Å hylle noe kan fort bli pinlig. Jeg har opplevd musikalske hyllester som har vært fulle av pute-foran-fjeset-øyeblikk (eventuelt bomull-i-øra-øyeblikk). Også innen andre kunstformer blir hyllester fort småpinlige kjærlighetserklæringer. Gucamelee er en slik hyllest, en uforbeholden kjærlighetserklæring til Metroid-spillene som fort kunne blitt et krampaktig mageplask av et spill.

Hola!

Guacamelee unngår mageplasket og kamuflerer mangel på innovasjon og spillteknisk egenart med en unik og gjennomført setting som sjarmerer meg i senk. Vi befinner oss i Mexico, fritt tolket gjennom et populærkulturelt filter som fremhever alt vi som aldri har vært i Mexico tror om Mexico. Her er Tequila og sombreroer, El Presidente og luchadores.

Vi snakker om en tegnefilmaktig parodi av Mexico der en senorita skal reddes etter at lederen for dødsriket har kidnappet henne. Vår helt, Juan, finner en magisk wreslingmaske og vips er han i gang med å hoppe, klatre og slåss seg vei gjennom en diger todimensjonal verden.

Guacamelee er Metroid der Mother Brain er byttet ut med El Presidente Los Muertes og Samus er byttet ut med luchadoren Juan. Spillet har den klassiske Metroid-oppbygginga, en diger todimensjonal verden som gradvis åpner seg etter hvert som man finner nye krefter og oppgraderinger til helten. Der man i starten bare kan hoppe og slå lærer man etter hvert å hoppe fra vegger, mer finurlige angrep som knuser ulike blokker, og ikke minst en håndfull wrestling-grep.

Det er klassisk Metroid på alle vis, man går frem og tilbake over verdenskartet. Her og der er blokker som sperrer innganger og platåer som er for høyt oppe i lufta. Så snart man har fått de riktige egenskapene er det bare å ta turen tilbake igjen for å få tilgang til tidligere utilgjengelig deler av kartet.

Se trailer fra Guacamelee her:

Wrestling

Den største forskjellen fra Metroid er at Juan ikke skyter, i stedet benytter han seg av fribryting i kamp mot fiender. Det er et artig grep, men blir litt for monotont i lengden. Fiender slås til man kan gripe de og kaste de. Ulike spesialangrep skader mer, og spillet kompliserer det hele ytterligere ved å by på to ulike verdener (tenk skygge- og lysverdenen i Zelda: A Link to the Past). Er man i den ene verdenen kan man se omrisset av og bli skadet av fiender i den andre verdenen, men man kan ikke skade de selv før man bytter verden.

Det gjør kampene tidvis litt for kompliserte og kaotiske, spesielt siden spillet så åpenbart ønsker å være lettbeint og freidig. Det blir også litt for mange kamper mot slutten av spillet. Jeg rekker rett og slett å gå lei.

Utforsking

Utforskingen er stort sett en fryd. De fargeglade omgivelsene er lette å bli glad i, og mariachi-musikken bidrar sterkt til atmosfæren. Kontrollen er stram og variasjonen i omgivelsene er god.

Likevel når ikke nivådesignet helt opp til de beste Metroid-spillene. Noen av de ekstra skattekistene man kan finne i små sideområder er temmelig obskure å få tak i med dobbelhopp, rulling gjennom torner, uppercuts og rundslag som skal utføres i løpet av et par sekunder. Det handler ikke så mye om å gruble seg frem til hvordan man skal komme seg til et område, mer om å prøve på en obskur kombinasjon til man får det til.

Mimrestund

Det ødelegger likevel ikke for en svært sjarmerende splllopplevelse. Det er vanskelig å bli sint på Guacamelee. Det er en så åpen og usminket kjærlighetserklæring til en spillserie som er høyt elsket av utviklerne at man lett blir smittet. Samtidig holder utviklerne litt igjen. Frykten for å ikke føles som et skikkelig Metroid-spill gjør at spillet føles mer som en skygge av et Metroid-spill enn en fullverdig isolert spillopplevelse. Med utallige referanser til klassiske spill er det definitivt mye moro å hente her for alle spillfantaster.

Se flere bilder fra Guacamelee på neste side!

Guacamelee er utviklet og utgitt av Drinkbox Studios. Spillet er lansert til Playstation 3 og Playstation Vita. Anmeldelsen er basert på et eksemplar vi kjøpte selv via Playstation Network.