Året er 1946 og Nazi-Tyskland har overtaket i 2. verdenskrig. William “B.J.” Blazkowicz skal infiltrere Wolfenstein-borgen i nazist-forkledning sammen med partneren Richard Wesley. Oppdraget deres er å finne en hemmeligstemplet mappe med informasjon om hvor General Wilhelm “Deathshead” Strasse befinner seg fra borgens kommandør og nazi-arkeolog: Helga von Schabbs. Amerikanerne blir selvsagt raskt avslørt – med god hjelp av Blazkowicz’ dårlige tyske utale – og står opp imot en hel nazi-armé og Helgas løytnant: Rudi Jäger.

Stemningen blir raskt satt med overdrevne karakterer og replikker, før spillet blir god gammeldags actionorientert løp-og-skyt. Nazi-slakt står på agendaen, og ikke se bort ifra den kommende zombie-apokalypsen. Og hvordan de Allierte klarte å havne i situasjonen de er i, med Blazkowicz på laget, er for meg et mysterium. Men jeg tror det må ha noe med hvordan Blazkowicz’ hode tiltrekker seg fallende objekter. For historiefortellerne er veldig glade i å slå ut hovedkarakteren, om det så er med fallende steiner eller en taubanevogn.

Løp-og-skyt er en spillestil som er gøy til et visst punkt. Selv med mange forskjellige våpentyper og skytestiler (hagle- og maskingevær-akimbo!), blir det litt ensformig i lengden. Heldigvis byr Wolfenstein på en snikefunksjon, som gjør at man kan ta ut fiendene stille. Dessverre er ikke snikefunksjonen helt pusset på, og blir man sett av en person, vet plutselig alle hvor du er. Selv om du rekker å kvitte deg med personen som så deg før han får slått alarm.

Men dette funker på en måte begge veier. Den kunstige intelligensen på fiendene funker ikke helt optimalt. For om du snikmyrder en fiende uten at noen ser deg, ligger fremdeles liket helt åpent i rommet. Ikke det at noen bryr seg. Resten av fiendene går lett over sine egne folks lik, uten å tenke seg om to ganger eller mistenke noe som helst. Helt normalt. Ved siden av en halvgjort snikefunksjon, burde også svømmekontrollene vært pusset på. Svømmingen i spillet er langt fra flytende (Ba-dum tsh!), og Blazkowicz er vanskelig å kontrollere i vann.

I gjengjeld har spillet pene områder og fint leveldesign. Det er interessant å utforske alle de forskjellige delene av Wolfenstein-borgen, og senere landsbyen som ligger like ved. Selve designet på nivåene kan minne om hvordan Half-Life og Resident Evil 4 er lagt opp. På et punkt kommer man til en stengt port, og for å komme seg på andre siden må man ta en lengre vei igjennom skumle katakomber og kjellere, istedenfor å bryte opp porten. Ellers er banene veldig linjære, og man kan ofte ikke gå tilbake dit man kom fra. Spillet leder deg fint videre fra A til B.

Men for å få deg til å utforske områdene litt nøyere er det lagt inn samleobjekter som brev og gull. Så det gjelder å holde øynene åpne etter hemmelige områder. Man kan også finne senger visse steder, som lar deg tre inn i en mareritt-modus. Marerittet går ut på at du blir slengt inn i Wolfenstein 3D, og det finnes et mareritt i hvert kapittel av spillet. Disse delene gir deg litt nostalgi og en bragd, men har ingen påvirkning i spillets historie. Ikke en gang fordelene man kan oppgradere påvirkes.

Man kan nemlig oppgradere både helse og rustning, eller få andre fordeler ved å utføre visse handlinger. Ved å samle 100 nazihjelmer oppgraderer du en ting, eller ved å skyte et visst antall fiender med de forskjellige våpnene kan man oppgradere andre fordeler. Det er ikke veldig mange ting å oppgradere, så på slutten av spillet har man oppgradert det meste.

Jeg la ellers lite merke til musikken da jeg spilte Old Blood. Den skiller seg ikke veldig ut, men fungerer mer til å sette en stemning og informere deg om at det er tomt for fiender å slakte. Stemmeskuespillet er ellers veldig bra, for ikke å snakke om morsomt. Overgjort, men genial. Wolfenstein vet akkurat hvor teit konseptet er, og spiller veldig bra på akkurat det.

Wolfenstein: The Old Blood er et kort spill, men funker like bra som en forhistorie til New Order som en alenestående DLC. Selv med moderat leting etter samleobjekter, brukte jeg ikke mer enn 6,5 timer på å spille det ferdig. Men for å få mer utbytte av spillet, åpner man opp utfordringer i løpet av historie-modus. Man kan spille visse deler av spillet om igjen, og samle poeng for medaljer. Men det er ikke mye mer enn å slakte alle nazistene på kortest mulig tid.

Alt i alt klarer spillet å sta på egne ben, men jeg vil påstå at det funker best sammen med Wolfenstein: the New Order, som det bygger opp til. Spillet byr på nok vanskelighetsgrader til å gjøre deg mildere frustrert, og har absolutt verdi til å spilles om igjen. Liker du overdrevne løp-og-skyt-spill og Inglorius Basterds, er dette spillet noe for deg.

Jeg får bare si som Blazkowicz:

“Yeah! Alright!”