Nevner du Deus Ex for en hardbarka PC-spiller får han mest sannsynlig tårer i øynene når han beskriver det perfekte spillet med total valgfrihet og unike muligheter. Nevner du oppfølgeren Deus Ex: Invisible War får du en derimot knyttneve i trynet mens han brøler noe om “konsollifisering” og “hån mot originalen”. Vi får håpe han roer seg når han får installert Deus Ex: Human Revolution, dette er nemlig nærmere originalen enn den kritiserte oppfølgeren.

Fremtiden

Vi befinner oss i Detroit i 2027, og konflikten står ikke mellom republikanere og demokrater eller kristendommen og islam. Den store debatten nå går på augmenterte mennesker mot rene mennesker. Er det riktig å forbedre menneskekroppen med mekaniske og elektroniske implantater? Er det etisk forsvarlig å tukle med naturen? Bioteknologien har tatt steget videre fra kosmetisk kirurgi, og demonstranter og motstandsgrupper mener det er urettferdig at rike skal kunne forbedre seg ved hjelp av implantater. Ikke minst er det omdiskutert fordi implantatene medfører at man må bruke dyre medisiner for å holde de ved like, noe som har brakt flere mennesker ut i uføre.

Konflikten er tilstede helt fra første spillminutt, idet vi tar kontroll over Adam Jensen, sikkerhetssjef i Sarif Industries. Adam er i ferd med å planlegge sikkerhetstiltakene for en nært forestående konferanse da Sarif Industries blir rammet av et terrorangrep. Sjefen for utviklingsavdelingen blir drept sammen med mange andre, og Adam selv får en kule i skallen.

Seks måneder senere er han tilbake på jobb, denne gangen i en ny og forbedret kropp, med plass til mange cybernetiske oppgraderinger. Konflikten mellom de som er for og i mot implantater raser fortsatt, og Adam får hendene fulle med å spore opp terrorister og nøste opp trådene rundt det første attentatet.

Valgfrihet

Historien og konflikten danner et solid bakteppe i en av de mer gjennomtenkte fremtidsvisjonene jeg har opplevd i et spill. Selv om spillet visuelt sett låner litt vel mye fra filmer som Blade Runner og klassiske cyberpunk-uttrykk, føles spillverdenen gjennomtenkt og realistisk. Teknologien forklares med relativt avansert terminologi via e-bøker som ligger rundt om kring, og forklaringene virker rasjonelle og logiske. Dette er en science fiction-verden basert på vår egen virkelighet, et forsøk på å formidle en realistisk fremtidsvisjon, og Eidos Montreal lykkes i stor grad med denne målsettingen.

Midt i den betente konflikten lykkes utviklerne også med å gi oss som spiller reelle valg for hvordan vi vil spille Deus Ex. Vår helt, Adam Jensen, har plass til mange cybernetiske implantater som gir ham overnaturlige krefter. Disse må man kjøpe seg underveis når man samler opp erfaringspoeng, og man velger selv hva Adam skal være flink til.

Også her har Eidos Montreal holdt spillet på et jordnært nivå. Adam blir ikke Supermann som kan fly rundt og skyte laserstråler ut av øynene mens han kaster psioniske granater, de fleste kreftene er ganske jordnære. For eksempel økte reflekser som gjør at vi kan angripe to stykker i stedet for en i nærkamp. Eller økt styrke som lar oss løfte brusautomater. Ulike hackeferdigheter som lar oss trenge dypere inn i datasystemer, forbedret radar som viser alle mennesker i umiddelbar nærhet, skrittdemper som gjør at vi lager mindre lyd når vi går. Og så videre.

Over tid blir Adam kraftigere og kraftigere, men det er hele tiden du som legger planen for hvordan Adam skal bli. Går du for soldaten peiser du på med oppgraderinger i skyting, kroppsrustning, rekylkompensasjon, styrke og så videre. Er du glad i å snike gjelder det å bygge ut radarsystemet og installere usynlighetskamuflasje. Elsker du å snoke etter informasjon i datasystemer eller kuppe roboter og kameraer må du putte poengene dine i de ulike hacke-ferdighetene. Man kan til og med kjøpe seg sosiale ferdigheter som lar deg overtale folk du møter til å gi fra seg hemmeligheter og informasjon de ellers ikke ville gitt slipp på.

Jeg liker variasjonen. Min karakter spesialiserte seg på hacking, og etter å ha fumlet litt med å lære meg hacke-minispillet ble jeg fort hekta på å fange datanoder og kuppe informasjon i sikkerhetssystemene. Jeg slår av sikkerhetskameraer og overtar automatvåpen. Hver ny datamaskin jeg snubler over får meg til å glise forventningsfullt.

Selv om Eidos Montreal på papiret har truffet innertier med variasjonen i ferdighetene og egenskapene, fungerer det ikke alltid like bra i praksis. Store deler av spillet er lagt opp til at du skal snike deg forbi mengder av vakter, eller i verste fall skyte deg forbi disse, og min fredselskende hacker som hadde spesialisert seg på hacking og sosiale ferdigheter ble ganske utsatt i disse partiene. Flere av kartene har en fin balanse der man via terminaler kan åpne snarveier eller kuppe roboter som lar en unngå de verste kampene, men under obligatoriske bosskamper ble jeg rett og slett tvunget til å justere ned vanskelighetsgraden da min Adam Jensen ikke hadde de nødvendige krigsferdighetene til å overleve.

Store kart, mange muligheter

Uansett hva slags helt du skaper, kommer du til å oppdage noe relativt unikt for førstepersonsspill i dag, nemlig svære åpne kart med muligheter for mange ulike taktikker og planer. Skal man inn i området til noen gangstere kan man velge å gå gjennom nabobygget, komme seg over via takene, finne veien i kloakken eller skyte/bløffe seg forbi vaktene. Din egen spillestil og måten du utformer Adam bestemmer hva som blir den optimale taktikken.

Det er herlig å utforske de store områdene i Deus Ex, det er lenge siden jeg har spilt et førstepersons skytespill som gir meg friheten til å utforske på egen hånd og lage min egen plan. Call of Duty-suksessen har gjort at de fleste actionspill har blitt rene Hollywood-produksjoner med stramme manuskript og trange korridorer der man løper fra det ene velregisserte slaget til det andre. I Deus Ex: Human Revolution er ikke kampene regissert på forhånd. Kanskje lykkes jeg å snike meg usett forbi alle vaktene? Kanskje finner jeg en hemmelig gang? Kanskje knerter jeg han ene i nærkamp og skjuler kroppen hans før patruljen kommer? Eller kanskje jeg kaster en granat og plaffer ned hele gjengen før jeg rusler videre.

Denne friheten fører også til at Deus Ex: Human Revolution kan føles litt rigid og gammeldags til tider. Vakter er relativt hjernedøde og går oppmålte ruter der de gjør de samme tingene hver gang. De mange snikeseksjonene blir fort tålmodighetsprøver der det handler om å skaffe seg oversikt over vaktenes patruljer og så forsøker å oppdage en forhåndsbestemt rute mellom de ulike vaktene. Snikedelen i Deus Ex: Human Revolution føles hakket mer blodfattig og med mindre kreative muligheter enn i for eksempel de eldre Splinter Cell-spillene.

Gripende

Likevel er dette helt som forventet. Når et spill gir spilleren muligheter til å styre gameplayet selv, får man nødvendigvis servert en håndfull kompromiss underveis. Og heldigvis ødelegger ikke disse kompromissene for spillegleden i Deus Ex: Human Revolution.

Den gjennomtenkte spillverdenen griper meg nemlig. Jeg får lyst til å gjennomføre hvert eneste sideoppdrag. Jeg blir frustrert når jeg ikke klarer å hacke meg inn i en datamaskin, og dermed går glipp av viktig informasjon. Måten Eidos Montreal har skapt lag på lag av informasjon i en omfattende vev der jeg kan nå mine mål via mange ulike metoder er imponerende. Deus Ex: Human Revolution er en verdig oppfølger til det første Deus Ex-spillet. De hardkokte PC-spillerne vil nok fortsatt holde det første spillet oppe på en uoppnåelig pedestal, men dette er absolutt et solid steg videre for spillserien etter en noe skuffende oppfølger i 2003.

Flere bilder av Deus Ex: Human Revolution finner du på neste side!

Deus Ex: Human Revolution utvikles av Eidos Montreal og utgis av Square-Enix. Spillet lanseres på PC, Xbox 360 og Playstation 3 26. august.