Denne anmeldelsen ble opprinnelig postet på bloggen min, og jeg trodde den hadde gått tapt i nedleggelsen av Spillmagasinet satsingen til Blogg.no. I anledning min kommende Tears of the Kingdom anmeldelse, tenkte jeg det var på sin plass å poste den her for å se hvor vi var for seks år siden.

En gang da jeg var liten og var ute å gikk tur fant jeg et lite vann. Det var en stor overraskelse for meg å snuble over det på denne måten. Når jeg reiste rundt i landskapet på denne måten uten noen form for kart mens jeg prøvde å finne veien på egenhånd,  fikk jeg kjenne på følelsen av å være med på et ordentlig eventyr.”

– Shigeru Miyamoto om inspirasjonen til The Legend of Zelda (1986)

Det er vanskelig å sette i perspektiv hvor viktig The Legend of Zelda serien er. Ikke bare for spillmediet men også for meg som person, og for millioner av andre spill entusiaster verden over. For mange var det kanskje deres første møte med et skikkelig eventyr spill, for andre kanskje det aller første spillet de spilte. 

For min del var mitt første møte med serien gjennom den tidløse klassikeren Ocarina of Time. På lekebutikken Ringo på det som nå heter Raglamyr Senteret her i Haugesund hadde de en Nintendo 64 demo kiosk, og jeg visste at hver gang vi skulle til “byn” så var det en ørliten sjanse for at vi skulle innom akkurat det senteret slik at jeg fikk tilbringe noen verdifulle minutter i Kokiri Forest sammen med Link og Navi.

På toppen av denne anmeldelsen står det et sitat fra selveste skaperen av The Legend of Zelda, som handler om hvor han hentet inspirasjonen til det aller første spillet i serien. Da han var liten hadde spill-legenden for vane av å utforske forskjellige landskap, skogholt og huler i og rundt byen Kyoto hvor han vokste opp. Og det er denne følelsen av ubegrenset utforskning han skal ha sagt han ønsket å gjenskape i Zelda.

Klar for nye eventyr?

Det første spillet var helt åpent. Du ble plassert midt i verden et sted uten noen form for instruks om hvor du skulle gå eller hva du skulle gjøre. I en liten hule ved siden av startområdet møte du en gammel mann som gav deg et sverd og som fortalte deg at det er farlig å gå alene. Herfra måtte du finne ut av alt selv, og med ett er eventyret i gang.

Med dette skapte Nintendo det første mainstream “åpen verden” spillet, en sjanger som aldri har vært mer populær enn den er nå om dagen. Siden den gang har forskjellige utviklere har prøvd sin hånd på formatet og mange har gitt konseptet sin egen vri på godt og vondt. De siste årene har jeg merket at jeg har gått litt lei av hvordan alle disse spillene følger et godt etablert mønster. Et mønster som blant annet består av en smørbrød liste med hovedoppdrag, sideaktiviteter, samleobjekter og et kart som rett og slett renner over med ikoner.

Helt siden Super Nintendo spillet Link to the Past har The Legend of Zelda selv fulgt et veldig forutsigbart mønster med en stor åpen verden befolket med et par byer og en håndfull tempel hvor som spilleren må navigere seg i gjennom og løse oppgaver i for å få utstyret de trenger for å fullføre spillet. Det har vært en oppskrift som har fungert i flere år, men som etter Twillight Princess og Skyward Sword kan sies å være modent for fornying.

Flere ganger tok jeg meg selv i å tenke: “Det der går vel ikke an vel” bare for å bli motbevist få strakser senere.

Men selv Nintendo, som ofte kritiseres for å holde sine etablerte spill på litt for trygg grunn, kan overraske

For meg føles Breath of the Wild som en moderne tolkning på det jeg tror Shigeru Miyamoto ønsket at Zelda serien skulle være fra starten. Du blir mer eller mindre sluppet rett i spillet, og etter en liten introduksjon til hvordan spillet fungerer kan du selv velge hvor du vil gå, hva du vil gjøre, og hvordan du vil beseire ondskapen Ganon.

Vanligvis i slike anmeldelser pleier jeg å skrive en liten introduksjon til historien slik at spillere som leser dette får vite litt om hva de har i vente, om historien harmonerer med serien de kjenner, eller om Nintendo nok en gang har rotet til et univers så mange holder så kjært ala Metroid: Other M.

Det akter jeg likevel ikke å gjøre denne gangen. Ikke fordi spillet nødvendigvis byr på en helt sinnsykt bra historie som i aller høyeste grad bør oppleves plettfritt fra potensielle “spoilere”, men fordi Breath of the Wild handler like mye om historiene du selv skaper og eventyrene du selv kommer til å oppleve som det gjør den tradisjonelle historien om modighet og håp som overkommer ondskapen.

“Ser du det fjellet der borte? Du kan gå dit” har vi hørt mange ganger. Breath of the Wild er det nærmeste dette har kommet til å være sant

Hver økt sammen med Breath of the Wild bydde på et nytt eventyr. Rundt hver eneste krok var det både kjente og ukjente figurer som enten solgte det jeg trengte eller tilbydde sideoppdrag som jeg med glede kastet meg i gang med, ikke fordi jeg stod til å vinne et nytt våpen eller dings, men fordi de tilbød muligheten til å snuble over en av spillets mange overraskelser. Enten om det var en ledetråd til mitt neste store eventyr eller en annen situasjon som ble sittende med meg fordi jeg overhodet ikke forventet det.

På denne måten minnet spillet meg på min egen barndom. Når jeg og vennene mine lekte Robin Hood i skogen, eller gikk på oppdagelsesferd til steder vi, naive som vi var, trodde ingen hadde vært før. Den følelsen har jeg opplevd i spill siden jeg var liten, og var noe jeg satt særdeles pris på å oppleve med samboeren og vår sønn, som titt og ofte tok del i eventyrene far i huset satte ut på med Wii U gamepadden i hendene.

Og når et spill kan få meg til å lengte tilbake til en følelse som, nå når jeg er liksom er voksen og mer virkelighetsnær, ikke trodde jeg kunne kjenne på lenger. Ja, da gjør spillet noe virkelig spesielt.

Men spillanmelder later jeg som jeg skal være, og i den anledning finnes det enkelte aspekter som kanskje bør leses opp og vurderes slik som seg hør og bør i en spillanmeldelse før jeg gir min endelige karakter til dette mesterve…. (viste jeg hånden min der mon tro?)

MCDR – Mounted Combat Done Right

Magisk opplevelse satt til side, får Breath of the Wild den tvilsomme ærene av å være fanget mellom to konsoller. Som de aller fleste vet har Nintendo nylig lansert arvtageren etter Wii U. Men i stedet for å si “Dette spillet kommer bare til Wii U” eller “Dette blir en Switch eksklusiv” har Nintendo valgt å slippe spillet på begge konsollene.

Den gode nyheten: Spillet kjører likt på begge enhetene når du spiller det på TVen

Den dårlige nyheten: Det kjører ikke så bra som det burde ha gjort.

Breath of the Wild sliter med å holde en stabil bildefrekvens med en grafikk som kanskje burde vært bedre. Det er egentlig det eneste jeg har å si om den tekniske biten, for spillet kjørte greit rundt 90% av tiden jeg spilte.Så på den ene siden gjorde det meg ikke så veldig mye, da jeg har spilt spill som kjører langt dårligere enn dette, men på den andre siden føles det ut som prikken over velkjente Nintendo i-en mangler her, og det er veldig synd i et spill som på de aller fleste områder tilsynelatende presterer langt over evne.

Hvis matlaging i den virkelige verden hadde vært halvparten så gøy som i Zelda, hadde jeg kanskje vært bedre på det.

Jeg er kanskje en dårlig kritiker når jeg sier dette, men jeg stiller ingen krav til perfeksjon. Et mesterverk trenger ikke være feilfritt, og selv om Breath of the Wild har en håndfull små irritasjonsmomenter jeg kunne ha trukket spillet for, som for eksempel innholdsystemet eller hvordan alle våpnene i spillet virker til å være laget av den mest inkompetente smeden innen all fantasy fiksjon ettersom de knekker hele tiden,

Men for hver lille klage jeg måtte ha kommer jeg hele tiden tilbake til selve opplevelsen spillet byr på, og vips så sitter jeg fast i det ultimate nullsumspill. Kanskje vil disse irritasjonsmomentene drive andre spillere fra spillet, men for meg var selve opplevelsen spillet bydde på det som fikk meg til å komme tilbake dag ut og dag inn.

Og hvis det er en ting jeg spiller spill for, så er det opplevelsen.

Jeg kommer fra Breath of the Wild med en nyfunnet respekt for Nintendo. Som andre anmeldere har sagt før meg føler jeg at vi nå befinner oss i en ny era, og som så mange paradigme-skiftende hendelser har også denne retroaktivt farget tiden som kom før. Når jeg snakker om eventyr spill i fremtiden vil det unektelig komme sammenligninger til Breath of the Wild. Et spill jeg personlig setter helt øverst på hyllen sammen med spill som Super Mario 64, Ocarina of Time og The Witcher 3. Et sant mesterverk.