The Devil In Me ligger an til å føye seg i rekken av solide skrekk eventyr fra Supermassive Games, og vi har fått spille rundt en time av det nyeste innslaget i The Dark Anthology serien

Enda et år, enda et tilskudd til The Dark Anthology, skrekk antologi serien fra studioet bak Until Dawn. Som tidligere i denne serien er også dette spillet en selvestendig historie som man ikke trenger å ha spilt de foregående spillene for å kaste seg i gang med, og denne gangen er det duket for sesongavslutning.

En gruppe, down-on-their-luck, dokumentskapere får en mystisk invitasjon fra en mann som har gjenskapt det legendariske morder slottet som var bopelen til den virkelige seriemorderen H.H. Holmes (Djevelen i den hvite byen). Her får de tilbudet om å spille inn den nyeste episoden til dokuserien som er på randen av kansellering, men som det så ofte går i disse historiene, begynner de sakte å skjønne at ting ikke er helt som de ser ut på overflaten.

The Devil in Me tilføyer en del nye mekanikker vi ikke har sett i The Dark Anthology. Selv om fjorårets House of Ashes virkelig ikke manglet på action sekvensene, er dette første gangen jeg føler at jeg kan begynne å skimte konturene av et skikkelig overlevelses skrekkfilm inniblant de tradisjonelle kjennetegnene fra Interaktivt Drama sjangeren.

Et oppbevaringssystem, hvor karakterene kan plukke opp ting som kan hjelpe dem underveis. Resident Evil aktige oppgaver å løse og, endelig, muligheten til å løpe, hoppe og klatre om det skulle være nødvendig. Nå trenger man ikke gå så sent som karakteren tvinger deg til, og det er en sann befrielse.

Tradisjonen tro har Supermassive fått med seg noen kjente fjes. Er du som meg vil du raskt kjenne igjen stemmen til Paul Kaye, Thoros of Myr fra Game of Thrones, mens det flere ganger BAFTA nominerte irske stjerneskuddet Jessie Buckley gjerne er kjent for de som som så fjerde sesong av Fargo, Chernobyl eller den psykologiske thrilleren Beast fra 2017.

Sekvensene jeg fikk spille kastet meg inn i spillet et stykke inn i historien, så jeg fikk ikke lære karakterene skikkelig å kjenne før ting begynte å bli galt, og mens jeg kanskje på den ene siden syntes de smurte det litt vel tykt på med det mellommenneskelige dramaet, merket jeg at spenningen steg raskt etter hvert som temperaturen gikk opp og lyset gikk av.

Siden jeg spilte en tidlig, uferdig versjon av spillet skal jeg ikke kommentere for mye på det tekniske. Det jeg kan si er at Supermassive trør til med noen skikkelig spennende visuelle virkemiddel for å bygge stemning og spesielt Jessie Buckley sin karakters utseende er meget godt gjengitt, men vi hadde ikke forventet mindre av de som gjennskapte Hayden Pennetiere og Rami Malik så svingodt i Until Dawn at det til tider var vanskelig å se om det var film eller data animasjon.

Supermassive er brilliante når det kommer til å bygge stemning, og fra det lile jeg fikk spilt så jeg gleder meg skikkelig til å se hvor dette går når spillet kommer ut 18. november.