The Super Mario Galaxy-filmen stiller med store skuespillernavn og en fargerik referansefest, men innholdet er det litt verre med.

Med milliardinntekter og en monster-hit på spillelistene var det aldri tvil om at The Super Mario Bros. Movie fra 2023 kom til å få en oppfølger. Når Nintendo i fjor høst kunne annonsere at oppfølgeren ville få Super Mario Galaxy-navnet påklistret, begynte forventningene å stige hos noen gamle Mario-fans. Galaxy-spillene er fan-favoritter som står som noen av de beste 3D-plattformspillene noensinne, ikke minst takket være musikken og den mystiske prinsesse Rosalina. Dermed har spørsmålet i forkant vært om filmen klarer å kanalisere noe av den samme gleden, eller om den bare blir redusert til en uforskammet referansefest.

Fasiten: Et sted midt imellom.

Mario og Luigi nyter dagene som heltene av Brooklyn og Mushroom Kingdom, og rørleggertjenestene deres tar dem med på nye oppdrag til spennende og eksotiske lokasjoner. Etter å ha stiftet bekjentskap med Yoshi på en av disse reisene tar ting en uventet retning, idet en Luma (et stjernebarn) ankommer Peach sitt slott og ber henne hjelpe stjerneprinsessen Rosalina. Når så Bowser Jr. følger hakk i hæl for å frigi sin far blir de to plottpunktene sveiset sammen, og snart må Mario, Luigi, Yoshi, Peach og Toad reise galaksen rundt for å hindre de onde planene.

Hvis den lille plottoppsummeringen virket forhastet kan jeg forsikre deg om at den gjenspeiler filmens handling og tempo rimelig greit, for dette er en film som virkelig ikke tar seg de nødvendige pausene for å la noe som helst synke inn. Fremfor å gjøre filmen lenger kastes vi konstant videre i en forrykende fart, som om animatørene er livredde for at overstimulerte barn begynner å kjede seg, med den konsekvens at fortellingen aldri rekker å slå rot slik at vi får fordøye det som skjer. Dette er nok til en viss grad intensjonelt, da handlingen ikke er særlig dyp eller står veldig sterkt på egne bein. Det er synd, for etter at første Mario-filmen etablerte settingen og premisset lå mye til rette for at Illumination nå kunne leke seg mye mer fritt med å utforske universet, en mulighet de ikke makter å gripe med begge hender.

Nå vil kritiske røster innvende at en dyp handling aldri har vært poenget med verken Mario-spillene eller den forrige filmen, og at det hele handler bare om å ha det moro med litt fan service. Det er helt greit, men den første filmen hadde en mer konsis handling enn det vi får servert her, og selv uforskammede frierier til fansen trenger noe mer enn at vi bare sitter i 90 minutter og peker mot skjermen i retronostalgisk glede. Dessuten er det litt skuffende at en Mario-film som bærer Galaxy-navnet ikke går dypere i plottet eller serverer en mer emosjonell handling, ettersom det første Galaxy-spillet scorer ganske høyt på begge disse punktene. Det er ikke det at filmen er fri for dypere handling – spesielt relasjonen mellom Bowser og hans sønn har en kime til noe stort i seg som kunne blitt ordentlig bra – men der studioer som Pixar ville dvelt ved slike øyeblikk, velger Illumination bare å skynde seg videre.

En av hovedårsakene til at handlingen i filmen ikke har særlig gjennomslagskraft er kanskje at hovedpersonen selv føles som en av filmens svakeste. Jeg hadde aldri store problemer med valget av Chris Pratt som Mario i den første filmen, men denne gangen får verken skuespilleren eller rollefiguren skinne i nevneverdig grad og føles mer som attpåklatter. Da er både Luigi (Charlie Day), Yoshi (Donald Glover) og de ulike bi- og gjesterollefigurene morsommere å følge, selv om den grønne dinosauren heller ikke får strålt like mye som fansen kanskje kunne forvente. Den store heltinnen i filmen er overraskende nok ikke nykommeren Rosalina (Brie Larson), men Peach (Anya Taylor-Joy), som både får mye tid på skjermen og virkelig får sparket fra seg så ofte hun får sjansen. Med unntak av alle referansegodbitene og en viss gjesterollefigur er det derfor ikke vanskelig å kåre Peach som filmens beste del.

Referanser er det selvfølgelig nok å ta av, hvor Nintendo og Illumination ikke har begrenset seg til bare Mario-universet. Noen får direkte skjermtid, andre må oppdages i bakgrunnen av observante seere. Selv om filmen føles mindre detaljert og krydret også her sammenlignet med forgjengeren, er det gøy å se hva man kan plukke opp underveis. Musikalsk sett er det også mange fine referanser i lydsporet til Brian Tyler, som nok en gang får leke seg med noen av de mest ikoniske lydsporene i spillhistorien. Her er det bare synd at filmen hele tiden skal skynde seg, for dette medfører at vi aldri får tid til å dvele ved de musikalske godbitene fra spill som Super Mario Galaxy eller Yoshi’s Island. Heldigvis blir vi spart for malplasserte poplåter denne gangen, så noen forbedringer er det å melde.

Visuelt sett følger filmen i samme stil som forgjengeren, men der den føltes ny og frisk i 2023 er det lettere å se svakhetene denne gangen. Det er en fargerik stil som er god når den er i bevegelse, noe som kanskje også er grunnen til at den er valgt, for denne filmen står nesten aldri i ro. Enkelte sekvenser er også både søte og vakkert animert, og det er ingen tvil om at dette vil falle i smak hos kjernepublikummet. Samtidig har filmen også en stil som iblant får meg til å lengte etter noe litt mer kreativt, noe som kiler de samme filmentusiastiske delene av meg som Spider-Verse-filmene eller TV-serier som Arcane: League of Legends.

The Super Mario Galaxy Movie serverer mer av det samme som forgjengeren, noe som betyr en fargerik film full av Mario-referanser, der futt og fart trumfer historiefortellingen. Og misforstå meg rett: Det er gøy, spesielt for oss som har lang fartstid med rørlegger-familien. Dessverre har handlingen fått enda mindre fokus og kjærlighet denne gangen, noe som gjør at referanserekken føles mindre sammenhengende. Det er synd, for filmen kunne uten tvil blitt løftet opp noen hakk av et bedre fokus på manus og litt mer tid til å la seerne få puste litt mellom slagene. Samtidig er dette en film som oppfyller sitt hovedmål, nemlig å gi et fargerikt eventyr på det store lerretet dedikert til Mario-fansen, spesielt de yngste. Den er med andre ord god nok, selv om jeg samtidig skulle ønske den klarte å gå noen ekstra steg utover det.