Verden rister. Bakken du en gang stod så støtt på virker til å gi etter under føttene dine. Leilighetskomplekser raser, veier brister og desperate skrik etter hjelp henger fast i den støvete luften. Som en high school elev, er du på ingen måte utrustet til å håndtere den psykiske påkjenningen av dommedagens trusler. Å stirre inn i mørkets øyne kan forstyrre selv den mest stabile fasade. Gravere inn permanente spor i den perfekte betongen og etterlate deg rådløs. Forventes man liksom bare å fortsette livet etter å ha konfrontert verdens potensielle undergang?

Handling

Mark Borja lever i verdenen rammet av «The Ruling». En rekke sinnsyke naturkatastrofer som tok verden med storm. Filippinene opplever konsekvensene av disse katastrofene hardt. Med fullpakkede sykehus, en strøm av familier gjort hjemløse og konspirasjoner omringende bakgrunnen for naturkatastrofene. Du blir sluppet i midten av noe som først fremstår som en helt vanlig hverdag, men sakte utfoldes til å bli noe langt mer forvirrende og hemmelighetsfullt enn du først så for deg. 

Ankomsten til den nye eleven Nicole Lacsamana trigger uunngåelige følelser av déjà vu og du tvinges til å konfrontere bortglemte gjenferd fra din fortid og nåtid. Ditt forhold til dine bortreiste foreldre, dine sårbare forhold til vennegjengen som fordeles og ditt potensielt nye forhold til jenta som du kunne sverget du kjenner igjen. Oppi alt dette føles det som virkeligheten faller fra hverandre mens du oppdager ubekvemme sannheter spredt rundt deg. 

Game Loop 

Until Then er på alle måter en interaktiv film og en side scroller. Du beveger deg fra punkt A til punkt B, interagerer med noen ting på veien, og når punkt B for å videreføre historien. Med minimal påvirkning på den lineære historien som fortelles føles du uansett mer som en tilskuer enn en aktiv deltaker. Det blir mye bruk av neste-knappen, mye hopp i dialog med noen få avbrekk i mellom. 

Polychroma Games har gjort en bra jobb med å bryte opp ellers monotone, lange strekninger med dialog gjennom små minispill. «Spillene» kan være små oppgaver; som at start-knappen er en vekkerklokke, skjorten må kneppes opp, usb-pinnen må settes inn riktig vei, eller lengre, mer utfylte arkade-spill. Å krydre et tungt tekst-basert spill som dette, gjør det lettere å opprettholde fokuset, spesielt i en tittel som fort kan dytte opp mot 25 timer spilletid. 

Til tross for at spillene er med på å variere litt i spill-måten, syns jeg game loopen fort blir kjedelig. Personlig er det sjelden jeg setter meg ned med en spillkonsoll for å lese en bok, jeg har jo faktisk bøker for nettopp det, og da oppstår utålmodigheten raskt. Jeg får med meg historien, jeg ser alt som blir sagt og skjønner budskapet, men jeg føler at mye av poenget blir bortkastet når jeg gjesper meg gjennom. Historien er så «slow burn» at jeg fortsatt føler meg rom-temperert. 

Estetikk og lydspor

Det er ingenting å kritisere ved det estetiske aspektet av Until Then. Ved oppstart og gjennom hele opplevelsen er dette definitivt det som skiller seg mest ut. Spillet har en vakker, romantiserende setting og blender bruken av 2D og 3D-elementer helt nydelig. Karakterene er distinktive og lette å gjenkjenne, og bærer tydelige trekk som gjør dem unike fra hverandre. I tillegg er ingen av de veldig urealistiske heller, alle virker som litt ekstraordinære typer man kan ha gleden av å møte. Ingen lider av det latterlig typiske «anime main character»-syndromet.

Lydsporet er også utrolig passende hele tiden, og det var sjelden jeg følte meg distrahert fra hovedhistorien. Piano spiller en stor rolle i Mark sitt liv, så du vil høre en del akustiske piano-stykker opp gjennom fortellingen, noe jeg absolutt ikke klager over. Derimot var det flere ganger lyd-miksen kunne oppleves smålig forstyrrende. I noen scener med lengre dialog, kunne utviklerne finne på å implementere f.eks. en snorke-lyd, lyden av en hane som galte osv. i bakgrunnen. Etter å ha hørt på den samme lyden på loop omtrent 78 ganger, ble jeg lei og måtte skru av lyden under varigheten av den scenen.

Konkluderende tanker

Until Then er en lengre tittel. Hvorpå jeg selv foretrekker visual novels i det kortere sjiktet, bestemte Polychroma Games for å skyte høyt og langt. Jeg merker at jeg syns dette er kjipt, fordi historien som fortelles er så vakker, men den fortelles på en så omstendelig måte at det hemmer opplevelsen min. Det kan hende at nettopp dette var intensjonen, å spisse seg inn på et spesifikt publikum som elsker en god slow burn. Jeg er nok ikke en av dem. 

På alle andre områder har utviklerne full kontroll. Det er ikke tvil om at produksjonen oppleves fullkommen, gjennomtenkt og proppfull av subtile men bemerkelsesverdige detaljer. Det skinner så kraftig gjennom at utviklerne hadde et enormt engasjement for eventyret de ønsket å fremvise. Menneskene føles ekte, hverdagen oppleves realistisk, designet og musikken griper deg og historien er spennende. Jeg skulle bare ønske at den kom i et mer komprimert format.