Da The Evil Within ble sluppet for tre år siden var det delte meninger om spillet. Noen elsket at det igjen ble laget et mer gammeldags spill i survival horror-sjangeren, som minnet mye om de første Resident Evil-spillene. Andre mente at dette var en måte å lage spill som hørte fortiden til.

For egen del syns jeg The Evil Within hadde mye godt i seg, men jeg var litt ferdig med dette opplegget der kontrollene og kamera er din største fiende. I tillegg klarte man ikke å avslutte historien på en skikkelig måte.

Til oppfølgeren er Shinji Mikami ute av regissørstolen, og når man ser hvilke steg årets utgave av Resident Evil har tatt, er det lov til å håpe på at også The Evil Within beveger seg i en retning av mer moderne spilldesign.

Tre år etter galskapen på Beacon sinnssykehus møter vi igjen Sebastian Castellanos, som sliter med ettervirkningene. Han leter også etter svar på hva som har skjedd med datteren og kona. Tilsynelatende regner han med å finne svarene på bunnen av ei flaske.

Alt endrer seg når han får besøk av en gammel bekjent, Juli Kidman, som forteller at organisasjonen hun jobber for, Mobius, har Sebastians datter. Hun brukes til å drive STEM-maskinen, som laget marerittverdenen på Beacon. Nå er hun imidlertid forsvunnet i den nye verdenen og bare faren kan finne henne.

Mobius sin tanke var å lage en virtuell drømmeverden, men igjen er det noe som har gått galt, og du må igjen hjelpe Sebastian gjennom marerittet.

Den største forskjellen fra forgjengeren er at The Evil Within 2 foregår i en åpen verden. Borte er de klaustrofobiske gangene og rommene, og du sitter igjen med en by du kan utforske. På ene siden blir spillet langt mindre lineært og du har større valgfrihet i hvordan du vil løse utfordringene du står overfor. På den andre siden så blir noe av den trykkende og uhyggelige stemningen borte, samtidig som det er enklere å lage effektiv skrekk i et lineært miljø.

The Evil Within 2 er også langt enklere å kontrollere enn det forrige. Det føles faktisk som et moderne spill.

Der det forrige lignet mest på Resident Evil har dette langt mer av The Last of Us i seg. Den mest effektive måten å ta ut fiender på er å snike seg tett på og ta dem ut en etter en. Selv om kontrollene er bedre her, er dem på ingen måte perfekte. Spesielt snikemekanikkene er til tider klønete og uklare.

Det blir også gitt et inntrykk av at det å snike seg rundt fiender ofte kan være den beste løsninga. Problemet med det er at du da vil gå glipp av den grønne gørra du samler fra monsterlikene, som igjen brukes til å oppgradere Sebastian. Uten en del av de oppgraderingene kan bosskampene, og for så vidt andre kamper det ikke er mulig å unngå, du møter på seinere bli langt mer utfordrende enn de trenger å være.

Oppgraderingssystemet var en av styrkene til The Evil Within, og er det fortsatt. Oppgraderingene er relevante ut i fra din spillestil, og du merker faktisk en vesentlig forskjell. I tillegg kan du oppgradere våpnene dine med våpendeler du finner rundt omkring.

Alt dette skjer via sikre soner du finner rundt på kartet. Her kan du også lagre spillet, drikke kaffe for å fylle på helsen din eller bygge ressurser. Byggesystemet er enkelt, men fungerer godt. Du lager ammunisjon og helseartikler på de samme arbeidsbenkene som du oppgraderer våpen. Det er også mulig å gjøre dette ut i felten, men da koster det langt mer ressurser.

Presentasjonsmessig er The Evil Within 2 helt på det jevne. Designet på noen av fiendene er fascinerende, men de du møter som oftest er ganske kjedelige. Når du i tillegg satser på en åpen verden, vil noe av grafikken skaleres ned, slik at spillet presterer på et akseptabelt nivå. Likevel har det visse tekniske utfordringer.

Når det gjelder lyden leverer spillet på et godt nivå. I alle fall hvis man ser bort i fra den klønete dialogen som stemmeskuespillerne må levere. Musikken setter stemninga, men det er lydeffektene som er den store stjerna.

Er spillet skummelt? Det kan være. Så lenge du beveger deg ute har du som regel god kontroll på det som skjer, men etter hvert som du begynner å bevege deg inn blir det plutselig noe helt annet. Jeg vil spesielt trekke fram kapittel fem, hvor du beveger deg gjennom rådhuset. Det er visuelt slående og veldig godt designet.

Både progresjon og historie i The Evil Within 2 er mye lettere å forholde seg til enn i forgjengeren. Du slipper unna de frustrerende øyeblikkene, hvor spillet kaster deg inn i situasjoner du egentlig ikke er rusta til å håndtere.

Historien er dessverre ikke noe mer enn helt ok. Jeg skulle gjerne hatt litt mer av de her «hva er ekte og ikke ekte»-øyeblikkene fra forgjengeren, men til gjengjeld er slutten langt mer givende her.

The Evil Within 2 er et ganske enkelt spill å komme seg gjennom. Ikke fordi det har lav vanskelighetsgrad, men fordi du aldri kjeder deg og du hele veien har noe fornuftig å ta deg til. Det er langt ifra noe perfekt spill. Tekniske utfordringer og dialoger som hører hjemme i survival horror-sjangeren på 90-tallet er hovedsynderne. Likevel vil de fleste kunne få seg en god opplevelse her.