La oss gå inn i tidsmaskinen og spole tiden tilbake. Det er en solfylt høstdag i Oslo. Året er 1995 og bak gardinene i Fredrik Stangs gate sitter jeg med en håndfull venner og kjører racerbil i Destruction Derby. Støvet har ennå ikke rukket å legge seg på den splitter nye Playstation-konsollen som står under TV-apparatet. Vi gasser og kræsjer og bøller oss gjennom trange baner i Psygnosis-spillet. Det er ikke gøy, men i desperasjon etter bekreftelse på at Playstation er verdens beste spillkonsoll tvinger vi oss selv til å skryte av spillet. Narrer oss selv til å ha det gøy.

Trange utfordringer

Den samme følelsen treffer meg etter noen timer med Dirt Showdown, det nyeste racingeventyret til alltid pålitelige Codemasters. Ingen kan racing som Codemasters, enten de setter meg inn i en Formel 1-bil i F1-serien, en gatebil i Race Driver: Grid eller i en rallybil i Dirt-serien leverer de alltid en polert og adrenalinfylt opplevelse. De har funnet balansen mellom realisme og arkade, mellom naturtro grafikk og overdrevne visuelle effekter, mellom simulatorkjøring og ren klampen-i-bånn-adrenalinracing.

Og adrenalin er det nok av i Dirt Showdown. Dirt-serien er fortsettelsen på den klassiske Colin McRae Rally-serien, som var et av de virkelig store rallyspillene på slutten av 90-tallet. I takt med at motorsport har blitt mer showbasert og TV-vennlig og mindre ensom racing gjennom finske skoger, skiftet serien navn til Dirt og ble mer action- og arenabasert med Dirt 2 i 2009. En vellykket overgang, men med Dirt: Showdown lykkes ikke Codemasters like bra.

Fokuset denne gangen er stock car racing – tunge fysiske billøp der bølling av motstanderne er vel så viktig som kjøreferdighetene. I en rekke ulike moduser skal man kjøre om kapp, eliminere motstandere og kjempe om pallplasseringen på trange baner. Presentasjonen er typisk Codemasters, det er nesten så man får lyst til å bare hoppe over bilkjøringen og leke seg rundt i de lekre menyene i timesvis, men ganske snart befinner jeg meg bak rattet i en tung metallkjerre.

Det er mange spillmoduser. Nesten for mange. Idet jeg klatrer oppover i karrieredelen av spillet er det knapt to løp som er like. I et løp skal man bare komme først i mål, i neste handler det om å ha best tid på fire ulike områder av banen. Så kjører man elimination, der sistemann blir eliminert hvert tyvende sekund. Og akkurat når man begynner å lære seg de ulike kappløpene kastes man inn i en diger bolle av en arena der man bare skal kjøre i motstanderne for å knuse bilene deres. Fem minutter senere kjører jeg om kapp med Ken Block i et ferdighetsrace der det er om å gjøre å brekkslædde, gjøre 360-svinger og luftige hopp på en bane.

Det er deilig med variasjon, men jeg får nesten følelsen av at flere av modusene er klekket ut i ren desperasjon. Sannheten er at ingen av modusene byr på spesielt mye dybde. Trangen etter å polere rundetidene ned noen milisekunder med monoton repetisjon dukker aldri opp, og racingen er ofte mer frustrerende enn givende. Fysikkmotoren og fundamentet fungerer helt fint, men spillet blir aldri den fysiske kræsjefesten det er lagt opp til. Dytting, knuffing og kræsjing er ikke spektakulært nok – og dessuten risikabelt fordi man kan fort ende opp i gjerdet eller med snuten feil vei selv. Jeg ender opp med å prøve å smutte mellom bilene og kun skumpe borti de når det er helt trygt for min egen del, og forbanner både Gud og Satan når en datastyrt motstander smeller i meg så jeg vender 180 grader i siste sving før mål.

Se traileren til Dirt Showdown her:

Online-moro

Karrieredelen er sannelig en pose blandet drops. Etter hvert begynner jeg å finne formen, tilpasse kjøringen min etter de gærne motstanderne, kjøper nye biler og vinner stadig flere løp. Stock Car-racingen, med all sin kræsjeglade galskap, blir mindre frustrerende. Jeg kjenner fortsatt sinnet flerre opp i meg på åttetallsbanene når jeg i blinde suser ut i et kryss bare for å bli snerret av en bil som kommer fra venstre rett inn i bakenden min og får meg til å kræsje. Men når man aksepterer de tilfeldige faktorene i disse løpene øker moroa betraktelig.

Derimot sliter jeg med å finne tilfredsstillelsen i de rene bøllekampene, der man er samlet på en parkeringsplass eller på en plattform og bare skal bølle motstanderne. Denne delen av spillet mangler spektakulære kræsj. Det blir med knuffing og puffing og dytting og skubbing, og burde vært ville kollisjoner med biler som flakser titalls meter gjennom lufta når man får inn en fulltreffer.

Nok en åpenbaring får jeg når jeg forlater enspillerdelen og begir meg ut på nettet mot andre mennesker. Plutselig skjønner jeg hvorfor Codemasters har valgt en mer fysisk racingform. I vanlige racingspill på nett er det ingenting som er mer frustrerende enn aggressive motstandere som sikter seg inn på deg i en sving og bruker deg som støtpute gjennom svingen. I Dirt: Showdown er dette en legitim taktikk balansert inn i spillmekanikkene. Dirt: Showdown blir enda mer kaotisk og vilt når du kjører mot andre mennesker, og plutselig storkoser jeg meg i alt kaoset. Det er deilig å kunne bølle ut menneskelige motstanderne uten å få dårlig samvittighet for at man kjører som et svin, jo mer svinaktig du kjører her jo bedre.

Ikke minst er det gøy at variasjonen fra enspillerdelen har funnet sted til flerspillerdelen. Som avveksling til rene kappløp er det mye moro å hente ved å leke sisten, eller capture the flag med biler. Spillmoduser som passer perfekt til bølleracingen i spillet.

Det er ikke til å stikke under en stol at jeg trengte litt tid på å venne meg til Dirt: Showdown, og Destruction Derby-sammenligningen jeg følte etter et par timer har etter hvert forsvunnet. I motsetning til Psygnosis-spillet fra 1995 har Dirt: Showdown dybde nok til å holde på interessen. Karrieremodusen er kanskje mindre interessant enn i de andre Dirt-spillene, og de rene bøllekampene der man bare skal kræsje i motstanderne er kjedelige, men en svært underholdende onlinemoduse dytter Dirt: Showdown opp til en sterk firer. Et sidespor for Codemasters i Dirt-serien, men absolutt et vellykket avvik fra standardformelen deres.

Se flere bilder fra Dirt: Showdown på neste side.

Dirt: Showdown er utviklet av Codemasters og utgis av Namco Bandai. Spillet er lansert på Xbox 360, Playstation 3 og PC.