Tiden er kommet. Super Mario sitt store eventyr til den nye hjemmekonsollen er her. Det er klart for mye plattform-action, frustrasjon og glede. Prinsessen må red…vent…Prinsesse Peach er ikke kidnappet. Istedenfor blir en gruppe feer kalt Sprixies kidnappet av Bowser, og Mario, Luigi, Peach og Toad setter etter ham til Sprixie Kingdom – mer avansert er det ikke. Som i Super Mario 3D Land til 3DS er dette også en kombinasjon av Marios 2D og 3D-spill, og oppskriften er enkel; vi må komme oss fra start til flaggstangen i enden av hver bane.

Når jeg starter å spille 3D World blir jeg først satt ut av hvor fantastisk det ser ut. Mario er som skapt for HD-grafikk, og alt av modeller, detaljer og effekter er nydelige og har det koselige Mario-preget. Jeg føler virkelig at det er her Mario hører hjemme, og en kort ønskedrøm om en Sunshine remake streifer tankene. Etter den korte introduksjonsvideoen blir jeg kastet ut i første verden, og det uten noe mer. Dette var noe som satte et smil om munnen min med én gang – ingen trøtt og treig tutorial eller en masse beskjeder om hva som er hva eller hvordan man spiller. Nintendo gir oss faktisk lov til å utforske alt selv, og det føles herlig med en slik frihet. 

Purrfect Addition

For hver utgivelse av et New Super Mario Bros.-spill har jeg tenkt at kreativiteten til Nintendo snart må ta slutt. Gang på gang må jeg svelge disse ordene, da vi alltid blir servert nok en perle av kreativitet. Først introduserer 3D World et par nye power-ups, blant annet et kirsebær som lager kopier av spillerne og den nye kattedrakten som de fleste utvilsomt har sett i trailere til spillet. Når det først ble vist at man skulle kunne bruke en kattedrakt ble jeg ganske overrasket, men det er rett og slett en genial power-up. Man kan klatre opp vegger, krabbe gjennom trange passasjer, eller bare slå fiender med klørene. Rett og slett en artig ny power-up i Mario-universet. Kirsebæret fortjener også å bli nevnt, da å løpe rundt med opptil fem kopier av hver spiller med den klassiske ildblomsten samtidig resulterer i totalt kaos. Og det er storartet underholdning!

Men det virkelige kreative verket i spillet er som det alltid er i Mario: banene. Banene i 3D World er blant de mest kreative og artigste jeg noensinne har sett i et Mario-spill. Ingen er like, og alle har en egen gimmik eller annet særpreg som gjør mesteparten av banene minneverdige.

Et av hovedproblemene mine med Galaxy-spillene var hvordan de forskjellige banene raskt gikk i glemmeboken. I 3D World ønsker jeg å huske alle. Vi får baner som bruker skygger for å vise veien i et 3D-miljø, en bane basert på Super Mario Kart, en ”speed-run”-bane i skyene og en høst-bane som kan ligne på et hybrid av Honeyhive Galaxy i Super Mario Galaxy og Maple Treeway i Mario Kart Wii. Spesielt imponert blir jeg når den første vann-banen jeg kommer over faktisk er fantastisk å spille – akkurat som resten av pakken. Det er mye mer, men jeg kan ikke ramse opp alle. Det alt koker ned til er at jeg får inntrykket av at Nintendo lenge har holdt tilbake en hel haug med idéer, og bare har ventet på det rette tidspunkt å slippe dem løs på. Selve nivådesignet har jeg ingenting å klage på, det er rett og slett kreativitet på sitt beste.

Dog har jeg ett lite problem med banene. De er dessverre altfor lette, og flere av dem er ganske korte også. Dette skaper et lite paradoks. Klokken står ofte med godt over 200 sekunder igjen etter å ha fullført de korte banene, selv etter å ha utforsket en del, mens de større og lengre banene gir kortere tid mens det samtidig er mer jeg vil utforske.

På den andre siden åpner jo dette for gjenspilling, for å finne de tre stjernene og stempelet i hver bane. I motsetning til New Super Mario Bros.-spillene, så er ikke disse like djevelsk gjemt, og man finner de uten å anstrenge seg altfor mye. Mange som likte utfordringen med å finne de vanskelige i NSMB-spillene kommer nok til å mislike dette, men for min del gjør det meg mer interessert i å besøke banene på nytt for å finne de jeg mangler, når jeg vet at jeg slipper å bruke en måned og deretter YouTube for å finne den ene stjernen.

Som nevnt tidligere, blir det fullt kaos når flere spillere tar i bruk det nye kirsebæret. Egentlig blir det fullt kaos med flere spillere uansett. Med én kompanjong i sofaen kan man koordinert komme seg gjennom banene, men med tre eller fire blir det fort mye mer kaotisk. Og det er en enkel men en god fornøyelighet. I likhet med NSMB-spillene kan man plukke opp og kaste medspillerne, noe som både åpner for kreativ overkomming av hindre – eller bare muligheten til å irritere kompisene ved å kaste dem ut av banen. Ettersom man også konkurrerer om poengsummer på de forskjellige banene samtidig som alle vil i mål, går konkurranseinnstinktet og lagarbeidet litt om hverandre. Det kan fort bli en rar balanse mellom en high-five og et ønske om å kvele hverandre i sofaen. Kaoset er stort, og underholdningen er større!

Selv om lokal flerspiller er veldig underholdende i seg selv, savner jeg en støtte for å spille med andre over nett. Det hadde ikke behøvd å være noen avansert modus, men det hadde vært gøy å kunne spille med en kamerat fra andre siden av landet uten å måtte kjøpe flybillett.

Avbrekk

Utenom de vanlige banene har Nintendo inkludert noe litt utenom det vanlige. Captain Toad fra Galaxy-spillene er med, og han har fått egne baner! Her må man kontrollere kapteinen med den ene spaken og kamera med den andre, og bruke logisk sans til å samle fem stjerner. Dette åpner for hodebry, og er blitt tatt imot med åpne armer av fansen.Etter hver av disse banene ser jeg nemlig folk på MiiVerse som skriver at de kunne tenkt seg et eget spill med bare slike baner med Captain Toad, og jeg må si meg enig. Disse tas varmt imot og er et godt avbrekk fra plattformingen. Sammen med Captain Toad sine baner, finner vi baner hvor man skal gjennom et x antall rom, hvor man får 10 sekunder på seg til å løse et puslespill og ta stjernen. Disse har høyt tempo, og er engasjerende for spilleren – som alt annet i 3D World. Det gir en tilfredsstillende følelse å klare å få tak i ti intense stjerner med bare sekunders mellomrom.

Ikke Mario-stemning uten musikk

Musikk har alltid vært en del av stemningen i alle Marios tidligere spill, og 3D World er intet unntak. Allerede på de første banene forelsker jeg meg i de nye lydsporene, samt remiksede, eldre spor som undergrunnsmusikken og Super Mario Kart fra den nevnte Mario Kart-inspirerte banen. De nye sporene sitter i meg, og jeg tar meg selv i å nynne på dem selv lenge etter at jeg har skrudd av konsollen. Personlige favoritter må være hovedtemaet i første verden, den typiske “første-verden-gladtonen”, og musikken i Shifty-Boo Mansion; en rolig piano- og fiolin-sonate, noe jeg absolutt ikke forventet fra en Boo-bane. Musikken matcher designet på nivåene, og setter oss alltid i stemning. Ingenting her er slengt sammen kjapt over natten for å møte deadline.

Til alle som fortsatt mener at Wii U ikke har noen gode nok spill ennå, vil jeg meddele at dette spillet er her nå. Super Mario 3D World er en perle og et nirvana for Mario-elskere. Eller bare plattformelskere generelt om du vil. Spillet byr på fantastisk god stemning med lekkert nivådesign, musikk som sitter og mange nivåer å fullføre. Det er morsomt og kaotisk med flere spillere, og alt dette gir toppers stemning og en uslåelig spilleglede. Mens andre sitter og spiller på sin nye PlayStation 4, har jeg sittet og kost meg med Super Mario 3D World – og jeg føler at det er jeg som sitter igjen med den største gevinsten. Super Mario 3D World er nemlig et av de mest vellagde og underholdende Mario-spillene til dags dato.