Vi løper gjennom en kirkegård i tussmørket mens vi skyter. Hoder dukker opp bak gravsteiner, kropper hopper over murer og løper i dekning. Jeg går fra dekning til dekning mens jeg skyter på alt som rører seg. Ved min side er min partner som gjør det samme. Turbaner er byttet ut med capser og bandanaer. Arabisk er byttet ut med spansk. Ellers er det meste som før.

Mexico

Terrorister er byttet ut med narkobaroner, arabiske krigsområder er erstattet med Mexico. Våre to helter i Army of Two: Devil’s Cartel skal denne gangen rydde opp i krigen mellom narkokartellene i Mexico, en krig som så langt har kostet over 50.000 menneskeliv og rammet utallige uskyldige i de utsatte områdene. Det er en krig med tunge politiske ringvirkninger. Likevel hevder spillets uvtiklingssjef Heather Alekson at valget falt på narkokrigene i Mexico fordi de ville lage et spill utenfor noen politiske overtoner. Jeg ber henne klargjøre.

– Vel, temaet er aktuelt og realistisk men vår setting er “over the top”. Vi har en helt fiktiv setting og en fiktiv historie. Alt er rett og slett “over the top”, forteller Alekson.

“Over the top” skal vise segå bli standardsvaret på veldig mange av spørsmålene mine rundt Army of Two: Devil’s Cartel.

Samarbeid

Jeg fortsetter min reise gjennom kirkegården, jeg og min nybakte venn fra gamer.no som spiller spillet sammen. Områdene er bra utformet, akkurat brede nok til at en kan distrahere fiendene mens partneren kommer seg opp på flanken og får skutt de fra siden. Det pøses ikke på med distraherende mellomsekvenser og utidig maskulin dialog. Det virker rett og slett som en fokusert samarbeidsopplevelse uten all historie-staffasjen som ofte pakker inn dagens actionspill, og det er faktisk ganske befriende. Vi hjelper hverandre med et minimum av kommunikasjon, vi høvler ned fiender sammen i et taust fellesskap.

Samtidig aner jeg at dette hadde vært langt fattigere om jeg hadde spilt alene. Army of Two: Devil’s Cartel har alltid oppfordret til samarbeid, men for første gang virker det som samarbeid kommer til å bli essensielt for å i det hele tatt ha det gøy.

– Vår store hook er samarbeid og å spille med en venn. Samtidig har vi sørget for at spillet uansett blir en samarbeidsopplevelse enten du samarbeider med et annet menneske eller en kunstig intelligens. Det skal være like sømløst med en maskinstyrt partner som med en menneskelig partner, hevder Alekson.

Jeg er ikke overbevist. Det er noe svært generisk over Army of Two: Devil’s Cartel, det er så fokusert på å bevege seg gjennom lineære kart og skyte fiender at uten en menneskelig partner tviler jeg på om jeg klarer å motivere meg til å bruke tid på dette virtuelle skytegalleriet. Spillet mangler særpreg og identitet. For meg som har skutt det meste i hundrevis av spill alt er det ingenting unikt – foruten samarbeidsmodusen – som tiltaler meg her.

Usmakelig våpenfetisjisme?

Vi får prøve et nytt nivå. Her skal vi gjennom katakomber med lommelykt og skyte fiender som gjemmer seg bak dørkarmer og i mørke hjørner. Det er markant forskjellig fra forrige nivå og en fin demonstrasjon på de brutale nærkampscenene i spillet. Jeg har det gøy med min nye venn fra gamer.no, selv om vi går oss vill i undergrunnslabyrinten.

En av de mer usmakelige sidene ved Army of Two er våpen-pimpingen. Spillet selges med gulldekte revolvere på coveret, og en stor del av spillet er viet til å pimpe sine egne våpen i spillet. Med tanke på Newton-massakren og generelle bekymringer rundt våpenkultur og skytespill i USA lurer jeg på om Alekson er bekymret for at våpenfetisjismen i Army of Two: The Devil’s Cartel kan falle i dårlig smak i hjemlandet?

– Det er et interessant tema. Jeg mener det finnes to typer skytespill, den ene typen går for hyperrealisme og svært realistisk gjenskaping av skytevåpen og situasjoner. For vår del er spillet mye mer over the top, det er en action blockbuster uten politiske undertoner. Alt er “over the top” ganger ti, kan du si, forklarer Alekson og fortsetter å forklare hvorfor Army of Two ikke har noe som helst med virkeligheten eller virkelige hendelser å gjøre og dermed ikke bør eller skal settes inn i noen sosial kontekst eller kritiseres for noe som helst.

Jeg tror heller ikke Army of Two: The Devil’s Cartel kommer til å fungere som noe opplæringsspill for terrorister og voldskriminelle. Men jeg synes forbindelsen mellom våpenindustrien og spillbransjen fortjener å bli belyst. Det kan umulig være bare meg som synes våpentilbedelsen i enkelte skytespill er usmakelig, og Army of Two er definitivt over grensen for hva som er usmakelig portrettering av drapsredskaper i spill.. Men jeg får ikke noe annet enn en innøvd forsvarstale av et svar.

Usmakelig våpenfetisjisme eller ei, Army of Two: The Devil’s Cartel ser ut til å bli et strømlinjeformet skytespill for to spillere. Så strømlinjeformet at det er helt avhengig av å bli spilt sammen med en venn for å makte å engasjere. Problemfri kriging i en kontekstfri spillverden med plenty av “over the top”-øyeblikk.

Se flere bilder fra Army of Two: The Devil’s Cartel på neste side!

Army of Two er utviklet av Visceral Games og utgis av Electronic Arts. Spillet lanseres 29. mars på Xbox 360 og Playstation 3. Reise til Stockholm for å prøve spillet ble betalt av Electronic Arts.