Når man spiller mange spill, slik jeg gjør, blir man ofte overfalt av voldsomme inntrykk. Spill prøver å overgå hverandre i teknisk overlegenhet, de pøser på med grafiske effekter, eksplosjoner og 5.1. lyd som får stua til å riste. Og derfor er det ekstra deilig når et spill som «Limbo» kommer smygende.

Magisk verden

Allerede fra åpningsskjermen skjønner man at dette er noe spesielt. Lyden av fluer fyller høyttalerne, og en svær logo ligger over et blekt landskap. Vi starter spillet, og oppdager en ung gutt som våkner i gresset. Han våkner, står opp, og ser seg rundt. Vi er i en mørk skog, digre grå trær ljomer i bakgrunnen, og det er stille. Alt vi hører er en svak vind og fotsporene våre. Farger eksisterer ikke, alt er formidlet i gråtoner. Vi er i «Limbo».

Det er lett å bryte «Limbo» ned til sine enkeltelementer. Dette er i bunn og grunn et todimensjonalt plattformspill med fokus på fysikkbasert oppgaveløsning. Men det yter ikke spillet rettferdighet, la meg heller forklare hvorfor «Limbo» er et magisk spill.

Historien er det første som slår meg. Spillet gjør ingen forsøk på å forklare hvem vi er, hvor vi er, eller hva vi skal gjøre. Det har ingen dialog, ingen filmklipp eller mellomsekvenser. Det er deg, alene i en skummel verden der omgivelsene er ute etter å ta deg. Det ligger en slags historie i bunnen, men den må du fortelle selv ved hjelp av bakgrunnene, fiendene du møter, og oppgavene du må løse.

Jeg spiller ikke «Limbo» for å bli fortalt en god historie, jeg spiller spillet for å utfordre hjernen og reaksjonsevnene mine. Underveis lager de monokrone bildene, den minimalistiske lyden, og silhuettene av omgivelsene en verden som jeg selv må forklare.

Og det føles herlig befriende. «Limbo» er ikke et plattformspill, det er et spill der man skal løse logiske og reaksjonsbaserte oppgaver. Og det samme minimalistiske uttrykket som preger lyden og grafikken preger også kontrollsystemet. Man kan løpe til høyre og venstre, klatre opp og ned stiger og tau, og hoppe og gripe. Det er alt. Man har ikke med seg redskaper og verktøy, man kan ikke plukke opp våpen, hopping og griping er de eneste våpnene man har.

Dermed skulle man tro at spillet ble relativt simpelt og enkelt, men et enkelt kontrollsystem betyr ikke automatisk at et spill blir simpelt. «Limbo» har fantastisk varierte oppgaver, logiske og fysikkbaserte puslespill som får deg til å vri hjernen. Og det fenomenale med «Limbo» er at det ikke tar deg ut av den magiske spillverdenen for å løse en oppgave. Det er ikke som i f.eks. «Mass Effect 2» der du hopper inn i et minispill for å kortslutte en dør, alt i «Limbo» er integrert i spillverdenen. Det har en kontinuitet, en helhet og en flyt, som mange andre spill mangler.

Farlige omgivelser

Gjennom sin reise i «Limbo» møter gutten på flere fiender. Alt fra blodtørstige vesener til uvennlige mennesker. Spillet gjør ingen forsøk på å forklare deg hvem disse fiendene er, hvorfor de vil ta deg, eller hva de er ute etter. Igjen er det min egen fantasi som må kle på og utbrodere inntrykkene jeg får servert. Slik jeg også må med den monokrone grafikken. Ettersom alt er gjengitt som silhuetter virker omgivelsene følelsesløse. Nøytrale. Det er min egen fantasi som maler omgivelsene. Som gjør skogen til en skummel skog. Eller byen til et marerittaktig sted.

Lydbildet er også sparsomt. Som regel høres bare svake bakgrunnslyder, og dermed blir det desto mer effektivt når man først slår til med atmosfærisk musikk i de mest dramatiske situasjonene.

Kunst?

Det er lett å avfeie «Limbo» som et kunstspill. En «Braid»-kopi. Pretensiøst vås. Men den bunnsolide spillbarheten som ligger bak silhuettene og det spartane lydbildet knuser disse argumentene. Her er elementer fra spill som «Another World», «Portal» og «Super Mario Galaxy». I den monokrone kunstneriske mølja «Limbo» er leker spillet seg med kjente spillkonvensjoner.

Det er i tillegg nærmest perfekt bygd opp. Mens oppgavene i «Limbo» i starten er relativt enkle, blir de etter hvert mer avanserte. Spillet blir gradvis mer komplekst, innenfor sine egne enkle rammebetingelser. Og mot slutten kommer du garantert til å stå fast en gang eller to. Og da fraråder jeg deg sterkt å ty til Gamefaqs! Hold ut, vri hjernen din, ta en pause, tygg litt på problemet, og forsøk å komme videre på egen hånd. «Limbo» er nemlig et spill der alle oppgavene har sin logiske løsning, og løsningen er aldri ulogisk eller urettferdig.

Kan spill være kunst? Jeg tar ikke den debatten her og nå. Jeg nøyer meg med å fastslå at «Limbo» er et av årets beste spill. Et spill med en uovertruffen atmosfære, og en unik identitet. «Limbo» gir deg en spillverden ulikt noe annet sted du har besøkt, og det er et besøk du kommer til å huske lenge. Ved å skrelle bort unødvendige elementer, ved å slipe ned det visuelle til det essensielle, og ved å lage et minimalistisk lydbilde, har danske PlayDead Studios klart å grave frem hjertet til spillet. Et stort hjerte det er umulig å ikke bli glad i.

«Limbo» er utviklet av PlayDead Studios og utgis av Microsoft. Spillet lanseres på Xbox Live Arcade 20. juli.