Da jeg fikk teste The Outer Worlds i sommer var jeg veldig trygg på at dette var et spill jeg kom til å like. Til tross for at mye av tida gikk med til det kjedeligste i denne typen spill, nemlig kampene. 

Det som hektet meg den gangen var starten. I ettertid fikk vi ikke lov til å skrive noe om innledningen, men jeg kjente med en gang at dette var en verden jeg hadde lyst til å bli bedre kjent med. En verden jeg gjerne vil leve meg inn i (men absolutt ikke leve i).

Dette er en verden det er artig å fordype seg i.

Førsteinntrykket har virkelig vist seg å stemme. Ikke siden The Witcher 3 har jeg fått samme opplevelsen i et rollespill, hvor jeg ønsker å saumfare hver en krok av planetene og snakke med alle jeg kan snakke med.

The Outer Worlds tar for seg en alternativ virkelighet (noen vil kanskje si at den ikke er så alternativ) hvor William McKinley ikke ble drept, og Theodore Roosevelt aldri ble  USA sin President. 

Det førte til en verden hvor det er bedriftene som styrer. Det er som Ned Beattys rollefigur i Network sier: Det finnes ikke lenger nasjoner og nasjonaliteter. Det er ikke noe Amerika. Det er ikke noe demokrati. Det er bare IBM og ITT.

Hvis du ikke beveger på en stund kommer du til tredjeperson.

Dette er verdenen du som spiller våkner opp i. Du har ligget i dypsøvn på et koloniskip i lang tid og du er den eneste som våkner. Med litt hjelp av en skrue som sender deg videre på oppdrag.

Selv om hovedoppdraget er interessant nok, så er det alt av sideoppdrag og oppdagelser som driver deg videre i spillet.

Etterhvert glemmer du nesten hovedoppdraget fordi du har det så gøy med å bare sose rundt.

The Outer Worlds har blitt kalt New Vegas i verdensrommet av mange, blant andre meg, men det er mye mer enn det. Det som man straks kjenner igjen er humoren, selv om den er mørkere her enn noen gang tidligere.

Alle som tidligere har spilt et Fallout-spill vil i tillegg kjenne igjen oppdrags strukturen. Det er ikke nødvendigvis noe negativt, for oppdragene er som regel artige, men de vil sjelden overraske deg. Fraksjonssystemet som sier noe om ryktet ditt er også kjent stoff.

Spillet er ikke helt plettfritt

The Outer Worlds foregår i førsteperson. Dette er nok med på å gjøre skyte- og kampmekanikken langt bedre enn tidligere. Det er fortsatt ikke perfekt, men sammenliknet med de spirituelle forgjengerne så er det en helt annen verden. 

Tidligere var VATS-systemet det som gjorde kampene levelige. Det er erstattet med en egenskap hvor du kan få tiden til å gå saktere. Noe som glir godt sammen med resten av kampsystemet. 

Måten jeg spiller RPG-er på er å unngå kamper så langt det lar seg gjøre. Det betyr at jeg legger omtrent alle erfaringpoengs i dialogtreet når jeg oppgraderer min karakter. I de fleste andre spill vil det gjøre ting utrolig vanskelig for deg sjøl etterhvert.

Det fine med The Outer Worlds er at selv dialogegenskapene gir fordeler i kampene. Denne dynamiske måten å styre erfaringpoeng på er helt nydelig. Det gjør at du står fritt til å spille og bygge karakteren din akkurat slik du ønsker, og man slipper de negative konsekvensene hvis man velger “feil” retning. Jeg liker også tanken på at du kan tilegne deg negative egenskaper etter hvordan du spiller.

Oppdrageringssystemet er godt.

Som jeg har vært inne på tidligere er noe av det artigste i The Outer Worlds å prate med folk. Dialogene er godt skrevet og du har noen veldig morsomme svar du kan gi. Hvordan du prater med folk vil også ha en innvirkning på historien.

Parvati er min favoritt.

De du kanskje prater mest med er kompanjongene dine. Du kan ha med deg to av gangen, gjerne de som kompletterer din egen karakter.

For min del tar jeg meg men en som kan slakte fiender, og Parvati. Jeg må ha med Parvati. Dine kompanjonger vil hele veien komme med kommentarer, i tillegg til å bryte inn når du snakker med andre. Det gjør samtalene mindre statiske. 

Visuelt så liker jeg godt hvordan spillet ser ut. Mennesker og ansikter ser ålreit ut, men de ulike omgivelsene er virkelig flotte og fargerike. 

Jeg vil påstå at The Outer World er et spill som er umulig å mislike, det er i så fall hvis du hater alt som er gøy. Det største ankepunktet er at spillet ikke gjør så mye nytt.

For meg var det perfekt etter savnet av mer Fallout New Vegas og skuffelsen som var Fallout 4. Dette er filmkveld hjemme i sofaen en lørdagskveld, med brus og potetgull. Du veit at det blir koselig og tenker ikke så mye på det du eventuelt kommer til å gå glipp av.