Jeg trodde jeg hadde sikret meg. Jeg hadde lagt til side Mortal Kombat og lurte Marius ned på kontoret for å prøve å prakke på ham Thor: God of Thunder. Men Marius oppdaget dessverre at Mortal Kombat lå på skrivebordet mitt, og etter litt overtalelse gikk jeg med på å bytte, så han fikk Mortal Kombat mens jeg ruslet hjem med Thor: God of Thunder. Himmel og hav som jeg angrer på det nå.

Hammertime!

– Det trenger jo ikke å være så dårlig. Tenk på Wolverine-spillet, det var jo kjempebra, sa Marius før han løp hjem for å kose seg med Mortal Kombat.

Og det er sant. Det finnes et og annet bra filmlisensspill. Men Sega + Marvel har ikke fungert spesielt bra tidligere. Iron Man-spillene var elendige, og Thor: God of Thunder føyer seg dessverre pent inn i rekken.

Med utviklerne av Desperate Housewives: The Game bak roret, var det med begrenset entusiasme jeg satte meg ned med spillet. Jeg spiller hundrevis av spill hvert år, gode og dårlige spill, og har etter hvert blitt vant til å nullstille meg når jeg skal sette meg ned med et nytt spill. Jeg overser hype, og gir ukjente titler en fair sjanse. Men allerede etter å ha spilt i noen få minutter begynner jeg å mislike Thor: God of Thunder.

Vi styrer selvsagt Thor, Odins sønn, og spillet begynner i Asgard. Merk at dette er ikke den tradisjonelle norrønne versjonen av gudene, men tegneserieversjonen, klekket ut av Stan Lee og Jack Kirby for Marvel på 60-tallet. Thor er blond og kjekk, men der Marvel-serien har en lekker estetikk i Kirbys actionfylte tegninger, en estetikk som forøvrig er fint bevart i den aktuelle filmen, forsvinner denne helt i et forferdelig klønete spill.

God of War. Jeg mener Thunder.

Vi begynner med å denge Jotner som har invadert Asgard, og det er ganske åpenbart at Desperate Housewives-gutta har prøvd å lage en ren God of War-kopi. Men der God of War er en smidig og adrenalinfylt actionfest, føles Thor mer som et hakkete og upresist Flash-spill.

Thor selv beveger seg stiv som en stokk. Angrepene hans er trege, hammerkastene er upresise, og jeg ga snart opp å kjempe taktisk. Skjermbildet gir meg knapt informasjon om hva som skjer i kampene. Jeg klarer ikke å se om jeg lykkes i å blokkere et angrep, og ofte aner jeg ikke om jeg treffer fienden jeg slår på en gang. Jeg prøver å sende ut lyn og jordsprekker, men bommer hele tiden fordi Thor står vendt litt feil når jeg fyrer de av gårde.

Fiende etter fiende bekjempes i den ene møljekampen etter den andre. Jeg samler erfaringspoeng, som kan investeres i verdens minst oversiktlige oppgraderingsmatrise. Det spiller liten rolle, jeg merker liten forskjell etter å ha oppgradert hammeren min, nærkampangrep, lynkrefter og så videre. Jo, lynkreftene merker jeg litt forskjell på. Etter å ha samlet nok lyskrystaller får jeg nemlig en fantastisk belønning: jeg kan skifte farge på lynet mitt fra blått til grønt. Og samler jeg enda flere krystaller kan jeg til og med være så heldig å få rosa lyn en gang i fremtiden!

Figurer fra filmen dukker opp, men Anthony Hopkins og flere av de andre skuespillerne har tydeligvis kommet i stemmeskifte, for den velkjente og autorative stemmen til Hopkins er erstattet av en mumlende gamling som høres ut som han knapt kan vente med å komme seg ut av lydstudioet og cashe inn sjekken han har fått for voiceover-oppdraget. En slitsom og intetsigende musikk som har null relevans til hva som skjer på skjermen maser også i bakgrunnen.

Halvferdig

Bugs og feil preger også produktet. Av og til reagerer ikke spillet på mine knappetrykk, noe som er svært frustrerende av og til. Andre ganger er det nesten uforståelig hva man skal gjøre. En boss jeg kjempet mot må slås i svime slik at jeg kan gripe ham og klatre opp på han for å dele ut litt juling, men jeg skjønte ikke hvordan jeg fikk ham i svime. Det skjedde bare av og til. Etter en halv time fant jeg ut av det, jeg må stå langt unna ham, så løper han mot meg, og når jeg hopper unna treffer han veggen bak meg og blir slått i svime. En god og tradisjonell idé, men kommunikasjonen mellom de som lagde bossen og de som lagde nivået har tydeligvis vært ikke-eksisterende, for kampen foregår på en plattform høyt oppe i lufta. Så absurd nok må jeg stå på kanten av plattformen, og hoppe unna når bossen kommer rasende, slik at han blir slått i svime av… ingenting.

Komplett ulogisk, med andre ord. Spillet prøver seg også på noen logiske gåter, som dessverre ender opp som ulogiske gåter. To pinner snurrer rundt som man kan justere farta på, en oppgave der jeg a) ikke skjønte hvordan jeg skulle kontrollere dem og b) ikke skjønte hva jeg skulle få de til å gjøre. Heldigvis for omgivelsene mine klarte jeg oppgaven ved ren prøving og feiling etter fem minutter.

Jeg kan fortsette, men jeg tror kanskje du har hørt nok nå. Thor: God of Thunder er et filmlisensspill laget uten noen ambisjoner i det hele tatt. I motsetning til sjangerledere som God of War, Bayonetta og Darkstalkers er Thor: God of Thunder et halvhjertet lappeteppe som feiler på alle områder. Kampsystemet mangler taktisk finesse og presisjon, utforskingen er alt for begrenset, omgivelsene er livløse og kjedelige, og spillet er fullt av små feil. Se heller filmen en gang til, eller kjøp opp noen gamle samlebøker med Jack Kirby-tegneserien Thor fra 60-tallet.

Se flere bilder fra Thor: God of Thunder på neste side!

Thor: God of Thunder er utviklet av Liquid Entertainment og utgis av Sega. Spillet lanseres på Xbox 360, Playstation 3, Wii og Nintendo DS 29. april.