I første runde av taktikktesten prøvde vi oss på Catenaccio, uten nevneverdig suksess. Vi holder oss til Italia, men denne gangen tester vi Arrigo Sacchis fotballfilosofi, som var et slags motsvar til Catenaccio.

Sacchi imponerte i Parma før han ble hentet til AC Milan i 1987. Han satt også på trenerbenken da Italia slo Norge under VM i 1994, hvor de til slutt tapte finalen for Brasil. Det er riktignok i Milan han hadde størst suksess så det er der vi vil implementere taktikken.

Bakgrunn

Allerede første sesongen i Milan ledet han laget til seriemesterskap, det første på ni år. Deretter ledet han laget til to strake seire i europacupen. Basisen var en 4-4-2-formasjon, som var strukturert defensivt, men som tok inspirasjon fra den nederlanske totalfotballen offensivt. Det hjelp selvfølgelig også å ha tidenes beste forsvarsfirer i Tasotti, Baresi, Costacurta og Maldini i tillegg til den nederlandske trioen Gullitt, van Basten og Rijkaard. Det var de som tvilte på han, spesielt fordi han aldri hadde spilt fotball på høyt nivå. Til det svarte han “man trenger ikke være født hest for å være en jockey”.

Taktikken

Sacchi gikk bort i fra det som kjennetegnet italiensk fotball defensivt ved å kutte ut liberoen og velge soneforsvar framfor markering. Selv om Milan-laget var bunnsolid defensivt var det først og fremst en offensiv taktikk.

Defensivt er hele fundamentet til taktikken er kort avstand mellom angrepet og forsvaret. Aldri mer enn 25 meter, var regelen. Det betyr at lite rom å spille i mellom lagdeler, samtidig som det ble kjørt en svært aggressiv offsidelinje. Mistet man ballen skulle den vinnes igjen så fort som mulig. For å få den korte avstanden mellom lagdelen ble jeg nødt til å senke presset noe.

Med ball så er det langt mindre strukturert. Sacchis eneste krav var at når man vant ballen skulle det være fem spillere foran ball og alternativer i bredden. Dermed høy kreativ frihet. Det spilte ingen rolle hvilke. Med ball så er det hurtige pasninger, gjerne langs bakken, som gjaldt. Det var også et ønske å spille seg ut bakfra.

Når det gjelder spillerroller så er backrekka ganske standard, men med to ballspillende stoppere. På midten har vi en dyptliggende playmaker (Ancelotti) og en ballvinner/boks-til-boks-spiller (Rijkaard). Vingene hadde mye frihet til å trekke inn i banen, derfor setter jeg begge til innoverkanter, noe som også vil gi backene rom til å være med offensivt. På topp fikk van Basten og Gullit ofte instruksjoner basert på motstanderlaget, men siden det ikke er aktuelt nå setter jeg begge som komplette angripere, der en skal ligge litt lavere i banen.

Keeperen setter jeg som sweeperkeeper, rett og slett fordi vi står høyt med laget og satser på å sette motstanderne offside.

Resultatet

AC Milan var tippet på en femteplass før sesongen og resultatene lot ikke vente på seg. Sesongens to første tap lot vente på seg til januar da man røk ut av cupen for Carpi og tapte supercupfinalen mot Juventus.

I serien spilte vi 31 kamper før sesongens første tap kom mot Cagliari 17. mars. På seks kamper fra mars til april gikk man på fire tap, alle 0-1, noe som sørget for at Napoli stakk av med seriemesterskapet. Ironisk nok ledet av hjernen i Arrigo Sacchis Milan, Carlo Ancelotti.

Europacupeventyret ble avslutta i London hvor det ble et voldsomt tap (5-1) for Chelsea.

Ser vi på spillerne så nøt backene Calabria og Rodriguez svært godt av spillestilen, med gode prestasjoner. Spesielt Rodriguez med åtte målgivende og seks scoringer. Best på målgivende var vingen Samu Castillejo med 12, mens Patrick Cutrone ble toppscorer med 20 mål. Best av samtlige på av.rating var imidlertid playmaker Lucas Paqueta. Det var riktignok kun på 20 kamper da Biglia og Kessie ble foretrukket.

Resultatene i Bournemouth var også gode. Å bryte seg inn i topp seks i Premier League er svært vanskelig så en 8. plass med laget tipper som nummer 15. sier jeg meg fornøyd med. Når assistentmanageren blir kåra til årets manager for prestasjonen, så sier det også litt.

Terminlista er ganske kjip med Bournemouth, så starten av sesongen er ikke noe å hoppe i taket etter. Med 6-3 mot Everton og 4-3 mot Chelsea er sterke resultater.

Det mest imponerende er nok prestasjonene i FA-cupen. Etter å ha slått ut Liverpool og Arsenal med henholdsvis 4-1 og 3-0, ble Man City slått komfortabelt 3-1 i finalen.

Også i Bournemouth leverte venstrebacken strålende. Charlie Daniels sto med åtte mål og sju målgivende ved sesongslutt. Flest målgivende hadde Lewis Cook og Junior Stanislas med ni hver, mens toppscorer ble selvfølgelig Callum Wilson med 24.

Planen har hele tiden vært å komme tilbake til siste kamp for sesongen og lede den selv. Det fikk jeg ikke anledning til med catenaccio-taktikken, men her beholdt jeg jobben helt til slutt. Dermed fikk jeg være med på 4-0-seieren over Sassuolo med Milan og 1-0-seieren over Huddersfield med Bournemouth, i tillegg til den imponerende cuptriumfen.

Det som slår meg er hvor god kontroll man virker å ha med denne taktikken. Lagene forsvarer seg som et kollektiv med aggressivt press. Offensivt er mange fine kombinasjoner som resulterer i mange sjanser og skudd på mål. Ser vi litt på resultatene så er det mange storseire, men det er også noen fryktlige smeller. Når motstanderne først klarer å utnytte den høye forsvarslinja går det fort til helvete.

Jeg vil helt klart si at denne taktikken er en suksess. I all beskjedenhet skulle jeg nok klart å dra hjem seriemesterskapet til Milano hvis jeg styrte laget selv. Denne 4-4-2-versjonen vil nok fungere aller best med lag som er over middels, da det fort blir for mange instruksjoner og avanserte roller for mer begrensa spillere. Men grunnprinsippene og rammene vil nok kunne funke på alle nivåer.

Statistikk

AC Milan
Kamper: 52
Vunnet: 32
Uavgjort: 13
Tap: 7
Mål: 110
Mål imot: 42
Seiersprosent: 61

Bournemouth
Kamper: 48
Vunnet: 28
Uavgjort: 9
Tap: 11
Mål: 105
Mål imot: 66
Seiersprosent: 58