Kan man være en god person med gode intensjoner samtidig som du bruker svart magi for å gjenopplive skjeletter du bruker til å beseire fiendene dine? Du kan jo prøve i The Necromancer’s Tale.

Spillet starter med at du kommer hjem til familiehjemmet etter din fars død. Ifølge offisielle kilder har han drukket seg i hjel, men det er noe som ikke stemmer. Så din første oppgave er å finne ut hvordan faren din egentlig døde og samtidig prøve å fikse familiens skakkjørte økonomi.

The Necromancer’s Tale starter sterkt med en utrolig god karakterbygger. Her bestemmer du din bakgrunn og historie, som igjen har innvirkning på dine innledende egenskaper. Det vil også ha konsekvenser for fremtidige interaksjoner med andre karakterer. 

Dette er et klassisk RPG, hvor hovedtyngden av spillet går med på å snakke med andre karakterer. Og spillet er ekstremt teksttungt. Heldigvis er teksten utrolig godt skrevet. På tross av dette vil starten av spillet føles tungrodd. For det tar noen kapitler før de virkelig interessante tingene begynner å skje. Du surrer mest rundt i en delvis død, åpen verden og snakker med folk. 

På kontoret til din avdøde far finner du ei bok, med en rekke oppskrifter på svart magi-ritualer. Sidene er imidlertid på språk du ikke forstår, så du må finne referanser eller personer som kan hjelpe deg med å oversette sidene. Dermed låser du opp ett og ett rituale av gangen. 

Ritualene er som oftest veldig detaljorienterte, så her holder det ikke bare å si noen ord så popper en rekke animerte skeletter opp av bakken. Du må fysisk grave opp skjelettene og gjennomføre ritualet på dem. Noe som gir spillet et ekstra lag med innlevelse. Det krever hardt arbeid å bli en nekromancer.

Dette detaljfokuset er fremtredende i resten av spillet også, og kan bli litt overveldende til tider for The Necromancer’s er lite interessert i å holde deg i hånda. Og veldig lite forklares, annet enn noen få tips helt i starten.

Hvordan du snakker med folk er fint løst, der egenskapene dine kan hjelpe deg med å overtale eller lure folk. Samtidig er det viktig å ha i bakhodet at valgene dine har faktiske konsekvenser. Noe som merkes på kroppen.

I tillegg til egenskapene vil spillets tillitssystem være viktig. Dine handlinger og valg vil enten øke eller senke tilliten bestemte grupper har til deg. Har de lav tillit vil noen dialogvalg ikke være tilgjengelige, men ekstra dialogvalg dukker opp ved høy tillit. For min del betydde det å skru av den delen av hjernen som har et behov for å snakke med alle om alt. Sier du feil ting så kan det redusere tilliten, noe jeg brant meg på flere ganger. (Det hjalp heller ikke å bli sendt til gapestokken ved flere anledninger for gravrøving).

Oppdragene du får er ofte ganske frie og kan løses på ulike måter. Og de aller fleste er interessante og driver historien framover på sitt vis. Spillet skal også ha ros for hvordan det får deg til å tenke gjennom rett og galt, og hvor lett det er å dytte grensa foran seg i søken etter makt, hevn eller det man anser som “det gode”. 

Selv om spillet i hovedsak er historiedrevet, vil du også måtte slåss mot fiender. Dette er ganske uinspirerende og kjedelige greier, til tross for at jeg liker tur- og gridbaserte kamper. Du kan imidlertid automatisere kampene slik at utfallet baserer seg på stats. 

The Necromancer’s Tale er laget i Unity og det synes veldig godt på menysystemet. En estetikk som ikke akkurat tiltaler meg. Det kan også framstå lite intuitivt til tider. Det grafiske uttrykket skal minne om oljemalerier. Jeg skjønner ideen, men jeg måtte slå av den effekten for å kunne fortsette å spille. Kudos til utviklerne for å gi meg den muligheten. Ellers er portrettene av de ulike karakterene ganske fine og omgivelsene er tidvis flotte.

Musikken er stemningsskapende på en lite inntrengende måte. Mesteparten av dialogen i spillet skjer skriftlig, men innimellom får du enkelte linker med stemmeskuespill. Og det er stort sett veldig godt levert.

Det er lett å se for seg at The Necromancer’s Tale ikke er for alle. Samtidig er det lett å se for seg at andre vil elske seg å fordype seg i denne alternative virkeligheten. For investerer du tid i spillet vil det definitivt gi deg noe igjen, men du må ha tålmodighet og vilje til å gjøre det.