Det var ikke lenge etter at jeg hadde sagt meg nogenlunde ferdig med Skyrim før The Elder Scrolls Online ble annonsert. Tanken på å kunne spille i Elder Scrolls-universet med venner og tusener av andre spillere hørtes ut som drømmen den gangen, og jeg kunne allerede se for meg lange netter hvor jeg og guildet kjempet oss gjennom de større bossene i spillet. Jeg fikk imidlertid en litt skeptisk holdning til spillet etter at mange aspekter ved spillet ble avslørt, men en sjanse ga jeg det likevel.

Man starter selvsagt med å lage sin egne unike karakter først. Etter mine tidligere timer fra betaen bestemmer jeg meg for å prøve noe annet enn Khajiit og Nightblade denne gangen. Jeg går for en kvinnelig Wood Elf innen Dragonknight-klassen. Når det kommer til å endre utseende på karakteren så er det nærmest overveldende hvor mye du kan endre på. Alt fra vinkelen på nesa til hvor store føtter du har kan velges. Det at man kan ha opp til åtte karakterer på en bruker er også veldig fint for de som vil teste ut flere klasser uten å måtte slette noen.

Etter jeg er ferdig med å lage karakteren jeg vil bruke en god del timer på fremover blir jeg sendt inn i opplæringsdelen. Jeg skal rømme fra fengselet i Coldharbour, en veldig grå og trist planet av Oblivion ledet av Molag Bal, spillets Daedriske hovedfiende. Her møter jeg mitt første valg der jeg skal velge hva slags våpen jeg vil starte med. Så grisk som jeg er tar jeg med alle for å kunne selge dem senere. Jeg bruker derimot sverd og skjold siden jeg finner det som en passende kombinasjon å starte med. Det er ikke noe særlig motstand i skjelettene jeg møter i opplæringsdelen. Det er lett å komme seg unna angrepene og er bare noen få slag før de faller sammen, men det gir meg fortsatt et lite innblikk på hvordan kampsystemet i spillet fungerer.

I løpet av denne sekvensen blir du introdusert til en Nord-kriger kalt Lyris og en mystisk profet. Det er disse to du skal forholde deg til senere i spillet når det gjelder hovedhistorien, men i starten er de vedlig lite å bry seg om føler jeg. Fokuset mitt er nemlig å fullføre opplæringsdelen så fort som mulig; den er nemlig kjedelig, lang og lite engasjerende. Du blir nemlig fortalt at du er nøkkelen til å løse verdens ende, men etter ordene er sagt virker jeg fortsatt ganske verdiløs. Jeg er nærmest overlykkelig over å komme meg til portalen som vil føre meg til Tamriel, vekk fra denne håpløse starten.

Det er sjeldent jeg finner de første oppdragene jeg får tildelt i MMORPG-spill noe særlig morsomme og motiverende. Jeg hadde faktisk et lite håp om at dette var noe Zenimax endelig skulle få snudd om på. Morsomme eller spennende oppdrag allerede fra første øyeblikk hadde vært en super start på spillet. Men enda en gang blir jeg skuffet. Oppdragene jeg får tildelt i de første fem-seks nivåene er ganske kjedelige, og variasjonen er liten.

Heldigvis blir det fort bedre etter dette. Jeg får nå tildelt oppdrag og oppgaver som sender meg ut til nye områder. Noen steder jeg må dra er veldig langt unna, men takket være hesten som jeg fikk med Imperial Edition går det ganske greit. Jeg synes derimot synd på de som må spare opp sytten tusen i valuta bare for å få en hest da det er en del raskere enn å gå.

Når det kommer til hovedhistorien i spillet så er den ikke akkurat noe jeg fokuserer på mens jeg spiller. Jeg vil ikke direkte si den er kjedelig, men jeg nyter mye heller å utforske verdenen og ta oppdrag som jeg finner på veien. Hovedhistoriens oppdrag får jeg som oftes av profeten som jeg ble kjent med i opplæringsdelen. Det er også noe irriterende at jeg må gå gjennom så utrolig mye tekst når det kommer til hovedhistorien. At jeg må lese litt er helt forståelig, men at jeg må gjennom nesten hele A4-sider med tekst bare for å skjønne at jeg skal dra og finne en person hvor teksten minst kunne vært halvert ser jeg ikke helt poenget med. Det virker som om Zenimax prøver litt for hardt på å bringe Elder Scrolls-følelsen på meg med skikkelige dialoger, og de feiler heller med å få dette til.

Etter å ha lest dialogen og funnet de riktige svarene for å aktivere oppdraget er jeg ikke engasjert i det hele tatt. Det ender som regel opp med at jeg tar for meg noen mindre oppdrag på veien bare for å få igjen litt spillelyst.

I mine øyne er historiedelen ganske unødvendig for opplevelsen. Selvsagt er det spillere som vil gå mer inn i spillet og oppleve hva som har skjedd i verdenen, men jeg føler ikke at det er så viktig i Elder Scrolls Online. Jeg nyter heller å være en fri sjel som rir rundt på leting etter nye oppdrag mens jeg ser meg omkring.

Zenimax skal derimot ha skryt for hvor bra verdenen ser ut. Omgivelsene jeg vandrer i er virkelig en fryd for øyet. Når jeg starter med et MMORPG-spill forventer jeg aldri noe særlig spektaktulært på grafikkfronten siden det er såpass store spill at de som regel har andre ting å fokusere på for at spillet skal kjøre fint. Elder Scrolls Online imponerer meg derfor veldig med hvor realistisk det faktisk ser ut.

Når det kommer til PvP-delen av spillet er det en veldig god gjennomført del av spillet. For å entre PvP-området må du bli med i en krig mellom allianser hvor du blir med i en kampanje som vil vare i hele 90 dager. Etter du har valgt mellom ti kampanjer kan du dra til hjertet av kontinentet – Cyrodiil – hvor alt skjer. Her kan du velge mellom å spille i en gruppe eller ta solo-oppdrag. Du må uansett prøve å hjelpe fraksjonen din til å ta over de andre plassene på kartet og holde det.

Som solospiller kan jeg få oppdrag som for eksempel å drepe et viss antall spillere fra en annen fraksjon eller speideoppdrag. I et speideoppdrag skal du dra inn på fiendtlig territorium og utarbeide en rapport om et bestemt mål og hva fiendene holder på med. Jeg har desverre ikke fått sjansen til å prøve PvP med en gruppe enda, men ut i fra hva jeg har sett virker det noe morsommere enn solo-oppdrag.

Kartet er stort og er veldig bra laget for PvP i en åpen verden. Siden kartet er så stort er det som skapt for speideroppdragene jeg mottar. Jeg kan lett snike meg forbi fiendenes forsvarslinje og komme meg usett inn i basene deres takket være skjulte stier. Du kan også vente i nærheten av de skjulte stiene i håp om å ta en speider før han eller hun rekker å reagere for et enkelt drap.

Etter å ha tilbrakt en time eller to i PvP-delen føler jeg at Elder Scrolls Online får til PvP-delen mye bedre enn den vanlige PvE-delen. Jeg liker hvordan adrenalinet raser gjennom kroppen når jeg nesten dør mot andre spillere men i siste sekund klarer å legge inn den siste skaden som utgjør kampen. Det eneste som egentlig trekker ned PvP-delen er at spillet har såpass dårlig kamera i førsteperson at det er en ulempe å ikke holde deg i tredjeperson hele tiden.

The Elder Scrolls Online er absolutt et MMORPG-spill man burde få med seg, enten du er godt kjent med sjangeren eller ikke. Det har kanskje en veldig lite engasjerende start, men det bygger seg fort opp til å bli bedre. Dette tillater selvsagt spillere som er nye innen MMORPG-universet å bli kjent med de nye elementene.

Jeg ser absolutt en lys fremtid for spillet. Det er kanskje ikke en «WoW-killer», men det er absolutt en god konkurrent nå i starten. Med fremtidige tilleggspakker vil det absolutt kunne ta opp kampen om førsteplassen innen MMORPG-spill.

The Elder Scrolls Online er utviklet av Zenimax Online Studios og utgitt av Bethesda Softworks og er for øyeblikket kun tilgjengelig på PC med en månedsavgift på ca 90kr. PS4 og Xbox One-versjonene vil bli lansert 27. juni.