Se for deg en verden der nazister marsjerer i gatene, personer i maktposisjoner har bånd til Ku Klux Klan og det å diskriminere folk på grunn av etnisitet og religion er dagligdags. Virker fjernt, ikke sant?

Dette er realiteten i Wolfenstein-universet, hvis prinsipp er at nazistene vant andre verdenskrig og nå styrer USA med jernhånd. Du tar igjen rollen som William “B.J.” Blazkowicz, en viktig del av motstandsbevegelsen som nå forsøker å frigjøre USA fra nazistenes klamme hender.

Wolfenstein II: The New Colossus fortsetter handlinga direkte der The New Order slutta. Blazkowicz skader seg kritisk etter å ha beseiret Deathshead og ødelagt basen hans, og havner i koma. Det tar ikke lang tid fra han våkner på ubåten Eva’s Hammer, til den blir angrepet av Frau Engel, kjent fra det forrige spillet. Fra rullestolen må Blazkowicz kjempe tilbake.

The New Colossus bygger på det solide fundamentet som gjorde The New Order til en av de største spilloverraskelsene i 2014. MachineGames tar utgangspunkt i de gammeldagse førstepersonsskytespillene og bruker dagens teknologi til å lage en underholdende pakke med mer dybde enn man skulle tro.

Spillteknisk er dette en fryd å spille. Kontrollene er responsive og jeg kan ikke huske en eneste gang hvor spillet hindret meg i å gjøre det jeg ønsket. Fiendene er større og skumlere enn sist, men ditt lille arsenal av artige våpen gjør at du aldri føler deg direkte underlegen.

Igjen har du relativt stor valgfrihet til hvordan du vil gripe tak i de ulike oppdragene. Det å løpe inn, skytende vilt rundt deg, er imidlertid en god oppskrift på å dø. Enten du ønsker å angripe mer direkte eller prøve å snike deg rundt for å ta dem ut en etter en, bør du ha en klar plan. Ellers blir du fort overveldet. The New Colossus vil nok gi de fleste spillere en artig utfordring.

Dette spillet klarer imidlertid ikke helt å følge sin forgjenger når det kommer til brettdesign. Ikke at det er dårlig, bare litt uinspirert. De begrenser mulighetene dine framfor å oppmuntre deg til å finne alternative ruter. Det åpner seg imidlertid mer opp et stykke ut i spillet når du kommer over noen nye leketøy, men dette burde du egentlig hatt tilgang til på et tidligere tidspunkt.

Måten du oppgraderer karakteren din på i Wolfenstein er jeg stor fan av. Her har du visse milepæler du skal oppnå. For eksempel å snikdrepe et visst antall nazister med øks. Når du har gjort det beveger du deg raskere når du sniker. Learning by doing, rett og slett.

Historien er i grove trekk sterkt overdrevet, i kjent stil for sjangeren. Stort sett interessant, men med noen perioder som blir kjedelige underveis. Tempoet er stort sett greit. Det er imidlertid noen punkter som skiller denne fra røkla. Blant annet virkemidlene spillet bruker for å formidle historien. Utviklerne har ikke vært redde for å bruke ekstremvold, rasisme og barnemishandling i større grad enn vi har sett tidligere. Enkelte ganger kan disse overdrevne inntrykkene virke mot sin hensikt.

På siden av hovedplottet, og som kanskje er vel så interessant, får vi et innblikk i William Blazkowicz sin tynnslitte psyke. Vi får blant annet tilbakeblikk til barndommen med en voldelig far, som var en tyrann både ovenfor lille William og mora, og som har gjort hovedpersonen til den ødelagte mannen han er i dag. Både fysisk og psykisk. Følelsene hans kommer tydelig fram gjennom strålende stemmeskuespill fra Brian Bloom. BJ Blazkowicz har virkelig kommet langt siden han bare var et sint ansikt i Wolfenstein 3D.

På tross av markedsføringskampanjer om hvor herlig det er å slå en nazist, så har utviklerne hele tiden hevdet at The New Colossus ikke skal være en kommentar på dagens USA. Det kan godt hende at det er sant, men det er likevel lett å dra de linjene. Vi har et samfunn der fascistiske holdninger blir mer stuereint og får en grobunn til å vokse, og fremmedhat har blitt en politisk plattform. Og rasisme beskyttes av ytringsfriheten.

Hvis du imidlertid bruker litt tid på å overhøre samtaler mellom vakter, så er spillet mer nyansert enn ved første øyekast. Spørsmål rundt bruken av ekstremvold og hvor effektivt det er for å stoppe nazistene er interessant. Det samme er nazistenes syn på motstandsbevegelsen, som de selvfølgelig omtaler som terrorister.

Produksjonsverdien i de seneste Wolfenstein-spillene er skyhøy. I The New Colossus er det skrudd opp enda et hakk, hvor både animasjoner og utseende har blitt bedre. Spesielt så er detaljfokuset imponerende.

Stemmeskuespillet er gjennomført solid, men nevnte Bloom er ett nivå over resten. Det hjelper selvfølgelig at han også har den beste delen av manuset å forholde seg til.

Wolfenstein II: The New Colossus er et spill det er vanskelig å sette i en bås. Tonen veksler fra brautende humor, via sjokkerende scener til såre øyeblikk. Det er både styrken og litt av svakheten til spillet, fordi de enorme toneskiftene kan føles noe uelegant håndtert. Det bunner uansett ut i nok et meget godt skytespill, med stor underholdningsverdi og et budskap det er verdt å ta innover seg.