Møt Jack Slate. Grant Citys tøffeste purk med en testikkelgnagende kjøter som makker og bestevenn. Idet jeg setter meg ned med «Dead To Rights Retribution» har innbyggerne av Grant City sett lystigere dager. Handlingen er hentet rett ut fra actionfilmen «Die Hard», og terrorister har kapret byens høyeste skyskraper der de samvittighetsløst henretter gisler uten å stille noen konkrete krav. Når politiets muligheter til å forhandle går til helvete, er det kun Jack som kan sette en stopper for galskapen. Med sin trofaste hund Shadow legger den svært så muskuløse politimannen ut på en heltemodig ferd for å rydde byen fra kriminelle og korrupte tjenestemenn.

Klisjefylt

Plottet i «Dead To Rights: Retribution» er på sitt beste et usammenhengende forsøk på å servere noe gjenkjennelig fra den syv år gamle originalutgaven av spillet, blandet med et kaotisk oppgulp action fra det siste tiårets rett-på-dvd-filmer. Rollefigurene vi møter er klisjefylte, og protagonisten selv er den mest motbydelige fyren jeg har møtt på lenge. Gjennom den åtte timer lange historien lirer Jack av seg en serie usmakelig kleine replikker som ved sammenligning fikk bryterne i WWE til å virke som professorer i genetikk. Et håp om at hele fremstillingen av Jack kanskje var et sarkastiske sjakktrekk fra utviklerne forsvant fort.

Visuelt sett er «Dead To Rights Retribution» et spill som holder mål med de fleste actionspill nå til dags. Det hele er tydelig inspirert av fjorårets «Batman: Arkham Asylum», og blander skitten arkitektur fra 1930-rallet med futuristisk teknologi. Resultatet er et klassisk eksempel på neo-noir. Ser jeg bort i fra Jacks latterlige uproporsjonerte overkropp tar også de forskjellige karakterene seg godt ut, men dessverre så stopper det der.

Spillmessige svakheter

For selv om «Dead To Rights Retribution» rent visuelt er en god nok renovering av originalen, ligger det i spillbarheten noen av de samme svakhetene vi så for syv år siden. Fra tredjepersons synsvinkel veksler jeg mellom å bruke Jacks skytevåpenferdigheter og denge løs i brutal nærkamp i sakte film. Jeg får også innta rollen som hunden Shadow når låste dører hindrer progresjon, eller livet til Jack står på spill. Her skiftes det til en mer taktisk opplevelse der sniking og sporing av fiender er nøkkelen. Og skulle en intetanende tulling stå i veien kan Shadow lynraskt utføre et blodig snikangrep, gjerne rett mot skrittet til stakkaren, og gjemme sitt ferske bytte ut av syne.

På papiret høres jo alt dette lovende ut, men det er først når man setter seg ned med «Dead To Rights: Retribution» at man opplever hvor utdatert og klønete animasjoner er når karakterene skal navigeres. Gjennom alt fra en majestetisk skyskraper til et nedslitt sykehus vitnet jeg ofte en aldri så liten «Moonwalk» fra både Jack og Shadow når de skulle snu seg. Også den eviglange serien med repeterende henrettingssekvenser føltes etter hvert både unødvendig brutal og kjedelig.

Uinspirert vold

Jeg er vanligvis ikke noen motstander av vold i spill, men når det oppmuntres til blind vold uten noen god indikasjoner på hvorfor, føles ting fort galt og pinlig. Det er rett og slett noe som ikke stemmer helt når Jack hjertelig leverer en «one-liner» idet han sparker en forsvarsløs bakbundet kriminell utfor et stup.

Jeg må nesten spørre meg selv hvorfor spillstudioet Volatile har valgt å gjøre et gjensyn med en serie som aldri nådde opp verken hos kritikere eller spillere i første omgang. Bak et labert forsøk på å selge ultravold finner vi et ganske så middelmådig actionspill du lett kan overse. Skulle du riktignok ha en forkjærlighet for blind vold og blodharry replikker som selv Steven Seagal finner pinlig, kan «Dead To Rights: Retribution» vurderes.