Valget mellom pest og kolera har plutselig blitt enkelt. A Plague Tale: Innocence har rett og slett vært en glede å spille gjennom. En glede er kanskje å ta i for dette er til tider mørkt. Veldig mørkt.

De gangene du må klatre over berg av grisekadaver eller vasse gjennom en slagmark dekket av lik, sitter i kroppen.

NOPE

A Plague Tale: Innocence er historien om søskenparet Amicia og Hugo. Samtidig som de prøver å komme seg unna inkvisisjonen, så prøver de også å finne en kur for Hugo ukjente sykdom. Bakteppet er 100-årskrigen og svartedauden. Det betyr at den franske landsbygda er full av engelske soldater og menneskeetende rotter.

DØD: Det er mye død og fordervelse du skal igjennom

Så mye mer om historien ønsker jeg ikke å gå inn på, da den best oppleves på egenhånd. Det som imidlertid er interessant er hvordan den fortelles. Veldig ofte benytter spillmediet seg av formelen spillsekvens og kuttscene som fører historien videre. Her får man isteden små drypp av historie hele veien. Da hjelper det selvfølgelig at manus er glimrende og det hele er stramt regissert.

Grunnen til at regien kan være så stram er at A Plague Tale er svært lineært. Noe som av en eller annen grunn har blitt et skjellsord når det gjelder spillmediet, selv om det gir en ypperlig mulighet til å fortelle en god historie og, som A Plague Tale viser, bygge spenning.

SNIKE: Det lønner seg å snike seg forbi vaktene.

Spillmekanikken kan deles inn i tre deler. Det ene er å snike seg forbi vakter. Snikinga er solid og nervepirrende. Igjen så hjelper den stramme regien og spillets lineære natur. Del to og tre overlapper i stor grad hverandre. Det ene er å komme seg unna rottene og det andre er å løse oppgaver i omgivelsene.

Ingen av utfordringene du møter i spillet er spesielt vanskelig og det er egentlig ganske forfriskende. Altfor lenge har vanskelighetsgrad hengt sammen med kvalitet. A Plague Tale viser at det er langt ifra sannheten. Faktum er at spillet ikke hadde fungert like godt hvis det var vanskeligere. Du trenger en kontinuerlig progresjon for at historien skal fungere på best mulig måte.

OPPGRADERE: Du kan oppgradere utstyret ditt.

Selv om den beste måten å komme seg videre på er å unngå fiender, så er du ikke helt hjelpesløs. Du har også en slynge som du, i første omgang, kan bruke til å slenge steiner. Etterhvert vil du også få flere nyttige hjelpemidler. Måten denne progresjonen er løst på er også god. Du blir introdusert for nye mekanikker med jevne mellomrom, noe som gjør at det aldri bli overveldende.

Presentasjonen i A Plague Tale er helt nydelig. Spesielt omgivelsene er det lagt mye jobb i, med et imponerende øye for detaljer. Karakterer og ansikter seg også bra ut. Noen animasjoner flyter riktignok ikke så godt som de burde.

Jeg lar meg også imponere av stemmeskuespillet, som er viktig for at man skal bry seg om karakterene. Lyddesignet er godt og musikken er nydelig.

MØRKT: Det er en mørk historie som fortelles her.

Noen ganger dukker det opp noen vakre perler av noen spill. Brothers: A Tale of Two Sons var et sånt spill, og A Plague Tale: Innocence minner meg litt om dette. Hvordan det får meg til å føle, relativt enkel oppgaveløsing og der historien er det viktigste. De bryter med konvensjonene og hva som “selger”.

A Plague Tale: Innocence er så mye mer enn pestbefengte rotter. Det er en historie med flere lag og som sier noe viktig om barndom, uskyld og famile. Dette vil jeg ha mer av.