Det er over 10 år siden det første kapittelet i True Fear: Forsaken Souls-serien kom ut, og åtte år siden del 2. Nå kan trilogien endelig fullføres. For dem som har ventet på hver utgave, må dette være litt som at The Winds of Winter endelig kommer ut. Spesielt med tanke på cliffhangerene som hver av de foregående delene avsluttet med.

Dette er mitt første dykk ned i serien og heldigvis fikk vi tilgang på alle spillene gjennom utgiver The Digital Lounge. Det gjorde at jeg kunne spille trilogien som ett kontinuerlig spill. Og hvis du har noe som helst håp om å følge litt med på historien, så er dette eneste måten å gjøre det på.

At jeg har spilt spillene på denne måten vil også farge min anmeldelse. Det blir vanskelig for meg å bedømme Part 3 som et eget spill og derfor vil anmeldelsen i større grad gjenspeile serien som en helhet.

Vi følger Holly Stonehouse, som etter å ha fått en beskjed fra tvillingsøsteren Heather, oppdager at den samme søsteren har vært død i lengre tid. Holly begynner derfor å grave i familiehistorien og der er det litt av hvert å ta tak i. Etterforskningen tar henne til søsterens hus, barndomshjemmet og psykiatrisk sykehus, hvor brorparten av de to siste spillene finner sted.

Spillet går i all hovedsak ut på å finne gjenstander og kombinere disse for å løse oppgaver. Noen av oppgavene er også av det mer kompliserte slaget. De fleste har logiske løsninger, men det er ikke alltid like lett å se hvilke gjenstander det er mulig å plukke opp. Står du fast ved en av de mer kompliserte oppgavene kan du hoppe over oppgaven. Ellers har True Fear et relativt fint hintsystem som kan hjelpe deg videre hvis du står fast. Som regel er det fordi du ikke har sett gjenstanden du trenger. 

Hvert område består av et nydelig, håndmalt og statisk bilde. Der er det din oppgave å finne ut hva du skal gjøre. Så vidt jeg kan huske så er alt du plukker opp nyttig på en eller annen måte. Noe som er med på å dytte en litt sedat spillopplevelse framover. For omtrent hver gang du står fast, finner du en liten ting som gjør at du tenker “åh, den kan jeg bruke der”. Det gir deg det dopaminkicket du trenger for å fortsette. 

Når man spiller skrekkspill så blir alltid spørsmålet “er det skummelt?». True Fear er i alle fall atmosfærisk, med musikk og omgivelser som passer godt til sjangeren. Og spillet klarer også å skape noen genuine øyeblikk av grøss. Det er hovedsakelig når spillet er litt mer subtilt i mellomsekvensene. Det kan være noe som beveger seg i ytterkanten av bildet eller noe som dukker opp fra skyggene.

Det er også en del desperate forsøk på jumpscares her, men de er såpass dårlige at man kan mistenke at det er med vilje. True Fear er i tillegg full av horrorklisjeer. For eksempel ei Sadako-lignende jente med langt hår over ansiktet og hvit nattkjole, som følger etter deg. 

Både i skummel-aspektet og historiefortellingen er det de animerte mellomsekvensene som fungerer best. Det er også mye bakgrunnshistorie å plukke opp og lese underveis, men man mister litt tråden og interessen etterhvert. Du kan også gå tilbake og se igjennom alle dokumentene og lappene du har funnet etter å ha fullført spillet. 

Historien i True Fear er unødvendig rotete fortalt. Og når det går så lang tid mellom hver del så blir en del løse tråder hengende i lufta. For min del var uansett ikke historien en drivende kraft. Selv med tvister og cliffhangere underveis ble den litt generisk og uinteressant.

True Fear: Forsaken Souls-serien er utvilsomt tre spill som fungerer klart best når man spiller dem kontinuerlig. Samtidig vil du oppleve en større følelse av gjentakelser i oppgavene. 

Dette er spill du kan spille i helt ditt eget tempo, uten så mye innsats. Hvert spill tar rundt 10 timer å fullføre, så du har nok av innhold her. Jeg syns det var et givende spill, med ålreit oppgaveløsning, selv om det kunne fint vært skumlere.