Fra tv spill kom på markedet og helt opp til siste halvdel av 90-tallet kom spill ut på kassetter til tross for at CD-rom kom ut i 1985. Det var standarden. Du fikk også spill på floppy disc til PC.
De største floppy diskettene kunne lagre opp til 240 MB mens en kassett til feks Super Nintendo kunne lagre opp til 128MB selv om noen av de største spillene til konsollen lå rundt 6mb i størrelse.

CD platene kunne derimot lagre opp til 700 mb på den tiden, noe som muliggjorde større spill i form av større verdener, høyere oppløsning på lyd og video og mer.
Kassetter hadde fortsatt en stor fordel, det var at de kunne laste inn innhold mye raskere, men minuset var at det kostet mye mer per kassett å produsere kontra CD.

Vi kjenner alle Nintendo og hvordan de alltid har likt å gå i mot industristandarder.

Når DVD plater kom som kunne lagre opp til 4.7GB med data, jo da valgte Nintendo å gå for små discer som var omtrent halvparten så stor i fysisk størrelse som rommet 1.5GB med data, fordi Nintendo.

Når HD begynte å bli en standard og både Sony og Microsoft satset alt på HD som standard, da gikk Nintendo igjen sin egen vei med Wii som støttet maks 480p og var i all hovedsak en overklokket Gamecube.

Den ene gangen Nintendo prøvde å følge strømmen.

Den ene gangen de faktisk vurderte å følge strømmen derimot, var i 1988 hvor de jobbet med en hybrid versjon av SNES i samarbeid med Sony som også kunne lese CD-plater i tillegg til kassetter.
Begge selskapene kom godt overens i starten av samarbeidet og alt så ut som det kunne være starten på en meget lys fremtid på spillfronten.

Men som med alle forhandlinger så er det ikke alltid at alle parter blir helt enige om betingelsene.
Sony som jobbet med CD rom delen til konsollen med et egenutviklet format kalt Super Disc ønsket å ha full kontroll på lisensieringene av CD-utgavene av spillene som kom ut til konsollen.

Nintendo på sin side hadde ikke lyst til dette da det betydde at Sony ville ha tilgang på rettighetene til deres IP’er som kom ut på CD-rom formatet. De prøvde å forhandle seg til en bedre avtale med Sony uten at de kom noen vei.

Nintendo dolker Sony i ryggen

Da Nintendo skjønte at skulle de fortsette samarbeidet med Sony kom de til å måtte gi fra seg både en god del av kaken når det gjaldt inntjening fra lisensiering av spillene, men også en del av rettighetene til sine Ip’er bestemte daværende president i Nintendo Yamauchi Hiroshi seg for å sende noen fra ledelsen i selskapet opp til Europa, nærmere bestemt, Phillips med et tilbud om samarbeid.

Som historien kan vise så sa Phillips ja til samarbeidet og planen for å dolke Sony i ryggen var i gang.

I Juni 1991 skulle Sony holde en presentasjon på CES (Consumer Electronics Show) hvor de ville annonsere sitt samarbeid med Nintendo om deres Playstation. Det var mange som likte tanken på dette samarbeidet men det Sony ikke var klar over var at når Nintendo skulle ha en pressekonferanse dagen etter var det ikke samme svar som ville komme.

Nintendo ble stilt spørsmål om Playstation tillegget til Super Nintendo. Deres svar var at CD-rom tillegget til konsollen ville bli utviklet i samarbeid med Phillips, ikke sony. Det som ville komme ut fra den nye avtalen var noen mindre gode Zelda spill og enheten Phillips CD-i.

Dette ble annonsert direkte uten at Sony hadde fått noen forvarsel i det hele tatt om at noe var endret. Sony president Norio Ohga ble veldig misfornøyd på måten Nintendo brøt samarbeidet sånn helt uten forvarsel, men gjorde sitt beste for å ikke vise misnøyen utad.

Nintendo skapte sin største konkurrent

Selv om Sony var sinte på Nintendo for at de dolket dem i ryggen så valgte dem å ikke grave seg ned i fortvilelsen. De hadde bygd opp masse nyttig erfaring under årene de jobbet med Playstation tillegget så de bestemte seg for å gå videre med det de hadde bygd. Det resulterte i en helt egen konsoll som ble bygd fra grunnen av og rettet mot et mer voksent publikum enn det Nintendo rettet seg mot.

Resten er historie når det kommer til hvor Playstation er i dag. Nintendo klarte egenhendig å skape sin største rival uansett hvordan de ser på det.

Én prototype i levende live

I oktober 1991 ble det til tross for et avbrutt samarbeid produsert 200 prototyper som skulle bli brukt til intern bruk for utvikling av spill til konsollen. Alle ble destruert var det folk trodde helt frem til det dukket opp bilder og rykter i 2015 om en levende enhet av Nintendo Playstation.
Det skulle vise seg at en tidligere SIE sjef, Ólafur Jóhann Ólafsson hadde eid denne, men satt den igjen hos Finansfirmaet Advanta som gikk konkurs i 2009.
De auksjonerte bort alt kontormateriell og siden ingen som var igjen i firmaet visste hva konsollen var, så ble den lagt tilfeldig i en eske sammen med masse forskjellig kontorutstyr.

Terry Diebold, en tidligere vaktmester hos selskapet kjøpte den kassen for serviset som medlemmene i styret hadde brukt da de fikk mat servert under møtene. Konsollen var egentlig bare en bonus som han ikke hadde planlagt å kjøpe. Som en fyr som hadde for vane å ikke kaste ting ble konsollen satt på loftet i mange år før den ble tatt frem igjen i 2015.

Spol frem tre år senere og nærmere bestemt Retrospillmessen 2018 så stiller selveste Terry Diebold opp med konsollen og den virker.
Jeg fikk selv prøvd konsollen med Street Fighter under messa og det er litt gøy å se tilbake på det og vite at jeg har fått spille på en så sjelden konsoll.

Det hadde vært interessant å vite hvordan konsollmarkedet hadde sett ut i dag dersom det aldri hadde blitt en egen Playstation. Hadde Sega fortsatt vært med? Hadde Xbox tatt ledelsen som i dag er hos Sony?

Alt blir bare spekulasjoner. Men det er gøy å se hva som kunne ha vært dersom ting hadde gått som planlagt.

Kilder:
Spillhistorie.no
Playstationwiki