Super Mario RPG: Legend of the Seven Stars var banebrytende i sin tid, men som så mange spill fra akkurat denne perioden av spillhistorien har det vært vanskelig å anbefale i senere år, spesielt ettersom spillets visuelle stil tålte overgangen fra lysrør tv til flatskjerm omtrent like bra som en Goomba tåler å bli tråkka på.

Men det var her alt begynte. Uten samarbeidet mellom Nintendo og Square hadde ikke Paper Mario eller Mario og Luigi serien sett ut slik de gjør i dag, og slik spillhistorie er verdt å ta vare på.

Om nyutvikling av gamle klassikere er som preservering å regne kan de lærde få strides om. Men med utgivelsen av The Legend of Zelda: Link’s Awakening for noen år siden, Metroid Prime Remastered tidligere i år og nå Super Mario RPG på trappene virker den japanske kjempen som mer komfortabel med å ta vare på, og feire sin egen historie når sjansen byr seg.

Konseptet og designet fra original spillet har i stor grad fått stått urørt. De grunnleggende japanske rollespill mekanikkene med den særegne Nintendo vrien ligger fortsatt til grunn i opplevelsen, men med noen hendige få oppdateringer.

I likhet med originalspillet får du mer ut av angrep eller forsvar hvis du klarer å time et ekstra knappetrykk samtidig som angrepene lander. Super Mario RPG har to nye mekanikker som bygger videre på dette konseptet. Det ene er hvis du timer ekstra trykket på angrepene perfekt så kan du utøve skade på flere fiender samtidig i stedet for bare en, og en annen som teller opp antall gangene du klarer å time dette riktig og fyller opp et super angrep som, avhengig av hvem du har i partyet ditt, kan gjøre massiv skade mot ett mål, flere mål, kan lege alle på laget og fjerne alle deres debuffs, og så videre.

Omgivelsene har fått en mye etterlengt overhaling, men proporsjonene og plasseringene er fortsatt den samme. Ta Mario som et eksempel, i stedet for å modernisere designet fra Super Nintendo spillet til å stå mer i stil med resten av fremstillingene av Mario i moderne sammenheng er han like “knadd” sammen her som han var i 1996, bare denne gangen helt polygonal.

Lydsporet av Yoko Shimomura har også fått ny arrangering, utført av komponisten selv. Likevel har spillerne muligheten til å lytte mellom nytt og gammelt underveis hvis de blir nostalgiske for lyden fra Super Nintendo klassikeren.

Det hele er så godt gjenskapt fra ende til annen at det nesten er i fare for å være for trofast til originalen. 1990 tallets Square spill var ikke alltid de mest intuitive av opplevelser og i den bakre halvdelen av Super Mario RPG merkes dette godt.

Spillet kan være veldig vag rundt hvor man skal og hvordan man skal ta seg dit på en måte jeg kjente jeg raskt ble lei av. En liten hjelper som kunne fortalt deg at du beveger deg i rett retning hadde ikke vært å forakte, men da hadde det jo ikke vært 90 talls JRPG lenger.

Super Mario RPG gjør en forrykende jobb med å vise hvorfor originalen er satt så høyt av så mange, og kommer farlig nære med å gjøre originalen helt avleggs. Til og med 27 år gamle bugs er gjengitt her, og selv om noe av språket har blitt oppdatert så holder det fortsatt på humoren som, i hvert fall nå som jeg ser tilbake på det, gikk meg rett over hodet da jeg var 7 år gammel. I et år som har så mange gode nyutviklinger av klassiske spill, Dead Space, Resident Evil 4, System Shock, står Super Mario RPG som det som kanskje gjengir og oppdaterer orignalen som best.