Smash Bros. har gjort meg populær. Ingenting annet har ført til flere venners touchdown ned i sofaen hjemme i stua mi. Spillene har noe ved seg som gjør at folk ganske enkelt klør etter å plukke de opp, eneten de spiller seriøst og kompetitivt, eller bare er ute etter litt letthjerta moro.

HELE GJENGEN SAMLET: Alle karakterene som noen sinne har vært med i Smash er tilbake, sammen med et knippe nykommere.

Kanskje er det takket være at kontrollene og reglene er relativt enkle å forstå. Eller kanskje er det takket være nesten hundre ulike spillbare kjenninger fra alle mulige slags hippe spill – og fra Ice Climbers. Aldri hadde jeg drømt om å få se yogainstruktøren fra Wii Fit sparke Solid Snake i hodet, men den usannsynlige drømmen er endelig blitt virkelig.

Ultimate, seriens nyeste installasjon, er heller intet unntak, og det har igjen vært enkelt å bruke Smash Bros. som et påskudd til å samle både nære og mindre nære venner rundt skjermen i stua. Eller, det vil si, i og med at Ultimate jo er på Switch, har det også blitt noen fyrrige basketak på kafé, på toget og i grupperom på universitetet.

Om du ikke vet hva Smash er eller hvordan det fungerer, har du helt sikkert noen venner som vet hvordan, og som mer enn gjerne vil spille noen runder mot en total ferskis. Da vil du bli kasta ut i et relativt uortodoks slåssespill, hvor vinneren er den som klarer å kaste motstanderen ut av ringen flest ganger. Slåsskjempene, brettene og bakgrunnsmusikken er alle hentet fra spill som i ulik grad veksler mellom ikoniske og obskure.

Dette er kaotisk og letthjerta underholdning i nærmest destillert form, og oppskrifta er allerede godt utprøvd med fem tidligere spill i serien. Morsomst er det kanskje når man spiller fire venner sammen, på kaotiske baner, og med ekstragjenstander og power-ups skrudd på.

Nærmere et tradisjonelt kompetitivt fightingspill kommer man imidlertid om man spiller med mer spartanske regler, minimalistiske baner og utelukkende monogame slåsskamper. Én mot én, baby. For de som liker den slags, er det enkelt å justere innstillingene til mer seriøse varianter av sjangeren.

Med det sagt, er ikke Super Smash Bros. Ultimate nødvendigvis det mest balanserte og veljusterte spillet i klassen, men det er heller nødvendigvis ikke poenget. I et spill med så mange ulike spillbare karakterer er det nærmest umulig å finne en perfekt balanse. Dessuten er det ingen plattformfightingspill som i det hele tatt klarer å nærme seg hva Smash Bros. klarer å levere (og ja, det er en smal sjanger).

CLOTHESLINE: Nykommeren Incineroar er tung og treig, men med all styrken man kan forvente fra en wrestlingskurk.

Spillet er et realt spetakkel av farger og inntrykk på skjermen, enten plattformene dere slåss på forflytter seg i 200 kilometer i timen, eller du treffer noen med en velplassert Falcon Punch. Fra tidligere spill har de visuelle effektene fått en ordentlig overhaling. Treffer du noen med et slag som sannsynligvis sender de ut av banen, fryser skjermen et lite øyeblikk, zoomer inn på det fatale angrepet, før den høyoktane kampen fortsetter.

Om flerspiller ikke er helt de greie, eller om du vil ha en kjapp Smash-session mens du pendler eller har fem minutter å slå ihjel på toalettet, kan du i Ultimate også bryne deg på en mer omfattende énspillermodus enn hva serien noen sinne har hatt. I World of Light må du samle sammen sjelene av flere hundre helter fra spillhistorien. Hver sjel må bekjempes først, noe som gjøres ved at du spiller en Smash-kamp mot en figur og med regler som gjenspeiler den spillhistoriske figuren du forsøker å låse opp. For eksempel låser du opp Honey Queen fra Super Mario Galaxy ved å slåss mot en enorm Pikachu bevæpnet med en hær av bier. Disse kampene er morsomme, og det er åpenbart mange tanker bak hvordan man best skal representere hver enkelt karakter som ikke allerede er spillbar.

World of Light er en overraskende god énspillermodus til fightingspill å være, men har du venner på besøk, er det en fornærmelse både mot de og mot spillet å velge historiemodusen over et par lettbeinte flerspillerrunder.

Det Nintendo derimot kan slå seg på brystet med, er det tidligere nevnte karaktergalleriet. Alle figurene som noen sinne har vært spillbare i Smash Bros. er tilbake i Ultimate. Det betyr at enten din favoritt er Pichu eller Mewtwo, Young Link eller Toon Link, Ice Climbers eller Snake, så er de en av åtti andre på karaktervalgsmenyen. I tillegg har nye fjes dukket opp i form av pro-wrestler-katta Incineroar fra de nyeste Pokémon-spillene, Simon Belmont fra Castlevania, og Super Nintendo-nemesiser Ridley og King K. Rool, bare for å nevne noen.

EKKO: Karakterer som Daisy og Dark Samus er nesten blåkopier av allerede eksisterende karakterer, men er et fint tilskudd for fans av seriene de representerer.

Med så mange karakterer å låse opp, kan det derimot ta en stund å låse opp din egen favoritt. Du starter nemlig med kun åtte tilgjengelige helter, og det tar fort et tosifret antall timer før alle er tilgjengelige.

Det er flere kubikk i Smash Bros.-gryta nå enn noen sinne, og kasserollen er fylt til randen med en av de morsomste slåssespillene du kan få lagt dine lunkne lanker på.