Jeg er en stor fan av fysikkmotorer i spill. Helt fra da jeg lekte menneskelig kanon med ragdollen i Hitman: Codename 47 til komplett ydmykelse av snipere i Bad Company 2, har tilstedeværelsen av en god fysikkmotor vært viktig for min innlevelse og følelse av frihet i spill.

Gründer

Red Faction har alltid vært en teknologisk eksperimentell spillserie, eller rettere sagt en lekeplass for alskens destruktive tilbøyeligheter man måtte sitte igjen med fra barndommen. Dette har vært gjennomgangstemaet for hele serien, og tilhengere vil sikkert langt på vei være enige i at det er i den frihetselskende fysikkideologien at spillets appell først og fremst ligger. For utenforstående er det uansett uproblematisk å respektere Red Faction-spillene for å ha beredt grunnen for mer raffinert bruk av ødeleggelse i andre spill. Red Faction: Armageddon fortsetter stolt denne tradisjonen, om ikke så mye annet.

Barnebarnet til helten Alec Mason, Darius, er personen vi får studert ryggen til gjennom hele historiedelen. Han er som generiske helter flest: veltrent, militærklippet, tribal-tatovert og full av sunne verdier. Han er også ganske velspilt, men fremstår ikke desto mindre som gjespende kjedelig. Som en del av den militære delen i Red Faction, det dominerende menneskelige partiet på Mars, er han en selvsagt del av frontlinjen mot styggen sjøl; den fanatiske presten Adam Hale. Innledningen skildrer Darius’ som mislykkes med å hindre Hale fra å ødelegge atmosfæren på Mars, noe som fører til at alle menneskene må rømme under jorden. 

Noen år frem i tid jobber Darius som gruvearbeider i den Mad Max-aktige undergrunnen, og han lokkes av mystiske bakmenn til å grave opp et gammelt tempel, noe som resulterer i at han ved et uhell slipper han løs en hensynsløs skokk med mannevonde marsboere. Darius’ er nå en skyldtynget mann, og jages ut av tryggheten av en rasende lynsjemobb som tidligere var hans venner. Når oppdragsgiveren i tillegg viser seg å være erkefienden Adam Hale, må Darius på jakt både for å rette opp i sine synder og yte rettferdighet mot ondskapen. Jeg tror kanskje jeg har hørt det før.

Tynt

Historien er ok regissert og stemmeskuespillerne er ganske gode, men det er likevel et sabla tynt plott. Det kunne jeg imidlertid levd fint med, hadde det ikke vært for at den uinspirerende handlingen smitter over i gameplayet. I svært store deler av handlingen befinner man seg langt nede i alskens grotter og underjordiske industrikomplekser, og den finfine grafikken får ikke akkurat utfoldet seg nede i den mørke avgrunnen. Volition kunne trengt en leksjon i pacing, og slengt inn belønninger som gir spilleren motivasjon til å karre seg gjennom enda en depressiv grøt av en gruve stappfull av slitsomme monstre.

Selv senere i historien, hvor man befinner seg over bakken i de røde sanddynene på Mars, henger det demotiverende oppdragdesignet igjen og gir liten forløsning. Uansett hva spillet ber deg om å gjøre, det være seg beskytte en konvoi eller reparere vannpumper, dreier det seg i virkeligheten mest om å utslette endeløse horder av ekle beist i alle former og fasonger, og følge den praktiske, dog fordummende veimarkøren som den hjelpsomme – men akk så umorsomt glaDOS-plagierende –  innebygde kunstige intelligensen i drakta til Darius bidrar med. 

Tittelen er også for første gang helt villedende, ettersom den mer enn antyder en ideologisk klassekamp med væpna revolusjon som rammeverk. Dette stemte godt i de tidligere titlene, men har denne gang forsvunnet helt til fordel for en mer “tidsriktig”, platt fortelling om overlevelse, syndenes forlatelse og kamp mot det definitivt onde. At fraksjonen Darius er en del av tilfeldigvis heller mot venstresida i politiske spørsmål, spiller forsvinnende liten rolle når marsboere skal gruses og erkefienden – som er mer sprøyte gal terrorist enn han er en habil ideologisk motstander – skal uskadeliggjøres. Våre røde helter minner sånn sett langt mer om en viss hær fra over Atlanteren i vår egen samtid enn en frigjøringshær som kjemper arbeidernes sak.

Darius har et stort og variert våpenarsenal til rådighet, alt fra pistoler i hver hånd og en uvanlig tilfredsstillende hagle til rakettkastere og en rifle som pulveriserer målet på molekylnivå samt en svart hull-kanon som kan brukes til å mose småkryp og de større fetterne deres. Det tar imidlertid svært kort tid før hundrevis av marsmonstre er redusert til blyholdig grøt, og den sanseløse skytingen mister fort sin appell. Jeg er generelt fan av å kjempe mot mennesker i spill fremfor forvokste insekter, men kulttilbederne til Hale spiller en merkverdig liten rolle sammenlignet med monstrene, i hvert fall i store deler av spillet.

Rive, rase, knuse, mose, maltraktere, herpetisere 

Dermed blir det mer plass til spillets soleklare hovedattraksjon; ødeleggelsen. Alt som ikke er en del av fundamentet til fjell og vegger i Red Faction: Armageddon kan sprenges bort, flyttes på eller smeltes og så repareres igjen. Det er en virkelig imponerende fysikkmotor som ligger bak, og Volition har på dette punktet ikke holdt igjen på kreativiteten. I begynnelsen er man storfornøyd med å kunne knuse alt man ser med den digre slegga til Darius, men verktøyene for å leke omvendt Byggmester Bob kommer som perler på en snor og beriker den destruktive gleden på ulike måter.

Stjernen i showet er helt klart magnetgeværet, som først skyter ut et “anker”, hvorpå det andre skuddet bestemmer hva den første magneten skal trekkes mot. Her er mulighetene uendelige, og hele bygninger kan rives sønder og sammen ved å rive vekk bærebjelkene på strategisk vis. Fiender kan slenges i eksplosive tønner, i hverandre, eller til andre enden av banen for den saks skyld. Blytunge stålbjelker og annet byggemateriale kan slynges i retning store fiendegrupper, til massiv tilfredsstillelse. I tillegg ser den magnetiske bevegelsen i alle de små delene fantastisk bra ut.

Etter dette er det umulig å spille historiedelen med noe ønske om å finne ut hvordan det går; eneste motivasjon blir å finne nye måter å herpe omgivelsene på. Som første spill undertegnede har sett er det også en sentral taktikk å kunne rive eller sprenge vekk gulvet under fiendene. Det er hysterisk artig, i hvert fall mot de menneskelige fiendene.

De mange mulighetene dette skaper for å ødelegge hele spillet løses smidig ved en dings kalt The Nanoforge, som i tillegg til enkelte jedi-aktige angrep kan reparere alt som har blitt ødelagt, også ting du ikke har ødelagt selv. Et tomt gap fra ett sted til et annet kan plutselig forvandle seg om til en bro ved bruk av Nanoforgen, noe som både føles kreativt og som iblant bidrar til å fortelle noe om det aktuelle stedets umiddelbare historie på en elegant måte. Muligheten til å leke med gravitasjon og magnetisme er presentert på en mye mer vellykket måte enn i for eksempe The Force Unleashed– spillene, og det uten å være spillets hovedfokus. Selv om det kanskje med fordel kunne vært det.

Bare la meg ødelegge ting

 Det er egentlig bare å droppe hele den kjipe historiedelen, for Red Faction: Armageddon (kjøpt til fullpris, vel å merke) kommer også med en egen modus hvor det handler om å knuse mest mulig på et halvt minutt, og så sammenligne poengene med resten av verden på leaderboards. Ikke bare det, men modusen lar deg også øve så lenge du vil på et knippe baner for å finne den beste taktikken. Eller, som jeg gjorde, gi blaffen i alt poengstyret og bare leke rivningsarbeider 2.0 helt til det ikke står igjen en eneste menneskeskapt byggestein. Og så restarte banen igjen, og igjen. Det er så fullkomment underholdende å pulverisere massive bygninger til pinneved at jeg nesten anbefaler spillet bare på grunn av fysikkmotoren og magnetgeværet, men samtidig det vanskelig å si hvor lenge den gleden faktisk varer. Selv er jeg hvertfall langt fra lei.

Det finnes også en Horde-aktig modus som kan spilles med tre andre, og det kan fort bli en interessant kakofoni av bygningsmasse som slenges rundt og monstre som flakser omkring til alle kanter. Det kan imidlertid også bli en ganske kjip variant av historiedelen, i rammer som gjør seg best i bedre spill med mer interessante fiender å ekspedere som Gears of War. Det hadde vært mye kulere med en berserk-modus som kunne spilles sammen med andre. Eller en deathmatch for fire mann hvor eneste våpen er magnetkanonen og et kvartal svære hus i støpejern og rustfritt stål. Herregud, så fett det hadde vært. 

Digitale Cherrox-støvler

Det er egentlig ikke så mye å kritisere Red Faction: Armageddon for rent teknisk; som tredjepersons actionskytespill er det både vellaget og velfungerende. Det er bare det at selve skytingen, slåingen, oppgraderingen av ferdigheter, “avkoblingsoppdragene” på skinner med fastmontert maskingevær og kjøresekvensene er sett så utrolig mange ganger før, og alt er innpakket i en usedvanlig døll og lite givende historie. Helten er intetsigende, dama hans likeså, den tøffe sersjanten og den onde skurken også.

Spillet hadde vært komplett forglemmelig i all sin vellagethet hadde det ikke vært for den geniale fysikkmotoren, og oppmuntringen Volition gir deg til å leke med den. Detaljgraden og skalaen på tingene man kan ødelegge er foreløpig uten sidestykke noe sted jeg har sett, og alt foregår med en mer eller mindre konstant høy bildeoppdatering, med et par relativt forståelige hosteanfall når det blir alt for drøyt. Jeg hadde rett og slett likt spillet bedre hvis det hadde handlet om rivningsarbeidere i fremtiden, og ikke om ett eller annet heroisk vås på Mars. Den lille, men potensielt spennende onlinestøtten pluss den dedikerte knuse-modusen teller også positivt.

Red Faction: Armageddon kan altså trygt plukkes opp av fans som kan lide seg igjennom kjedelige oppdrag og ensformig monsterskyting bare for å få med seg historien. Vi andre må ta en liten vurdering for å avgjøre om en glorifisert variant av å knuse naboungens sandslott med Cherrox er verdt fem – seks hundre flis. Selv er jeg usikker, så jeg setter terningen midt på treet og håper på mer lettbent DLC i smadreavdelingen om en stund.      

Se flere bilder fra Red Faction: Armageddon på neste side.

Red Faction: Armageddon er utviklet av Volition og utgis av THQ. Spillet er lansert på Xbox 360, Playstation 3 og PC.