Lukten av eter gravde seg inn i neseborene. Hvor var jeg? Sykehuset. Selv om jeg løste den siste saken, gikk den ikke akkurat som forventet. Skallebanken jeg hadde etter fallet var som om en overivrig jazztrommis satt inni hodet mitt.

Tankene mine var like tåkete som en høstdag i London, men jeg kom meg tilbake til kontoret. Jeg trengte noe for å roe nervene. Mens jeg rotet rundt i skrivebordsskuffen hørte jeg en lyd. Plutselig sto hun der. Ingen skjønnhet som fra en klassisk Hollywood-noir, men en eldre dame med øyne som hadde sett for mye. 

Hun trengte hjelp. For å løse et mord. Et mord som hadde skjedd for 20 år siden. Spørsmålene hang i lufta som røyk fra en billig sigar. En ting er sikkert: når fortiden banker på, er det sjelden for å levere blomster.

The Last Case of John Morley kaster deg rett inn i noe som kan minne om en klassisk noir-historie. For å løse saken må du ta deg til huset hvor drapet skjedde og starte etterforskningen. 

Akkurat som Sherlock Holmes har John Morley en egen, nærmest overnaturlig, evne til å se for seg hva som har skjedd basert på ledetrådene han finner. 

Spillet er i all hovedsak en interaktiv historie, der masteparten av tiden går med på å utforske omgivelsene og finne ledetråder for å finne ut hva som har skjedd. Det er også litt lett oppgaveløsning underveis, men som regel går det ut på å finne en nøkkel eller kode for å løse opp en gitt dør.

De store styrkene til spillet er atmosfæren, historien og stemmeskuespillet. Disse er med på å bygge hverandre opp. Selv om spillet starter som en noir, så går det raskt over til noe som kan minne om en skrekkhistorie. Mye takket være et trykkende ubehag og en følelse av at noe ikke er helt som det skal.

Historien er godt fortalt med et passende tempo. Morley selv er fortellerstemmen og stemmeskuespillet som leveres her er av høy klasse. Langt høyere enn budsjettet skulle tilsi. Historien har i tillegg en tilfredsstillende konklusjon.

Produksjonsverdien til resten av spillet er imidlertid rufsete i kantene. Noe så enkelt som rettskriving er godt under pari, noe som er dumt i et såpass teksttungt spill. det er heller ikke bare snakk om grammatikk, for navn på steder og personer er ikke konsekvente underveis. Sånt slurv gir et dårlig inntrykk.

Budsjettbegrensningene kommer særlig til synet i presentasjonen. Noen av karaktermodellene er alt annet enn imponerende. Omgivelsene har en tendens til å plutselig poppe opp når du nærmer deg. Det er også mye å hente i synkroniseringene mellom munn og dialog. Jeg opplevde også at lyden plutselig kunne forsvinne helt.

The Case of John Morley gir deg heller ingen oversikt over hva de ulike kontrollene gjør. Spillet har også et ledetrådarkiv som skal hjelpe deg gjennom historien. Det som hadde vært hjelpsomt var om koder som du finner også ble notert der. 

Dette er i utgangspunktet en god interaktiv historie, men som blir dratt ned av noen uforståelige designvalg og slurv i ferdigstillelsen av spillet. Likevel var narrativet såpass tilfredsstillende at jeg ikke hadde noen problemer med å fullføre det.