En mystisk morder. Innfløkte feller som hadde fått Jigsaw til å nikke anerkjennende. Alt skjer i noe som kalles for «mordslottet». Foruroligende mekaniske dukker. Ingrediensene er i alle fall til stede for å gjøre The Devil in Me, del fire av The Dark Pictures Anthology, til noe underholdende.

De fleste kjenner vel til Supermassive Games’ interaktive skrekkfilmer nå. Med Until Dawn og The Quarry som selvstendige utgivelser og spillserien The Dark Pictures Anthology, hvor The Devil in Me avslutter første sesong.

Dingser

Spillet kan deles opp i tre hoveddeler: Utforskning og oppgaveløsing, valgene du gjør og minispill og den siste delen er scenene som utspiller seg hvor du ikke har noen kontroll. Til forskjell fra tidligere har hver av de fem spillbare karakterene i form av dingser eller verktøy de har med seg. Som for eksempel lommelykt, teleskopstang som kan brukes for å få ned noe som ligger høyt eller visittkort for å lirke opp låste skuffer. Dette er veldig kontekstbasert og har egentlig ingen reell innvirkning på historien.

Du styrer en gruppe dokumentarfilmskapere hvis siste prosjekt handler om seriemorderen H. H. Holmes. De sliter med å få noe skikkelig sving på prosjektet før de får en telefon fra den mystiske Granthem Du’Met som har bygget en slags kopi av Holmes’ beryktede «mordslott». Crewet drar til øya hvor slottet ligger og det blir fort åpenbart at ikke alt er som det skal.

Jessie Buckley

Produksjonsverdien i The Devil in Me føles høy. Solid stemmeskuespill (blant andre Jessie Buckley), flotte omgivelser, ålreite animasjoner og et fint lyddesign gjør at det blir litt som å se en skrekkfilm. Hvis halvparten av filmen besto av at karakterene gnei skrittet sitt mot møblene for å finne noe å interagere med. Jeg kunne også ønske at scenene hvor du ikke styrte karakterene var bedre regisserte.

Gameplayet går ut på å løse (veldig) simple oppgaver. Som å finne riktig sekvens på knapper eller dytte en boks på riktig sted så du kommer deg videre. I tillegg har du små minispill som i bunn og grunn handler om å trykke på riktig knapp på et gitt tidspunkt.

Valg på liv og død

Det viktigste er imidlertid de valgene du tar. I ytterste konsekvens vil de bestemme hvem som lever og dør. For alle av de fem hovedkarakterene kan dø. Dessverre er det ingen av valgene som er spesielt vanskelige eller tunge.

Jeg er godt over middels interessert i skrekksjangeren. I alle formater. En av grunnene til å at skrekk fungerer så godt i spillformatet er at du blir satt inn i situasjoner du ellers bare står utenfor. Derfor er det litt pussig at Supermassive Games tar et aktivt valg med å sette deg tilbake i en slags deltakende observatør-rolle. Den distansen gjør spillet ingen tjenester. Da er det ekstra viktig at valgene du tar har en tyngde.

Det jeg liker med The Devil in Me er historien. Grunnhistorien i seg sjøl er ok, men hvis du ønsker å finne ut av mysteriet, hva som virkelig foregår, er du nødt til å gjøre en egeninnsats. Omgivelsene er stinne av dokumenter og hint til bakgrunnshistorien. Det vel verdt litt utforsking, selv om det ikke gjør underverker for tempoet i historien. Takk høyere makter for å at en løpeknapp er innført.

Samspill

Jeg har vært kritisk til The Devil in Me til nå, men det betyr ikke at det ikke er underholdende. Det betyr bare at det ikke klarer å leve opp til potensialet. Som sagt så syns jeg ikke valgene du stilles ovenfor er tunge nok, samtidig som småting ofte avgjør hva som skjer. Spillet ble mye morsommere da jeg sluttet å prøve og spille optimalt, men heller rollespilte de ulike skrekklisjeene som hovedkarakterene er.

Dette er også den typen spill som blir aller best når du spiller sammen med andre. Ikke nødvendigvis gjennom flerspillerfunksjonen, men bare sitte i samme sofa og rope til tv-en.

The Devil in Me er en helt ok avslutning på sesong en og jeg ser fram til sesong to med Directive 8020, som vi allerede har fått et lite glimt av.