I år er det elleve år siden oppstarten av Platinum Games. Etter at Capcom bestemte seg for å legge det fine, men ikke spesielt lønnsomme, spillstudioet Clover Games bestemte Shinji Mikami, Atsushi Inaba og Hideki Kamiya seg for å starte for seg sjøl. Heldigvis for oss.

De første årene hadde Platinum en utgiveravtale med Sega og i 2009, tre år etter oppstarten, kom de første spillene ut. Det første ute i butikkene var den Wii-eksklusive voldsfesten MadWorld. Allerede her viste Platinum sin styrke i actionspill med presist gameplay. Til tross for mye oppmerksomhet og god mottakelse ble ikke MadWorld noen stor salgssuksess.

Salgssuksess ble det derimot med Bayonetta, som er det mestselgende spillet til Platinum per dags dato. Når vi vet at det salget er på like over to millioner, er det likevel ikke spesielt imponerende. Selv ikke Metal Gear Rising: Revegeance klarte å bikke to millioner. Det til tross for massiv markedsføring og som en del av en populær spillserie. Det skal sies at Raiden ikke er spesielt populær i MGS-universet, men likevel er det skuffende tall.

Hvorfor selger ikke Platinum-spill bedre enn det de gjør? Fellesnevneren for de fleste utgivelsene er teknisk briljante spill med utfordrende og presist gameplay, som krever noe av deg som spiller. Samtidig gir de deg en utrolig tilfredsstillende mestringsfølelse. Det å koble sammen kombinasjon etter kombinasjon i Bayonetta-spillene eller Rising er en fantastisk følelse.

Ankepunktene mot mange av Platinums spill er at du får lite innhold for pengene. Spillene er ofte korte og det er sjelden noe mer enn en historiedel. For meg er det perfekt, men jeg forstår at enkelte kan føle seg snytt. Historiene kan også være et salig rør.

Jeg skal imidlertid ikke sitte her å late som om Platinum kun har gitt ut gull, for det stemmer ikke. Slåssespillet Anarchy Reigns var aldri noe bedre enn middelmådig, mens The Legend of Korra var direkte svakt. Og 2016 var et skikkelig uår for selskapet med det skuffende Star Fox Zero og håpløse TMNT: Mutants in Manhattan. Sistnevnte ble for øvrig fjernet fra salg på alle digitale plattformer tidligere i år.

2017 har heller ikke starta suverent for selskapet med offentliggjøringen om at Scalebound er kansellert. Det har gjort at mange har stilt spørsmålstegn ved Platinums framtid. Hvor lenge kan et selskap fortsette å gi ut spill, riktignok gode spill, som ikke selger?

Lyset i tunnelen er rett rundt hjørnet. Om en måneds tid slippes Nier: Automata. Spillet ser ut som en vinner og med Square Enix i ryggen kan dette bli en suksess. Nier har dessuten en trofast fanskare, men akkurat det kan slå begge veier.

Planen var at denne teksten skulle være en hyllest til Platinum Games, en utvikler som altfor ofte blir oversett, men det utvikla seg til å bli en slags bekymringsmelding. Men jeg kan jo avslutte med å rose litt flere av selskapets spill.

Hver gang jeg tenker på det blir jeg like overraska over at Vanquish ikke ble en suksess. Et skytespill spekket med innovasjon og stort tempo, som flere har fulgt i ettertid. Det er kort og klønete fortalt, men teknisk er det strålende.

Mye av det samme kan man si om Transformers: Devastation, som kom ut i 2015. Et spill som egentlig ikke hadde noen som helst rett til å fungere, men som for meg står igjen som et av de beste spillene det året.

Jeg har allerede nevnt Bayonetta og oppfølgeren er en selvfølge å få med seg hvis du sitter på en Wii U. Det var hovedgrunnen til at jeg kjøpte min, nå, effektive støvsamler. Det ga meg også muligheten til å prøve et annet Platinum-spill som var eksklusivt til Nintendos konsoll. The Wonderful 101 er vanskelig å forklare på en måte som yter det rettferdighet, men hvilken opplevelse det er. I tillegg er det et av få spill som klarer å benytte seg av gamepaden på en fornuftig måte.

Vi får håpe at Nier: Automata blir en suksess og Platinum kan snu trenden. For å igjen kunne gi oss bedre spill enn vi fortjener.