Alle småbarnsforeldre som også er spillentusiaster vet at når det kommer til LEGO spillene fra TT Games finnes det virkelig ingen vei utenom. De er overalt og, som tidligere nevnt i anmeldelsen min av Lego DC Super Villains, har denne typen spill blitt gitt ut minst en gang (og noen ganger opptil tre ganger) hvert år de siste 14 årene, noe som har gjort dem mer eller mindre umulig å unngå å ende opp med i hylla.

Denne hyppige utgivelsesyklusen har virkelig ikke latt serien modernisere seg noe særlig over årene heller. Riktignok fikk serien leke seg litt med “Åpen verden” konseptet i spill som Lego Batman 2 og Marvel Super Heroes, men i bunn og grunn har oppskriften til serien forblitt uendret helt siden starten. Med The Lego Movie 2 Videogame viser utvikler TT Fusion at de nå har ambisjoner om å fornye seg, men her ender de til slutt opp med å snuble over seg selv i forsøket.

Flertallet av de lisensierte Lego spillene tar deg gjennom hendelsene fra kildematerialet i tur og orden, hvor spilleren som regel må løse oppgaver som sjeldent består av mer avanserte ting enn å bare knuse alt som knuses kan for å finne de delene man trenger for å komme videre. The Lego Movie 2 Videogame derimot, henter inspirasjonen sin fra det langt mer sandkasse-aktige og mindre lineære Lego Worlds spillet som kom for noen år siden, noe som allerede der gjør det langt mer interessant enn alle andre Lego spill jeg har spilt de siste årene.

I stedet for nøysomt komponerte scener som skal føles som en slags gjengivelse av filmen, legger spillet mer opp til at de forskjellige nivåene heller skal føles som om man leker med et gitt Lego-sett basert på filmen.  For eksempel et det første nivået, Apocalypseburg, i utgangspunkt modellert etter handlingen fra starten The Lego Movie 2, men sidesporer etterhvert for å la spillerne ha mer å gjøre i de forskjellige omgivelsene i stedet for å hele tiden dytte spilleren fra scene til scene.

På den ene siden lar dette spilleren ha det litt mer gøy i omgivelsene fra filmen, noe jeg følte sårt manglet i både Lego The Incredibles og The Lego Ninjago Movie Videogame, men på den andre siden er det innholdet som ikke er knyttet direkte til filmens handling så utrolig kjedelig og tynnslitt, at det får sideinnholdet i de tidligere Lego spillene til å fremstå som storslåtte og velskrevne til sammenligning, heder de spillene overhodet ikke har gjort seg fortjent til.

En annen ting som gjør denne tilnærmingen litt… rar, er hvordan den skifter fokus fra å ha spillets historie direkte knyttet til filmens historie over til å kun ha noe med den å gjøre når plottet trengs å drives videre. Etter å ha kommet meg gjennom syv forskjellige verdener, der handlingen tilsa at jeg var omtrent rundt slutten av andre akt i filmen, sluttet spillet helt abrupt. Det gikk rett og slett tom for innhold selv om det hadde mye mer historie å fortelle.

Spillets løsning på det problemet ble å dumpe hele filmens tredje akt gjennom en relativt kortsluttet oppsummering fra Wildstyle, hvor alle trådene i historien knyttes sammen men som absolutt ranet filmens handling for dens bakenforliggende budskap. Tradisjonen tro, selv om jeg hadde fullført spillets historie var jo ikke spillet “over” av den grunn. Men den kunne like gjerne vært det, for det eneste som gjenstår etter at rulleteksten er ferdig er det forannevnte sideinnholdet som er totalt blottet for utfordring, og som ikke er gøy å holde på med som meningsløst tidsfordriv en gang.

Den nye strukturen endrer drastisk måten man spiller dette spillet på sammenlignet med hvordan det tradisjonelt har vært i Lego spillene fra TT Games, og en av de måtene er hvordan de har kvittet seg med figurtypene. Tidligere har en stor del av spillene vært å vite hvilken figur du skal bruke til de forskjellige oppgavene. For eksempel, i Lego Star Wars spillene kan de figurene som har et forhold til Kraften løfte ting på plass med tankene sine, droider som R2-D2 og C-3PO kan løse oppgaver som krever at man snakker med andre droider eller bruker datamaskiner, mens Han Solo kan bruke en pistol som skyter ut klatretau.

I Lego The Movie 2 Videogame er disse typefigurene lagt til side, og deres funksjon er nå relegert til at spilleren låser opp forskjellige verktøy og evner underveis som del av hovedhistorien. Når et verktøy eller en evne er låst opp kan alle figurene fritt bruke dem, noe som mer eller mindre helt fjerner behovet for de hyppige byttene av figurer som serien så langt har vært kjent for. Men det dette også vil si et er det ikke finnes noen vesentlig forskjell på å spille som Emmett, Wildstyle, Unikitty eller Batman for den sagt skyld. Den eneste nevneverdige forskjellene er når enkelte oppdragsgivere i spillet ønsker å snakke med en spesifikk figur, foruten om det er det kun forskjellige i utseende og løpeanimasjonene.

Ettersom en av de viktigste nye evnene, bygge modusen, har blitt brakt over fra Lego Worlds, kan vi også si farvel til den meningsløse knusingen av omgivelsene så alt for mange av disse spillene har lent seg på. Her må man nemlig i stedet finne tegningene til ting man må bygge, for så å se til at man har nok brikker i riktig farge til å sette dem sammen. Etterhvert som man har tegningen til ting som f.eks. en elektrisk generator, en trampoline og lignende, handler utfordringen mer om å vite hvilken du må bygge i en gitt situasjon. Etter årevis med spill som har fulgt samme oppskrift gir denne måten å løse oppgavene på en slags forfriskende taktil følelse, som om man faktisk sitter på gulvet å setter sammen brikker for å løse et problem, i motsetning til den mer knappeknusende metoden som har blitt brukt i de tidligere spillene.

En ting jeg som småbarnsforelder virkelig ikke er begeistret over i dette spillet dog, er hvordan det har gjort av med spillets tradisjonelle samlemaraton til fordel for et system som minner styggelig på å gjøre yngre spillere mer mottagelig for loot-box lignende systemer. Nei, det finnes heldigvis ikke mikrotransaksjoner i The Lego Movie 2 Videogame, men hvor vi i alle de andre Lego spillene fra TT Games har måttet spare opp Lego penger for å kjøpe de figurene og de kjøretøyene som ikke låses opp via historieprogresjon, blir disse nå delt ut gjennom blindpakker inni spillet som kommer komplett med svært lokkende animasjoner.

Jeg er ikke den argeste motstanderen til Loot-box kultur i dataspill, og denne blindpakke metoden er noe enhver forelder som har kjøpt en Lego Minifigures pakke til barna våre burde være kjent med. Men likevel føler jeg det er noe litt guffent over måten dette presenteres innad i spillet. Hvor vi tidligere kunne la barna lære gjennom spillene at de måtte jobbe seg opp nok poeng til å kjøpe de figurene de ville, blir de samme figurene nå gjemt bakom gambling-aktige mekanikker som jeg personlig ikke er helt komfortabel med å la barna leke for fritt med.

Lego The Movie 2 Videogame er sannelig en pose med blanda drops. Mens jeg på den ene siden vil hylle spillet for å endelig ta denne typen spill i en sårt trengt ny retning, blir det gjort vanskelig av at hvert eneste steg de tar i den retningen blir spolert av en eller annen form for snubling eller regelrett overtråkk. Men det er i motgang det går oppover sies det, så kanskje er dette begynnelsen på en ny æra for Lego spillene, og at de bare må finne balansen mellom nytt og gammelt for å få det hele til å fungere.