Helt siden «Killzone» debuterte på Playstation 2 i 2004 har spillerne vært delt i synet på spillseriens kvaliteter. På den ene siden har du de som elsker seriens estetikk og den tynge og fysiske spillmotoren, og som synes krigen mot Helghastene er en av verdens kuleste sci-fi-eventyr. På den andre siden har du de som ga opp det tunge kontrollsystemet, og som bare så det som nok et mørkebrunt og generisk skytespill.

Diktatorens død

Guerrilla Games har tydeligvis vært bekymret over denne oppdelingen, for med «Killzone 3» har de inngått en rekke kompromisser for å lokke til seg flest mulig fans fra nei-leiren. Problemet er bare at de på denne måten har klart å ødelegge mye av det som har gjort «Killzone»-serien unik.

Vi befinner oss nok en gang i uniformen til ISA-soldaten Sev, som sammen med sin medsoldat Rico fortsatt befinner seg på planeten Helghan. Etter å ha drept diktatoren Visari forsøker de gjenværende ISA-soldatene å flykte fra planeten, noe som skal vise seg å være lettere sagt enn gjort. Selv om Visari er død befinner det seg fortsatt tusenvis av fanatiske Helghast-soldater på planeten som er ute etter hevn. Helghanerne har i tillegg et svært krigshissig styre som har noen hevngjerrige planer på gang som kan bety slutten på menneskeheten.

Mye på spill, med andre ord, og etter en gåtefull intro som gir oss en forsmak på noe som kommer senere i spillet, kastes vi rett inn i krigens hete idet ISA-soldatene forsøker å kjempe seg frem til en droppsone der de skal plukkes opp og evakueres fra planeten.

Har du spilt «Killzone 2» kjenner du deg raskt igjen. Spillet benytter det samme dekningssystemet som før, og man løper fra cover til cover, titter frem og sikter, og fyller de rødøyde Helghast-fiendene med bly. Det er bråkete, lekkert og actionfylt, med vakre omgivelser og en flott tyngde i våpnene.

Men samtidig er det noe som ikke stemmer. Spillet har en nærmest paranoid trang til å slenge oss fra miljø til miljø, nesten uten sammenheng. Der forgjengeren var en eneste lang og brutal beleiring av en by, kaster «Killzone 3» oss fra en frenetisk brobeleiring til et snedig snikskytteroppdrag i høyhus, via snikeoppdrag i skogen til snøkledde fjelltopper, og så videre. Det virker nesten som om «Killzone 3» ikke har selvtillit nok til å tro at det vi holder på med er moro, og derfor ser seg nødt til å panisk kaste oss inn i nye miljøer og utfordringer hele tiden.

For meg som spiller blir det litt plagsomt. Enkelte av områdene er fantastisk realisert, men før jeg vet ordet av det er jeg ferdig med nivået, og befinner meg plutselig et helt annet sted, med nye våpen og nye premisser for hva jeg skal gjøre.

Identitetskrise

Samtidig har spillet mistet noe av det som gjorde «Killzone» til «Killzone». Guerrilla Games har lånt elementer fra en rekke andre skytespill på markedet, noe som gjør at «Killzone 3» føles som en noe kompromittert opplevelse sammenlignet med forgjengerne. Personlig likte jeg godt «Killzone»-spillenes unike uttrykk, det tunge gameplayet og den direkte og jordnære tilnærmingen til futuristisk krigføring. Spillserien har alltid hatt realistiske røtter i portretteringen av fremtidskrigen, og har unngått overdrevne episke øyeblikk som konkurrerende serier som f.eks. «Halo» har spesialisert seg på. «Killzone» har alltid handlet om soldatenes jobb, om nærslagene og direkte og brutale ildkamper. I «Killzone 3» er alt mer overdrevet, episk og mindre troverdig enn tidligere. For meg ødelegger dette mye av det som gjør «Killzone» unikt.

Men selv om jeg for det meste har vært negativ så langt i anmeldelsen, kommer jeg ikke unna at «Killzone 3» er langt fra noe dårlig spill. Teknisk sett har Guerrilla Games godt grep om sjangeren, og spillet inneholder mange minneverdige øyeblikk og heftige kamper. Som førstepersons skytespill er dette helt på høyde med det meste på markedet i dag. Det er bare det at det har gått inflasjon i skytespill de siste årene, og skal man klare å skille seg ut fra mengden så må man ha noe unikt å by på sammenlignet med konkurrentene. 

«Killzone 3» er best når det serverer heftige kamper. Helghast-fiendene er velkjente fra tidligere spill, og får besøk av noen nye fiender denne gangen som spriter opp gameplayet. Nytt utstyr og nye våpen gjør også sitt til at jeg for det meste koser meg når jeg skyter meg vei gjennom de ulike landskapene.

Fullt så hyggelig er ikke Sev og Rico. De to hovedpersonene er rett og slett alt for anonyme og sjarmløse, og jeg klarer ikke å engasjere meg stort i ISA-soldatenes historie. Mye fordi Helghast-fienden denne gangen blir personifisert av et helt fantastisk persongalleri bestående av den ene fargerike skurken etter den andre. Disse har all utstrålingen som Sev og Rico mangler, og mens jeg følger den ene overdådige mellomsekvensen etter den andre sitter jeg og drømmer om å desertere fra tørrpinnene i ISA og gå over til gærningene i Helghast.

Men det blir med drømmen. Idet rulleteksten ruller over skjermen har jeg vært med på en ekte berg-og-dalbane-tur. «Killzone 3» er et teknisk mesterverk av et skytespill som dessverre sliter med identitetskrise. Jeg ser for meg at de som mislikte «Killzone 2» kommer til å like «Killzone 3», mens de som elsket «Killzone 2» kommer til å bli skuffet over «Killzone 3». Hvilken leir er du i?

Se flere bilder fra «Killzone 3» på neste side.

«Killzone 3» utvikles av Guerrilla Games og utgis av Sony Computer Entertainment Europe. Spillet lanseres på Playstation 3 23. februar. Vi har ikke hatt mulighet til å teste spillets flerspillerdel.