Hvor mye jeg enn vrir og vender på denne teksten i hodet mitt, så ender jeg opp med å få Diablo III til å høres ut som et ganske banalt, monotont og kjedelig spill. Men det er det så absolutt ikke. Min time med spillet i København nå nylig var magisk fra start til slutt.

Ondskapsfulle grotter

Etter å ha hørt på salgsforedrag og sett gamle trailere i et par timer, begynner jeg å bli rimelig lei av Powerpoint-presentasjoner. Jeg er i København sammen med en håndfull journalister og en svær bøling med forhandlere for å overvære Pan Visions Playground-messe. Her viser de frem en rekke titler fra ulike utgivere som lanseres i løpet av høsten, og både Electronic Arts, Ubisoft, Sega og Capcom hadde med seg sine nyeste spill.

Men å overvære presentasjoner og tall og statistikk blir kjedelig i lengden, så i en av pausene snek jeg meg bak forhengene, til det såkalte hands-on-området. Her la Activision siste finpuss på Modern Warfare 3-rommet sitt, Ubisoft var i ferd med å koble til fire håndkontrollere til Rayman, og midt oppe i det hele så jeg plutselig fire PC-er som lokket med Diablo III-logoer på skjermen. Jeg så meg forsiktig rundt i frykt for at en eller annen Blizzard-vakt skulle kaste seg over meg, idet jeg listet meg bort til nærmeste PC, smuttet hodetelefonene over ørene mine, og klikket start.

Og der ble jeg sittende en time. Fanget i et eller annet underjordisk torturkammer befolket av slemme trollmenn, vandøde zombier og gufne demoner. Min kvinnelige trollmann (trollkvinne?) så noe sped ut til å takle en slik omfattende grottevandring alene, men det skulle snart vise seg at hun sparket hardt fra seg med magiske missiler, isangrep og små ildkuler.

For å gå rett på sak, dette er Diablo II med bedre grafikk. Fra første museklikk i grotten var det som å ha satt i gang en tidsmaskin som tok meg med tilbake til slutten av 90-tallet og de mange timene jeg brukte på Diablo og Diablo II. Igjen sitter jeg og klikker karakteren min fremover med musa. Klikker på fiender for å angripe de. Beveger musa i stadig kjappere bevegelser for å flykte fra bosser, løpe over flammefeller, og plukke opp loot. Glinsende og deilig loot.

Balanse

Når jeg har kommet over den overveldende nostalgifaktoren må jeg innrømme at jeg sitter like hekta som jeg gjorde den gangen. Men jeg sliter litt med å forklare hvorfor. Jeg klikker musa som en besatt, på gullmynter og fiender og dører og gulvheller. Klikk-klikk-klikk-klikketi-klikk-klikklikk. Jeg åpner nye dører og slåss mot flere fiender. Plukker opp mer loot. Og går videre, i en evig sirkel. Når jeg skriver dette ned nå, må jeg innrømme at det høres ikke spesielt moro ut, snarere repeterende og monotont.

Men når jeg sitter der foran skjermen oppheves den frenetiske museklikkingen til noe mer enn mine handlinger. Jeg blir rett og slett sugd inn i det som skjer på skjermen. Min spillomgang krevde ingen dyp og langsiktig planlegging, men det var heller ikke så enkelt at jeg bare kunne klikke vilt på fiendene og bekjempe alt som dukket opp. En hårfin balanse holder på oppmerksomheten min hele tiden, kampene mot fiendene krever akkurat nok kløkt og taktikeri til at det ikke blir kjedelig.

Det er nettopp denne hårfine balansegangen Blizzard mestret så bra i sine to første spill, og alt tyder på at de har full kontroll denne gangen og.

Tilgivelse?

Senere på kvelden står jeg med en journalistkollega og betrakter spillet via en TV-skjerm. Han er betraktelig mer skeptisk enn meg.

– Blizzard har laget det samme spillet for tredje gang, de har ikke videreutviklet det i det hele tatt på ti år, grynter han.

Og jeg er enig. Spillet er stort sett uforandret i forhold til det vi har blitt vant til. Grafikken og animasjonene har fått en overhaling, men det er likevel ikke spesielt grafisk imponerende selv om bildet flyter veldig bra.

– Det er typisk Blizzard. Men de er jo så jævla godt likt. Folk tilgir alt. Drit i at de ikke har innovert spillserien i det hele tatt, de er Blizzard, de slipper unna med hva det skal være. Folk elsker Blizzard, sånn er det bare, murrer min venn.

Og joda, han har nok rett i det og. Men folk elsker Blizzard på grunn av spillene deres. Og selv om min time med Diablo III var svært lik mine minner fra Diablo II, betyr ikke det at Blizzard har stagnert. Tvert i mot ga spillet meg en voldsom mersmak på å utforske enda flere grotter og områder når spillet forhåpentligvis lanseres for fullt senere i år. Klikk-klikketi-klikk: la musesyken komme!

Se flere bilder fra Diablo III på neste side!

Diablo III utvikles av Blizzard og utgis av Activision Blizzard. Spillet lanseres på PC og Mac, men har ikke fått en endelig lanseringsdato ennå.