SOCOM-spillene utgjør en gammel og ærverdig tradisjon som først så dagens lys i 2002, og som siden har gått sin seiersgang blant patriotiske amerikanere som røk ut av SEAL-opptaket, eller på annen måte er overstadig interesserte i den popkulturelt svært eksponerte spesialstyrken. Her hjemme har vi av tilsvarende grunner aldri blitt helt bitt av basillen, selv om de fleste rundene med serien har vært både forseggjorte og smarte spill med et sunt fokus på taktikk over blind vold.

Tøff uten hjelm

Det er nok ikke helt fjernt å forestille seg at SOCOM 4, med den testosteronpumpende mannetittelen Special Forces som undertittel i PAL-landene, er utviklet med tanke på å raske med seg oss fjellaper også. Det iskalde taktikeriet fra de eldre spillene i serien er blåst opp, eller vannet ut om du vil, til å matche dagens Call of Duty-esque forventninger om tempo og antall eksplosjoner per minutt. Ingenting galt med det, for så vidt, men da endrer også kriteriene seg for hva jeg skal dømme spillet etter. Jeg spiser gladelig opp et stykke harry militæreposkake, men da skal jeg også ha gnistrende grafikk, en spennende historie, minneverdige hovedpersoner og velregisserte øyeblikk som lager kulehull i netthinna mi. Det klarer SOCOM 4: Special Forces bare til en viss grad.

I motsetning til de anonyme, helproffe kisene som serien vanligvis dreier seg om, følger vi her den godeste Cullen Gray; flink og tøff ledertype hvis etternavn dessverre også kler personligheten hans perfekt. Har du sett The Pacific vil du kjenne igjen typen med en gang; overinitiativtakende speidergutt med skyhøy moral som aldri, aldri setter egne behov over stridens formål. Denne personligheten er vanskelig å identifisere seg med for folk utenfor militære kretser, og han fremstår i spillet som en humørsyk fjott som av estetiske grunner løper inn i kuleregn uten hjelm. Cullen er en del av en NATO-operasjon i en politisk urolig del av Asia, og ting går dårlig fra første stund. Derfra bærer det rett ut i jungelen på jakt etter soldatene som kupper landet, uten noen særlig bedre forklaring enn at hovedpersonens pliktetikk overstyrer det meste annet av kognitiv aktivitet, selv uten noen form for operativ støtte bortsett fra en eneste person om bord på et vraket NATO-skip som til gjengjeld kan sende inn bomber og bidra med etteretning.

Med seg på laget har han en gjeng soldater jeg ærlig talt ikke husker lenger, med unntak av en sør-koreansk frøken med snike-skills og et problematisk forhold til autoriteter. Men i militæret skulle hun! Felles for dem alle er at de er besjelet av et usedvanlig brukbart manus og dertilhørende skuespillere, og det er definitivt med på å ta fokuset vekk fra den ekstremt middelmådige historien.

Lynsjakk på steroider

Grafisk sett er SOCOM 4 vanskelig å mene noe bastant om; både landskap og personer ser absolutt greit ut uten å være øyemassasje på noen måte. Eksplosjonene er det eneste som stikker seg frem som direkte ulekre, ettersom de ikke avgir lys men snarere blir skyggelagt av andre objekter, noe som strider imot de fleste naturlover og ikke ser ut i måneskinn.

I slående likhet med Ghost Recon-serien, er enspillerdelen gått gjennom en tilgjengelighetsprosess som girer opp tempoet men beholder store deler av den taktiske biten. Dette er noe spillet klarer utmerket, og det er en fryd å gå inn i skuddvekslinger med et stramt grep om det stridstaktiske. De fleste oppdragene dreier seg i all hovedsak om å disponere soldatene sine riktig, og det er nesten alltid ensbetydende med sikker død å løpe inn i fienden og ta det derfra.

Man har to lag til disposisjon: ildbasen og skarpskytterne. Med enkle knappetrykk løper de dit du vil, og gjentatte trykk på lagets designerte knapp markerer en sti de kommer til å følge med mindre de selv må gjøre noe drastisk for ikke å bli skutt. Lagdirigeringen fungerer stort sett veldig bra; folk løper dit de skal og gjenoppliver lagkamerater på eget initiativ. Snikskyttererlaget kan brukes til å ta ut fiender lydløst, mens det andre laget gjør det de gjør best: lager en vegg av bly som klemmer fienden inn i hjørner hvor du kan plukke dem ned.

Ved å plassere folkene riktig (og her stemmer spillets definisjon av “riktig” som oftest bra med virkelighetens logikk), kan de fleste konflikter faktisk løses uten å skyte noe særlig selv. På samme måte fører mangel på taktiske evner stort sett til katastrofe. Man merker det med en gang når man tar en elendig avgjørelse, lagkameratene faller som fluer og du sitter igjen med hele den lagbaserte spillmotoren mot deg. Da skal det gjerne et mirakel til for å overleve, særlig fordi samtlige medsoldater må repareres kjapt før de dør. Dør de nekter nemlig spillet å fortsette. Det er heller ikke spesielt morsomt å spille SOCOM 4 som et vanlig skytespill, så om man står fast et sted blir det en lystbetont sak å måtte prøve igjen, siden utfordringen først og fremst blir å legge opp en ny plan.

Hybrid

Uten taktikken hadde imidlertid ikke SOCOM 4 vært mye å rope hurra for. Skytingen i seg selv er ganske intetsigende og tannløs. Det er ingenting galt med den, men den gode følelsen fra de beste spillene i sjangeren er ikke helt til stede her. Det er i og for seg bra for planleggingen, ettersom man ikke prioriterer sin egen rolle i slåssingen over det som er lurt, men jeg kunne ønsket meg et mer responsivt uttrykk hvor våpnene sparker litt ekstra og fiendene reagerer på å bli skutt også før de dør.

Kontrollen og den generelle funksjonaliteten er det fint lite å si på, og spillet føyer seg fint inn i rekken av Gears of War-aktige actionspill med fokus på dekning og flankering. Som avveksling fra skytefestene stepper vi i blant innom de lydløse støvlene til ”Forty five”, den obsternasige snuppa fra Korea. Her beveger spillet seg utpå meget skummelt farvann, for etter min erfaring skal det mye til før et reinspikka actionspill også kan fungere som snikespill. Det sier seg på en måte selv at når ikke engang Splinter Cell-spillene klarer å lage helt feilfri kunstig intelligens eller styring, klarer hvertfall ikke denne typen ”hybridspill” å lage noe annet enn frustrerende avbrytelser fra hovedinnholdet. Det er til en viss grad sant også her, med en kunstig intelligens som helt klart er programmert for en mer direkte tilnærming og et mildt sagt begrenset repertoir av smidige snikebevegelser. Likevel klarer de få snikeoppdragene seg helt greit, og skaper i det minste en pause fra den konstante skytingen.

#@*%s hackere

Dessverre var PSN nede under testingen av spillet, og den hypede onlinedelen forblir dermed uprøvd. Det er imidlertid opplyst om omfattende 32-spillers kamper, og flere spennende moduser. Tendensen i serien har vært en gradvis forelding av det en gang veldig fengslende onlineinnholdet, med det forrige spillet, ”SOCOM: Confrontations” som et foreløpig lavmål. Klarer man imidlertid å matche døgnrytmen sin med amerikanernes er det sikkert masse potensial i flerspillerdelen, som representerer en nisje innenfor onlineskytespillene med tredjepersonsvinkelen og fokuset på samarbeid. Spillet generelt skiller seg også markant fra forgjengerne, så det blir spennende å se hva som venter online.

Som enkeltspilleropplevelse er ihvertfall SOCOM 4: Special Forces en blandet pakke. Det er litt vanskelig å sette karakter, for hovedinntrykket jeg sitter igjen med er at det er “greit”. Nesten ingenting er skikkelig dårlig, og veldig lite er skikkelig bra. Spillet klarer å tenke i nye baner i forhold til sine egne forgjengere, men det er lite i spillet som ikke er gjort bedre i andre spill, og i tilgjengelighetens navn ofrer spillet mye av den tunge strategien serien er kjent for.

Kudos skal det likevel ha for det brukervennlige taktikksystemet og den kompetente AI-en, men spillet er verken langt nok eller åpent nok til at akkurat det blir store gjenspillingsfaktorer. Når historien og de fleste aspektene i spillene er såpass gjennomsnittlige, tror jeg ikke at SOCOM 4 vil stjele så mange markedsandeler i Norden denne gangen heller, med mindre onlinedelen viser seg å være det sykeste innen konkurransebasert sosial gaming siden Quake 2. Med dette forbeholdet holder jeg så vidt igjen på fireren, så får dere prøve spillet online hos en kompis eller ha klokkertroen på at onlinedelen blir verdt pengene, og i såfall gi meg smekk i kommentarfeltet eller i en brukeranmeldelse.

Se flere bilder fra Socom: Special Forces på neste side

Socom: Special Forces er utviklet av Zipper Interactive og utgis av Sony Computer Entertainment. Spillet lanseres 20. april på Playstation 3.