Bioshock Infinite er det eneste spillet som noen sinne har fått meg til å se gjennom en hel rulletekst, i det desperate håp om å få karret til meg den siste lille dråpen av den fantastiske spillopplevelsen.

Slik mersmak har jeg aldri fått tidligere, og jeg siklet etter resten av dette fargerike, og dype universet. Dermed lå Bioshock 1 og 2 for tur.

Men ak, nok skryt, la meg gå rett til begrunnelsen for denne uhemmede rosen.

For å gi en rettferdig vurdering av et spill, følger jeg alltid visse retningslinjer. Med utgangspunkt i nøkkelfaktorene Grafikk, Gameplay, Historie, Sjangermestring (inkl. målgruppe) og Nyskapning (AKA originalitet), kan jeg sette spill opp mot hverandre, og dømme dem på tvers av sjangre.

GRAFIKK: Bioshock Infinite og Bioshock har en vakker og fantasifull grafikk, som særdeles godt formidler sine budskap. Men på grafikk-fronten blir begge spillene allikevel slått av mange andre grafikkmonstre, som kan vifte med saftige skjermopplevelser, og avsvidde GPU-kort.

Det kan imidlertid nevnes at mellom nøkkelfaktorene Gameplay og Grafikk, kommer begrepet Design inn: En god design (ja, det er et hankjønnsord) er hovedsakelig oppbygningen og utseende på spillets nivåer. Dette husker jeg at Bioshock-spillene briljerte med: For når jeg spaserte rundt i frodige bymiljøer høyt oppe i den utopiske himmel-byen Columbia, eller om jeg lusket rundt i de fuktige og råtne tunellene Rapture bydde på, var hvert eneste nivå et spennende sted, fylt til randen av skjulte hemmeligheter.

De magiske øyeblikkene nivåene i seg selv skapte, gjør at jeg allikevel gir Bioshock høy måloppnåelse under grafikk-kategorien.

GAMEPLAY: Om grafikken til et spill er elendig, har det lite å si hvis Gameplayet får millioner av gamere verden over til å spille spillet i årevis. Det burde i hvert fall Minecraft- og COD-spillere kunne bli enige i. Gameplay er jo i bunn og grunn hva alle spill handler om…

… Og det er bl.a. her Bioshock-spillene slår til. Måten Irrational Games konstant gir meg muligheten til å skyte mine vanskapte fiender til blods, denge dem litt med harde metall-ting, og avslutte komboen med en salig blanding fyrverkeri bestående av slikkende ildtunger o.l. halsbrekkende magi, samtidig som historien holder seg interaktiv og på topp i klassen, er en legendarisk opplevelse. Jeg vil nok aldri greie å forklare dette bra nok, for det er mange spill som på sett og vis ligner. Men dette spillet må virkelig spilles selv, og tro meg: hos Bioshock venter mange uforglemmelige timer.

HISTORIE: Slått til blods, ligger stort sett resten av spillmarkedet, sammenlignet med Bioshock-serien. Få andre, om ingen, har skapt en så genuint detaljerte og velfortalt historie som det Irrational Games viser oss med sitt univers. De moralske og filosofiske undertonene er til å ta og føle på. I en vakker blanding av dystopiske og politiske symfonier, pirrer og lokker dette stadig, der jeg trasker meg gjennom spillets unike og vakre miljøer.

Om det er en gammel, forfallen plakat, eller en liten kassett med innspilt tale, er den der. Om det er en rask og plutselig sekvens jeg aldri får se igjen, eller om det er noen utydelige detaljer langt borte, er den der. Om det er de desperate uttrykkene til menneskene jeg treffer på, eller de makabre resultatene til feilslåtte stormannsdrømmer som ligger i ruin på min vei, er den der.

Den mørke følelsen, som jeg ikke kan sette fingeren på, men som jeg vet er der, om at noe stort og aldeles avskrekkende er på gang. Og at jeg, intetanende, står midt oppi det.

Men hvis man følger nøye med, vil man kunne se de små tegnene: Sakte, selv om spillet ikke direkte forklarer det, kan man oppdage hva som ligger skjult i bakgrunnen, hva som er forskjellen på de psykotiske, ondsinnede kreftenes vev av løyner, og hva som er sannhet. Å få være en del av denne prosessen, føltes utelukkende som et privilegium. Hele veien.

Dette skaffer Bioshock full pott under historie-kategorien.

SJANGERMESTRING OG NYSKAPNING: Når det kommer til sjangermestring, er Bioshock-spillene rett og slett uklanderlige. Men dette er et punkt de fleste spillutviklere får til, så det er ikke egentlig en stor prestasjon.

Nyskapning, derimot, er så sjeldent at jeg noen ganger lurer på om vi har nådd slutten av menneskehetens evne til kreativitet – men det er heldigvis ikke slik. For blant den syvende konsollgenerasjonens mange titler, er det en spill-serie som definitivt tar kaka; Bioshock

Irrational Games viser på nydelig vis hvordan man kan kombinere kjente, velfungerende elementer fra tidligere år, med friske og originale ideer som ingen har brukt før. Av den syvende konsollgenerasjonens titler, kommer derfor Bioshock svært høyt på listen over nyskapende spill.

KONKLUSJON: Hvis det ikke har kommet fram til nå, så skal jeg ærlig og redelig innrømme at jeg er veldig glad i Bioshock-serien. Jeg har spilt mange spill, og fulgt nøye med på enda flere – så det er ingen dans på roser å sette Bioshock øverst. Blant mine favoritter har vi f.eks. Last of Us, Dishonored, Battlefield 4, Metro: Last Light, osv., bare for å nevne noen. Listen er lang, og Bioshock er ikke best i alle kriteriene. Det er jeg ganske sikker på at jeg vil få høre, etter dette blogg-innlegget.

Men om jeg skulle sagt det enkelt, er det kombinasjonen av samtlige kriterier som gjør Bioshock så enestående.

Spillet har vakker grafikk, velfungerende og underholdende gameplay, fantastisk historie med en uimotståelig dybde, sjangermestring på topp – og alt gjøres originalt. Uten å lene seg på andres ideer, viser Irrational Games resten av verden hva betydningen av innovasjon burde være.