Utviklerne i Sanzaru Games har aldri lagt skjul på at de er noen hardbarka fans av Sly-serien. Her snakker vi om et utviklerstudio som uten tillatelse fra Sony eller Sly-utviklerne i Sucker Punch startet på en ny installasjon i serien på egen hånd. Til slutt fikk de medhold og lov til å vekke den kjære serien til live igjen fra mange års dvale. En ny utvikler og en såpass lang pause betyr ofte en helt ny start, men Sly Cooper: Thieves in Time minner forbausende mye om tidligere spill i serien – både på godt og vondt.

Hykleren, jeg

Det er nesten så jeg føler meg litt hyklersk. Som en serie jeg i alle år har elsket for det den er vil jeg ikke se Sly-serien bli snudd på hodet. Jeg vil at karakterene skal være som før, jeg vil ha de samme grunnmekanikkene som før, og seriens identitet vil jeg se i god behold. Likevel er det noe som skurrer i denne fjerde installasjonen; det er åtte år siden sist, men Sly Cooper: Thieves in Time vitner mest om et utviklerstudio som prøver for hardt å sikre godkjennelse fra kjernefansen. Nyhetene er nemlig få, og samtidig klarer de ikke å få frem like mye magi som Sucker Punch gjorde på PS2-konsollen. 

Denne gangen er det tidsreiser som tema. Sly Cooper og vennene hans Bentley og Murray blir tvunget ut på tokt etter at skrifter i Thievius Racoonus – Cooper-familiens bok med tyveteknikker som har gått i arv i generasjoner – forsvinner sporløst. Via Bentleys tidsmaskin blir vi blant annet tatt med til føydaltidens Japan og middelalderens England, og Slys forfedre spiller åpenbart nok en viktig rolle. Ikke bare som en viktig brikke i historien, men også fordi de er spillbare karakterer som hjelper Cooper-gjengen med gjøremålene.

Barnevennlig

Med dette byr historien i Sly Cooper: Thieves in Time på mye vi er kjent med fra før – og litt mer. Forfedrene til Sly har alle sine egne unike ferdigheter Sly ikke disponerer, og samtidig byr alle på en god del sjarm. Noe jeg virkelig liker med disse karakterene er nettopp hvordan personlighetene deres er utformet; klisjeene og stereotypene står i kø, replikkvekslingen er ofte absurd, og humoren kler Sly-serien.

Spesielt koste jeg meg under dialogene med Slys engelske forfader fra middelalderen, som med sitt fisefine språk og dristige holdning hele tiden forbauser seg over Cooper-gjengens merkelige fremtidsteknologi. Det faktum at disse forfedrene fortsatt er helt fastlåst til sin egen epoke gjør ofte dialogene svært morsomme, spesielt siden medlemmene i gjengen aldri har noen særlig tid til å forklare. På sitt beste kan Sly Cooper: Thieves in Time være som en sjarmerende tegnefilm; det norske stemmeskuespillet er overraskende bra og får fram mange morsomme personligheter, og la oss nå ikke glemme grafikken som bergtar i sin særegne og noire-pregede cell-shade-drakt. Sjarmerende og vakkert, spillet klarer å holde på den visuelle identiteten jeg alltid har elsket med Sly-serien.

Men medaljen har også en bakside, og jeg merker fortsatt at Sly-serien har problemer med å oppnå den samme appellen som f.eks. Ratchet & Clank og Ni No Kuni. I tillegg til en god del sjarmerende og humoristiske replikker blir jeg også servert mye barnslig barne tv-humor, og av den grunn får jeg ikke inntrykket av at det blir det barnlige spillet jeg vil det skal være. Det er forskjell på barnlig og barnslig, barnlige spill snakker til barna, barnslige snakker ned til barna.

Thieves in Time virker mer barnslig enn tidligere spill. Historien og atmosfæren klarer ikke å engasjere meg i like stor grad som toeren og treeren gjorde i sin tid. I de gamle spillene følte jeg at ting hele tiden sto på spill. Jeg følte at jeg skulle redde verden fra ondskapsfulle kriminelle konspirasjoner, og overraskende historievendinger og intriger gjorde nesten spillene litt skumle.

Slik er det dessverre ikke i Sly Cooper: Thieves in Time. Et kult utgangspunkt er til stede og det er så absolutt ikke kjedelig å følge med på historien, men når det kommer til stykket klarer jeg ikke å se bort i fra at det hele virker litt for rosenrødt og uhøytidelig. Historien virker rett og slett ikke som en dødsviktig og farlig reise lenger, men heller som en oppvaskrunde der skurkene er grådige og uprofesjonelle banditter.

Enorm variasjon

En litt halvhjertet presentasjon av historien stopper imidlertid ikke Sly Cooper: Thieves in Time fra å være et veldig morsomt spill i seg selv. Selve variasjonen er som i forgjengerne helt slående, og den underbygger det relativt enkle spillsystemet med muligheter som gjør at det aldri blir kjedelig å spille. Det er fortsatt snakk om et ganske tradisjonelt plattformspill med snikeelementer implementert, men her får man også mørbanke horder av fiender med flodhesten Murray, spille et hackespill og kjøre radiostyrt bil med geniet Bentley, og Sly selv har fått et par stilige forkledninger som man får lekt seg med.

Man får f.eks. tilgang til en samuraiforkledning der skjoldet kan slå tilbake farlige flammeprosjektiler og et Robin Hood-kostyme med pil og bue, og de nye spillbare forfedrene byr også på noen unike ferdigheter. Mens Slys forhistoriske forfader har uovertrufne klatreevner, har banditten fra det ville vesten en revolver, og alle elementene utgjør til sammen fantastisk mye variasjon – alt med veldig enkle mekanikker og kontroller i bunn. 

Til tider kan det nesten bli litt for variert. Noen ganger føles det som spillet sliter litt med å holde beina på jorda, og når jeg stadig vekk blir sendt til lineære områder for å utføre oppdrag virker det som Sanzaru Games ikke helt klarer å gi en fullverdig identitet til spillsystemet. Det virker som de små verdenene jeg er fri til å utforske kun er der for at jeg skal kunne samle opp samleobjekter og gå fra skjulestedet til et nytt oppdrag; de føles ikke som arenaen for oppdragene lenger, og det virker som den enorme variasjonen har ødelagt balansen litt.

En perle med noen sprekker

Jeg virker kanskje i overkant negativ når jeg skriver om dette spillet, og jeg er på mange måter litt skuffet over hvordan Sanzaru Games har gjenopplivet et av mine favorittserier fra barndommen. Det virker som de har vært litt redde for å trå feil og gjøre kjernefansen rasende, og det har gjort at sluttresultatet nesten virker litt tannløst. På den ene siden virker det som de har prøvd hardt å holde seg tro mot serien samtidig som de vil tilføye noe nytt, på den andre siden har det endt opp som noe litt for trygt, barnevennlig og uhøytidelig.

Men det er også et spill som gjør mye riktig. Spillet er kanskje ikke like magisk som sine forgjengere, men jeg koser meg fortsatt når jeg spiller det, mange av dialogene får meg til å trekke på smilebåndet, og den stilfulle tegneseriegrafikken er intet annet enn en fryd for øyet.

Sly Cooper: Thieves in Time er utviklet av Sanzaru Games og utgis av Sony Computer Entertainment. Spillet lanseres på Playstation 3 29. mars. Anmeldelsen er basert på review-kode sendt til oss fra Nordisk Film spilt på en debugmaskin.