«Hei og velkommen til denne mystiske øya. Her har du den hvite kjortelen din. Ta på deg denne maska, drikk denne urteteen og mediter med oss. Vi er ikke en kult altså. Jeg lover!».

The Chant er et survival horror-spill (går det an å si overlevelsesskrekk?) fra Brass Token. Deres første originale historie.

Dysterheten

Jess plages fortsatt av skyldfølelse over hennes søsters drukningsdød. Derfor drar hun til en avsidesliggende øy, hvor det er satt en slags spirituell utflukt, for å møte venninnen Kim. Allerede første kvelden, under et ritual, går ting galt og man slipper løs noe som kalles The Gloom (Dysterheten) som påvirker alle med sin negative energi.

Det fører også med seg en knippe monstre og en gjeng kultgærninger. Som Jess må du prøve å finne ut hva som foregår, redde Kim og hvordan dere skal komme dere unna dette marerittet.

For at survival horror skal fungere må du føle på faktisk fare. Med tanke på hva slags våpen og ferdigheter du har til din disposisjon, i alle fall i starten av spillet, så er den følelsen absolutt til stede. Det å skulle kjempe mot monstre bevæpnet med en slags røkelsesbunt av salvie eller noe kratt du har tent på får det ikke akkurat til å føle deg som en superhelt. Du har også salt og olje du kan hive på dem som angriper deg. Du kan også plassere dem på bakken som feller.

Jess er akkurat passe klønete å kontrollere, som for eksempel at hun kan ramle på rumpa når du prøver å dukke unna, slik at det gir et ekstra spenningsmoment. Etter hvert låser du imidlertid opp spesialangrep, som gjør det hele en god del enklere.

Begrensa ressurser

Våpnene lager du selv gjennom spillets craftingsystem og ressursene er såpass begrensa at det blir litt stress. Du trenger imidlertid ikke bare ressurser for å lage ting. Det er også ting du kan spise, som påvirker sinn, kropp og ånd.

I The Chant må du nemlig ta vare på disse. Hvis sinnet ditt synker nok vil du få et panikkanfall, som gjør deg ekstra sårbar. Kropp er egentlig bare helse. Ånd kan både brukes til spesialangrep og til å fylle opp sinnet ditt gjennom meditasjon.

Du kan også fyllet opp sinnet ditt ved å knaske lavendel. Og kroppen blir friskere av å gomle rå ingefær. Åndeligheten fylles selvfølgelig opp ved å spise selvlysende, blå sopp.

Selv om det kan virke litt påtatt så fungerer disse systemene relativt godt. Den gjør noe litt annet enn mange andre spill i sjangeren. Du har tillegg et ganske simpelt oppgraderingssystem.

Utover å bekjempe/løpe fra fiender så er The Chant mye oppdagelse og enkel oppgaveløsing. Gåtene er helt ok, men det skal mye til for at du står fast på noen av dem. Flesteparten handler bare om å finne riktige greier.

Teknisk ålreit

Spillet er nokså lineært, men med visse åpne områder for utforsking. Etter hvert så åpner øya seg mer og mer. Men å gå tilbake å leite etter ressurser mister noe av sjarmen når du ikke har noe kart å navigere etter. 

Teknisk sett kjører spillet relativt godt, men på PC opplevde jeg tidvis ustabil bildefrekvens. Etter det jeg har klart å finne ut så er ikke dette et problem på PS5-versjonen. 

Med tanke på budsjett så ser spillet ganske bra ut. Spesielt noen av utsiktene ser virkelig bra ut. Ansiktsanimasjoner er stort sett greit, men stemme og munn er ikke alltid synkroniserte. I tillegg var det enkelte tilfeller av “uncanny valley”.

Når det kommer til lyden så vil jeg trekke fram stemmeskuespillet. Det er veldig, stort sett over hele linja.

Så er spørsmålet: Er det skummelt? På tross av at jeg liker cosmic horror-sporet og du føler på tidvis fare så er svaret dessverre nei. Da blir det vanskelig å bry seg etterhvert. Til tross for at det er en ganske kort historie. Spillet lider også under noe mange skrekkfilmer sliter med; en svak tredje akt. Historien mister piffen og den siste bosskampen er ikke spesielt god. Den passer heller ikke med resten av spillet. 

The Chant har tre mulige slutter og alle tre er kjipe. Det gjør at man sitter igjen med en litt vond smak i munnen. Noe som er synd når store deler av spillet er solid. Likevel vil jeg si at det er verdt å spille gjennom.