Det er en nærmest ærbødig stemning i salen, idet Chris Avellone fra Obsidian Games inntar podiet for å demonstrere «Fallout: New Vegas» for oss. Chris Avellone er nemlig en legende blant rollespillfans. Han er mannen bak klassikere som «Fallout 2» og «Icewind Dale», og det smått legendariske «Planescape: Torment». Han utstråler erfaring og selvtillit fra scenen, og går egentlig rett på sak så snart vi har fått satt oss.

Brutal start

Veldig rett på sak, skal det vise seg.

– «Fallout: New Vegas» starter annerledes enn «Fallout 3». Mange husker nok sekvensen med babyen og hvordan man utformet figuren sin i forgjengeren. I «Fallout: New Vegas» åpner spillet med at man dør, begynner Avellone, idet spillets åpningssekvens utspiller seg på en skjerm bak ham

Og han tullet ikke. «Fallout: New Vegas» åpner med at helten blir kidnappet av en gjeng, skutt to ganger i hodet og begravd. En hjelpsom robot kalt Victor kommer og oppdager den begravde kroppen din, som fortsatt er i live, og sleper deg med til en doktor i småbyen Goodsprings som hjelper deg.

Avellone tar oss gjennom hele prosessen med å lage en ny figur i «Fallout: New Vegas». Dette er nemlig ikke en direkte oppfølger til «Fallout 3», så det er ikke mulig å bruke samme figur som man rundet forgjengeren med.

Via dialog med Doktor Mitchell avgjør man navn, utseende, kjønn og alder. En psykologitest foreslår hvilke ferdigheter du bør satse på, men du er velkommen til å endre disse som du vil. Psykologitesten har den sedvanlige beksvarte «Fallout-humoren». Doktoren ber deg blant annet si hva du tenker på når du hører ordet «Mother», og et av svaralternativene er «Human Shield». Betryggende å vite at man kan være så psykopat man vil også i dette spillet.
– Etter du har laget figuren din står du egentlig fritt til å gå hvor du vil og gjøre hva du vil. Det er ingen sekvens som i forgjengeren med at du skal ut av hvelvet først, med en gang du har laget figuren din er hele spillverdenen tilgjengelig, forklarer Avellone.

Hardcore?

Det er mange som elsker «Fallout»-serien, og som er ute etter en skikkelig utfordring når de spiller. For disse spillerne har Avellone inkludert en ny vanskelighetsgrad kalt «Hardcore».

– Spiller du i «Hardcore»-modus får du en skikkelig tøff spillopplevelse. Helbreding via stimpacks skjer ikke umiddelbart i «Hardcore», men over tid. Ammunisjon har vekt, så du må planlegge nøyere hva du har med deg, og man må også passe på å drikke for å ikke bli dehydrert, forklarer Avellone. Høres litt stress ut for meg, men den mest beinharde fansen vil helt sikkert sette pris på den nye utfordringen.

Blå himmel

Fornøyd med karakteren sin, tar Avellone oss med ut i dagslys. Der «Fallout 3» hadde grå himmel og bleke landskap, er det hakket mer lystig i post-apokalyptiske Nevada. Himmelen er blå og solen skinner.

– Under atomkrigen var det ingen atomraketter som traff Nevada-ørkenen, så himmelen er fortsatt blå her, forklarer Avellone.

Omgivelsene og bygningene er hakket mer western-aktige enn i «Fallout 3», og selv om ødeleggelse og ruiner preger mye av landskapet, får følelsen av at vi er et helt annet sted enn i forgjengeren.

Avellone tar oss med inn i den lokale baren, som selvsagt har en variant av drepe-rotter-oppdraget som alle rollespill pleier å starte med. Denne gangen er det muterte geckoer ved vannreservoaret som må utryddes sammen med jegeren Sunny Smiles. Et rent opplæringsoppdrag, med andre ord.

Små endringer

Det meste ser ut som før når Avellone tar oss med på oppdrag. Ettersom spillet er bygd opp på samme motor som «Fallout 3» bruker er det kanskje ikke så rart. Kampsystemet virker identisk, og det samme er bruken av VATS – når man fryser tiden og velger hvilke fiender og kroppsdeler man skal sikte på. «Fallout 3»-veteraner vil kjenne seg igjen umiddelbart.

Men noe er nytt i kampsystemet. Blant annet kan man nå modifisere våpen med oppgraderinger og ekstrautstyr. Dette gjøres enkelt i menyene, og påvirker treffsikkerhet, avstand, og lignende.

Nytt fokus er det også på nærkampvåpen. Har man de riktige ferdighetene kan man utføre spesialangrep med f.eks. golfkøller. Spesialangrep med ekstra styrke, økt sjanse for kritisk skade, og ofte akkompagnert av fine spesialeffekter.

Ryktebørs

Etter å ha tatt oss av de froskelignende geckoene, tar Avellone for seg et litt mer omfattende oppdrag, nemlig å beskytte en ung fyr som blir plaget av en lokal gjeng. Her må det samles dynamitt, folk må rekrutteres, og en diger kamp bryter ut når gjengen nærmer seg byen. Heldigvis vinner vi, og ryktet vårt i Goodsprings blir bedre.

– Dette er også noe nytt i «Fallout: New Vegas». Du vil opparbeide deg et rykte i de ulike samfunnene basert på dine handlinger. Ryktet ditt i en by eller hos en faksjon påvirker hvordan de vil ta i mot deg, forklarer Avellone.

Andre byer

Avellone jukser så litt, og laster inn noen andre områder. Vi får besøke byen Primm, som er betraktelig større enn Goodsprings, og med en diger berg- og dalbane midt i sentrum. Etter å ha plaffet ned noen banditter her, reiser vi til Black Mountain, et svært radioaktivt sted. Her bor det to generasjoner med supermutanter. Den ene versjonen kjenner vi igjen fra «Fallout 3», mens de andre er hentet fra «Fallout 2». Disse er kraftige, og Avellone sniker seg rundt og klarer å sette de to ulike supermutant-gruppene opp mot hverandre ved hjelp av en radiosender.

Vi finner også et nytt våpen her. En såkalt «Grenade Machinegun». Videre beskrivelse er strengt tatt unødvendig.

Kompanjonger

Supermutantene har fanget en ghoul som vi befrir, og Avellone viser oss det nye kompanjonghjulet som lar oss gi ordre til kompanjonger. Man kan også dele utstyr og våpen med de man har med seg.

Avellone avslutter demonstrasjonen med å infiltrere et kraftverk okkupert av New California Republic. Litt sniking, skyting og bølling må til for å få tilgang til kontrollpanelet som styrer en satelittmontert laserkanon. Det siste vi ser på skjermen er Avellone som sikter kanonen ned i en dal full av mutanter. En tynn stråle kommer fra himmelen, men den blir fort bredere og bredere, og mutanter sprekker som troll i sollys.

Idet lyset i rommet slås på, ser jeg mange fornøyde «Fallout»-fans rundt meg. Det er kanskje litt skuffende at spillet bare ser ut som en mod til «Fallout 3», men samtidig virker det svært gjennomført i alle ledd. Chris Avellone har en egen teft til å fortelle historier med masse sarkasme og beksvart humor, og på dette punktet virker det som «Fallout: New Vegas» har en litt krassere tone enn forgjengeren.

Frihet

– Vi har hatt frihet til å lage nøyaktig det «Fallout»-spillet vi hadde lyst til å lage, svarer Avellone kort når han får spørsmål om Bethesda har hatt stramme retningslinjer for hva de har fått lov til å gjøre med serien.

Idet noen svenske journalister henter «Planescape: Torment»-spill de vil ha signert fra ryggsekkene sine, er resten av oss på vei ut. Det finnes mange spill som foregår etter en atomkatastrofe, men det er få som er så gjennomførte som «Fallout»-spillene. «Fallout: New Vegas» ser ut til å innfri på alle punkter. Grafikken og spillmotoren begynner så smått å føles utdatert, men det spiller liten rolle så lenge innholdet er så fengende og variert som Avellone har vist oss.