Her er et morsomt fakta: visste du at det er utgitt hele 28 Batman-spill? Sikkert ikke. Med unntak av det to år gamle Batman: Arkham Asylum er resten av spillene temmelig forglemmelige. Her har det vært snakk om lettjente penger på en forholdsvis billig lisens. Enten man har laget spill basert på tegneserien, filmene eller tegnefilmene. Inntil Warner Bros., Eidos og utviklerstudioet Rocksteady bestemte seg for å ta lisensen på alvor med Batman: Arkham Asylum i 2009.

Mørk helt

Grunnen til at Rocksteady triumferte med sin Batman-tolkning for to år siden var at de vågde å gjøre Batman om til en helstøpt spillfigur. Der de andre Batman-spillene har dyttet Batman inn i generiske actionheltroller der hvilken som helst muskuløs figur kunne fylt de samme skoene, valgte Rocksteady å basere hele spillet sitt på hvem Batman er og hva han kan gjøre. Underveis har Batman funnet sin egen helt unike spillidentitet. Idet jeg svever fra skyskraper til skyskraper i Arkham City ved hjelp av svevekappen og harpunlina til Batman, slår det meg at Batman ikke ligner på noen andre spillhelter. I mange tredjepersons actionspill føles det bare som om man spiller dårlige kopier av Gears of War eller Metal Gear Solid fordi handlingene til helten og konfliktene i spillet bare er kopiert fra de andre spillene. Slik er det ikke i Batman: Arkham Asylum, Batman står støtt på sine egne ben i spillsammenheng.

Forgjengeren lykkes også fordi Arkham Asylum var en perfekt setting for et slikt spill. Her utforsket man en liten øy der et digert sykehus med ulike fløyer og utbygg dominerte kartet. Et perfekt scenario for vår maskerte helt, med mange muligheter for varierte utfordringer og et bredt galleri av fiender. Jeg var mer skeptisk til Batman: Arkham City, først og fremst fordi scenarioet hørtes litt mer søkt ut med et digert fengsel midt i Gotham City, avgrenset av høye murer og styrt av Dr. Hugo Strange. Hvor lurt er det egentlig å samle all verdens psykopater og mordere midt i hovedstaden, liksom? Den lukkede øya i forgjengeren var et ypperlig område å utforske, men en åpen storby? Hvordan vil det fungere?

Helt utmerket, viser det seg. Etter en brutal introduksjon der Bruce Wayne blir fanget av noen skurker og loset inn i Arkham City følger en dramatisk førstedel av spillet som kulminerer med at vi endelig får kontakt med Bruces trofaste butler, som sender av gårde en ekspresspakke med bat-drakten og diverse gadgets. Når jeg endelig står på taket av et høyt bygg iført bat-kostymet og skuer utover en by befolket av skurker og gærninger, føler jeg meg hjemme igjen.

Komplekst

Og fra det samme taket begynner opplæringen av nye og gamle funksjoner. I utformingen av Batman-spillene har Rocksteady som nevnt tatt utgangspunktet i helten og formet spillet rundt hans ferdigheter. Batman er kjent for sine mange gadgets, og disse spiller selvsagt en sentral rolle i spillet. Manøvrering i storbyen foregår i ren Spider-man-stil, ved at Batman svever med kappen sin i lufta og skyter seg opp til avsatser med en harpunline. Kjappe knappekombinasjoner gjør at man kan holde seg flytende i flere minutter, og den samme lina kan brukes til å desarmere fiender eller dra de til seg.

I tillegg får Batman et veritabelt arsenal av duppedingser ut over i spillet. Bat-a-rangen er selvforklart, og fåes også i fjernstyrt versjon. Den eksplosive fyllmassen fra forgjengeren er tilbake, og igjen kan man sprenge seg gjennom svake gulv- og takflater. En støtpistol har Batman også funnet opp siden sist, som kan brukes til å få liv i død elektronikk, eller mot store fiender. En krypteringsmaskin brukes til å hacke opp låser. Og så videre.

I starten er det relativt overveldende å få kontroll over alt dette, kompliserte tastekombinasjoner der man må holde inne en knapp for så å trykke på en annen for å aktivere dingser tar litt tid å lære. Og ikke minst tok det meg litt tid å komme inn i Batman-mekanikkene igjen.

Og når jeg følte disse var behersket, ble jeg plutselig tvunget til å spille som Catwoman, som har egne gadgets og ferdigheter. Ja, jeg innrømmer det gjerne, de første timene med Batman: Arkham City føles overveldende, selv for en spillveteran som meg. Men så faller brikkene på plass, man begynner å skjønne hvilket verktøy og hvilke taktikker som egner seg i ulike situasjoner, og slutter å spille spillet som et tredjepersons skytespill.

Batman er nemlig ingen skytespillhelt, han klarer seg fint i slåsskamp med knyttnever og marsjstøvler, men når fiendene er bevæpnet krever spillet en annen tilnærming. Snikingen via høyder og avsatser og luftekanaler tar litt tid å venne seg til, og minner egentlig ikke om noen andre spill. Hyppig bruk av Batmans detektivmodus – der skjermbildet blir blått og fiender og nyttige gjenstander gløder – blir essensielt, og det er etter hvert en fryd å legge en taktisk plan over hvordan man skal kvitte seg med alle fiendene i rommet uten å bli sett. Batman har et langt mer actionpreget og responsbasert snikesystem sammenlignet med tradisjonelle snikespill som Splinter Cell og Metal Gear Solid, og det velfylte utstyrsbeltet til Batman gjør at man ofte kan velge flere ulike fremgangsmåter for å overvinne en utfordring.

Ambisiøst og vellykket

Men all verdens gadgets hjelper ikke dersom de ikke blir integrert godt i spillverdenen. Det finnes nok av eksempler på spill som gir deg mange verktøy, våpen og utstyr, der man ender opp med å bruke et par favoritter fra start til slutt. Batman: Arkham City lykkes så godt som det gjør fordi vi er nødt til å mestre alle dingsene til helten vår for å klare oss. Utviklerne har hele tiden hatt våpenarsenalet til helten vår i bakhodet når de har utformet områdene og oppfordrer meg konstant til å være kreativ for å finne alle hemmeligheter. Enten det gjelder de mange Riddler-trofeene som er gjemt på alle mulige obskure steder, eller bare for å få et taktisk overtak i en kamp.

Kampene fortjener å nevnes, den unike flyten fra Arkham Asylum har heldigvis funnet veien til oppfølgeren. Det i utgangspunktet enkle kampsystemet, med en knapp for å slå og en for å kontre, blir gradvis mer og mer komplekst, og slutter aldri å fascinere meg. Nevekamper i tredjepersons actionspill er ofte flaue opplevelser med figurer som slår ut i tomme lufta og klønete kontroller, men Batman-spillene har et genialt grunnsystem som ser vanvittig lekkert ut. Måten Batman fanger innkommende slag og reverserer angrep ser utrolig kult ut, og det er enkelt å komme inn i en transelignende flyt idet man bygger opp stadig større slagkomboer, som igjen resulterer i ekstra erfaringspoeng. Poeng som kan veksles inn i nye angrep, nytt utstyr og nye ferdigheter.

Arkham City, og alle bygg og kjellere og undergrunnsstasjoner som etter hvert skal utforskes, føles gjennomtenkte og smarte. Det er en fryd å utforske byen og oppdage sideoppdrag, Riddler-trofeer og hemmeligheter. Alt er nøye balansert opp mot Batmans ferdigheter. Et trofé som virker umulig å få tak i blir enkelt når vi har fått tak i rett utstyr og bruker verktøyet riktig. I klassisk Metroid-stil krever spillet utforsking og tilbakevending til gamle områder med ny kunnskap og nye ferdigheter. Mot slutten av spillet har man en intim kunnskap om byen og alle områdene. Det føles som et fysisk sted man faktisk har besøkt.

Rendyrket spillopplevelse

Spillmessig henger Batman: Arkham City på grep så det holder, og det kunne stått støtt på egne ben selv uten Batman-lisensen i ryggen. Men prikken over i-en – som sikrer spillet sekseren i min bok – er hvordan spillet har klart det mesterstykket å være tro mot opphavet sitt samtidig som det er en rendyrket spillopplevelse. I de fleste spill som baserer seg på en lisens opplever man ofte at spillegleden blir ofret for å bevare autentisiteten til lisensen. Det at spillet skal ligne mest mulig på filmen eller boka eller tegneserien blir viktigere enn at spillet skal være utfordrende og moro å spille.

Rocksteady har klart det kunststykket å få Batman: Arkham City til å føles som et rendyrket spill, samtidig som det føles som en helt naturlig del av Batman-universet. Batman fremstår som en helt naturlig spillhelt, som om han alltid var tiltenkt å være en interaktiv spillfigur, og det går helt fint å falle pladask for Batman: Arkham City selv om man ikke har noe som helst forhold til Batman som tegneserie- eller filmhelt fra før.

Batman: Arkham City er tro mot sitt tegnserieopphav, Batman-elskere vil fryde seg over alle referansene og fremstillingen av Batman og de mange skurkene, og spillelskere vil glede seg over et av de mest varierte, ambisiøse og vellykkede actionspillene så langt i 2011. En rendyrket og kreativ spillopplevelse, og nok en verdig spillopptreden for den maskerte hevneren.

Se flere bilder fra Batman: Arkham City på neste side.

Batman: Arkham City er utviklet av Rocksteady og utgis av Warner Bros. Spillet lanseres på Xbox 360 og Playstation 3 21. oktober, og på PC 23. november.