Forestill deg et forferdelig mareritt bebodd av de mest makabre skapningene du kan tenke deg. Drømmeverdenen er ribbet for alt som heter håp, lys og lykke, og det eneste som eksisterer på et følelsesmessig plan er smerte og død. Forestill deg så at hver gang du dør i dette helvete av en drøm, så våkner du aldri opp, men marerittet gjentar seg i det uendelige i en evig sirkel. Dette er konturene til Demon’s og Dark Souls-skaperen, Hidetaki Miyazaki, aller nyeste spill. Velkommen til Bloodborne!

Etter over 30 timer legger jeg håndkontrolleren pent på bordet. Rulleteksten glir frem foran øynene mine, og jeg kjenner at pulsen kjemper seg tilbake til normalen. Jeg sitter i sofaen med en enorm følelse av eufori og tilfredshet, følelser som er så fantastiske, men akk så sjeldne. Sist gang et spill sparket i gang endorfinproduksjonen i så stor grad var for omtrent ett år siden, og da jeg spilte Dark Souls 2. Miyazaki og From Software har tatt spillverdenen med storm, og de har nærmest skapt en helt egen sjanger med Souls-spillene sine.

Det er noe helt eget med et spill som ikke holder deg i hånda, og som ikke passer på at du får med deg absolutt alt. Det gir en følelse av selvstendighet, at man har kontroll over sin egen spillopplevelse. Denne type spilldesign kan være en velsignelse eller en forbannelse, og hvilken av de to det blir er opp til en selv. Ønsker du å overliste denne bossen som tar deg med ett slag, eller skal man bare drite i og slenge spillet på hylla? Bloodborne handler i essens om selvrealisering. Har du det som skal til for å erobre marerittet?

Bloodborne er fortsatt i aller største grad et Souls-spill. Det er vanskeligere enn før, hvert dødsfall sender deg tilbake til startpunktet og plottet er kryptisk tilslørt. Den vellykkede oppskriften er der, men likevel føles Bloodborne nytt og annerledes. Settingen er ikke lenger i et middelaldersk univers med riddere og fantasiskapninger, men i en gotisk Lovecraft-inspirert verden fylt av obskure mareritt-skikkelser.

Du våkner brått opp på et pasientbord i byen Yharnam, en tidligere prektig by som har blitt truffet av en mystisk blodsykdom som gjør alle innbyggerne om til monstre. Galskap og fortapelse herjer i byens gater, og en blodrød måne våker konstant over den høye byen. Du er også smittet av denne mystiske sykdommen, men i søken etter en kur velger du å bli en jeger for å delta i den store jakten, hvor de som ikke lenger er mennesker skal jaktes ned.

I typisk Souls-tradisjon er ikke narrativformidlingen i Bloodborne av det helt tradisjonelle. Du blir gitt finporsjonerte stykker av historien, og det er opp til deg selv å flette sammen helheten og fylle tomrommene med din egen imaginære fantasi. Jeg elsker denne teknikken som blir brukt her, og det minner meg spesielt om da jeg ikke kunne lese som liten og bladde i tegneserier. Jeg brukte bildene for å skape en egen historie, og dette gjør man på lignende vis i Bloodborne.

Til min store overraskelse og glede merket jeg at fundamentet til Bloodborne bygger på mye av mytologien som grøsserforfatter H.P. Lovecraft er kjent for. Lovecraft utbroderer om et univers hvor mennesket ikke har noen betydning. De er irrelevante i et univers hvor usynlige kosmiske krefter trekker i alle trådene. De menneskene som tilegner seg nok kunnskap kan se hva som ligger bak disseusynlige kreftene, og en konsekvens av denne kunnskapen er at man til slutt blir gal.

En kjernemekanikk i Bloodborne er en gjenstand kalt insight. Det er en spesiell form for valuta som tjener flere formål. Den kan brukes til å kjøpe spesielle gjenstander, og den kan brukes til å få hjelp av andre spillere om man sliter ekstra hardt med en boss. Insight har også en annen effekt, en effekt som er med på å endre spillet. Om man samler opp flere uten å bruke dem, vil de gjøre spillet vanskeligere. Øynene til fiendene begynner å lyse rødt og de tåler mer og får et mer omfattende angrepsregister. Når man har samlet enda flere begynner man å se verden og ting i den, helt annerledes.

Bloodborne leker med ens oppfatning om hva som egentlig er virkelig og hva som er fantasi, og aldri før har jeg sett et spill som i så stor grad bruker den estetiske verden til å formidle historien sin på. Statuer, bygninger – alt man ser er på en eller annen finurlig måte koblet til plottet, og det er helt genialt. Alt virker så tiltenkt, gjennomført og alle komponentene av spillet forsterker hverandre. Det er et sant tegn på genialt design.

Noe av det første man merker når man gyver løs på Bloodborne er at tempoet er mye raskere enn i Souls-spillene. Dark Souls var konstruert på en passiv og defensiv måte. Man skulle observere fiendene bak skjoldet sitt og vite når man kunne legge inn et motangrep. I Bloodborne er det en helt annen gameplay-filosofi. Skjoldet er byttet ut med skytevåpen og slagvåpnene er transformerbare til å fungere i nær- og fjernkamp. Mentaliteten til kampene er helt annerledes, og jeg merker at det tar litt tid før jeg får dreisen på det, da muskelminnet etter Souls-spillene fortsatt sitter dypt. I Bloodborne er det nemlig meningen at man skal miste liv, for om man blir skadet av en fiende har man noen sekunder på seg til å få det tilbake, om man klarer å gjennomføre noen motangrep.

Hensikten med skytevåpenet er først og fremst ikke for å gjøre skade, men for å kansellere angrep så man kan initiere et spesialangrep. Dette tar tid å mestre, og det er nok hovedgrunnen til at nybegynnere kommer til å slite litt ekstra i starten av spillet. Når man derimot har lært teknikken er Bloodborne silkemykt å spille med gode manøvringsmuligheter og enda flere angrep å benytte seg av enn i Souls-spillene.

Så var det til vanskelighetsgraden. Er Bloodborne et vanskelig spill? Ja. Er Bloodborne vanskeligere enn Dark Souls? Det kommer an på hvem man spør, men for meg er Bloodborne definitivt det vanskeligste spillet så langt fra geniet Miyazaki. Spillereglene er fortsatt de samme: man dør, mister valutaen man har på seg (blood echoes), man starter tilbake på lagringsplassen, og alle fiendene man har drept vender tilbake. I Dark Souls får man nye helseflasker hver gang man vender tilbake til et checkpoint, men slik er det ikke i Bloodborne. Her bruker du blood vials for å få tilbake helse, og disse må man kjøpe eller få som belønning fra fiendene man dreper.

I begynnelsen er ikke disse flaskene noe problem, fordi det er omtrent det eneste man finner. Men straks man setter seg fast på en vanskelig boss forsvinner flaskene fortere enn pakkene under treet på julaften. Det kan være fryktelig irriterende, men samtidig skaper det et element av forsiktighet og det fungerer som et slags incentiv til å ikke bruke flaskene med mindre man virkelig trenger det.

Bossene er fremdeles det vanskeligste aspektet med spillet, og bosser finnes det overveldende mange av. Det er litt spesielt, men jeg føler at jeg i en konstant tilstand av bipolaritet. Sinnsstemningen min veksler hyppig fra å gå opp og ned, fra manisk depressiv til euforisk glede. Jeg døde sikkert over 20 ganger på en enkelt boss, og da sverget jeg på at jeg skulle kaste håndkontrolleren inn i TV-skjermen om jeg døde en gang til. Som lyn fra klar himmel klarte jeg jammen meg endelig å slå bossen.

Den følelsen av tilfredshet, den følelsen av lettelse og at man har blitt bedre og overkommet noe uhyre vanskelig er hva som gjør spill som Bloodborne så utrolig morsomme. Denne berusende følelsen blir en slags avhengighet, og man er stadig på søken etter den nye store utfordringen, den nye gode rusen. Det er dette spill handler om, tenker jeg høyt for meg selv, etter å ha tatt en boss som har huden vrengt feil vei.

Som i Souls-spillene kommer bossene i alle former og farger. Noen er på menneskelig størrelse, mens andre er høye som fjell. Hver kamp er forskjellig og de krever alle en ulik form for disiplin og fokus. Boss-designet er like fantastisk som det er frastøtende, og noen av dem er så fryktinngytende at jeg nesten lurer litt på hvilken barndom folka i From Software har hatt. 

De mange bossene man treffer på gjennom spillet er likevel bare begynnelsen, for man kan finne enda flere i de såkalte Chalice Dungeons. Ved å spille spillet finner man av og til gjenstander, chalices, som kan brukes til å skape egne dungeons. Hver dungeon består av flere nivåer med fiender og skjulte skatter, og hvert nivå avsluttes med en boss. Disse bossene gir deg et nytt chalice og du kan lage en ny og vanskeligere dungeon gitt at du har ressursene som trengs. Dette konseptet gir Bloodborne en helt ny dimensjon innholdsmessig, og spillet er allerede massivt på egenhånd. Det er her man finner de aller vanskeligste bossene, og det er her man finner det beste utstyret.

I Bloodborne kjemper man for det meste med livet som innsats, men med jevne mellomrom treffer man på noen vennlige sjeler. De er selv ofre for denne utilgivelige verden og har alle sitt å stri med. Noen kan hjelpe deg på veien, mens andre kan være ondsinnede folk som prøver å lure deg. I en råtten og urettferdig tilværelse er det sjeldent man finner noe annet enn tragedier, og til tross for at jeg jevnlig oppnår lykkeruset fra å ha slått en boss, er jeg alltid omgitt av tristhet og tragedier.  

Noe jeg ikke likte så godt med Dark Souls 2 var at banedesignet ikke føltes sammensveiset. Områdene hang ikke like godt sammen, og fremfor å skape perplekse snarveier i banedesignet, brukte man bålplassene til å hoppe fra område til område. I Bloodborne er det intrikate banedesignet tilbake, og verdenen føles vanvittig stor med mangfoldige kriker og kroker man kan gå. Jeg har så lyst til å utforske alt sammen, og derfor setter jeg stor pris på bruken av snarveier. Når jeg nådde noen av de siste områdene i spillet fant jeg en snarvei som tok meg helt tilbake til den aller første banen i spillet.

Yharnam er en massiv by med haugevis av særegne områder, men de er alltid sammenkoblet. Det gjør ekspedisjonene mine mye enklere og spennende, og det er en god følelse når man har valset rundt i lang tid i fiendtlige områder og man kommer til et kjent område, der man på forhånd vet at det ikke er noe som lusker rett rundt hjørnet.

Det er vanvittig mye bra med Bloodborne, og jeg kan ikke tro at jeg ikke har nevnt grafikken enda. Souls-serien har aldri vært de største på det grafiske, men Bloodborne ser derimot blodlekkert ut. Verdenen er umåtelig detaljrik og den skarpe grafikken er med på å styrke den allerede nihilistiske tilstedeværelsen jeg føler når jeg trasker rundt Yharnam. Jeg kan heller ikke huske at lydsporet har vært så godt som det er i Bloodborne. Sist gang jeg la like mye merke til bakgrunnsmusikken var når jeg spilte Skyrim, og det må være de mest stemningsfulle lydsporene jeg har hørt i et spill noensinne.

Irritasjonsmomentene i Bloodborne er ikke mange, og de er ikke annet enn en ripe i lakken på en nydelig Ferrari. I et spill hvor man dør jevnlig er det uheldig å ha såpass lange lastetider som Bloodborne har. De kan vare opptil et halvt minutt, og selv om jeg er sikker på at dette blir fikset på senere, kan det forsterke irritasjonen til en som allerede river i hårene sine etter å ha dødd gjentatte ganger til en boss. Våpenarsenalet er også lite sammenlignet med Souls-spillet, og der tror jeg at gjenspillingsverdien famler litt. Å samle alle våpnene og utstyr var noe av det man gjorde etter å ha gjennomført Dark Souls, mens i Bloodborne klarte jeg å få tak i alle på første gjennomspilling.

Såkalte covenants har også ekstra lite for seg i Bloodborne, mens i Dark Souls var de en naturlig del av opplevelsen. For kjernefansen er det kanskje PVP-aspektet som er det største problemet med Bloodborne. Det at man kan bære 20 helseflasker på en gang gjør at pvp-kampene kan vare så lenge som 30 minutter.

Disse problemene er som nevnt bare en ripe i lakken. Problemene er der, de eksisterer, men de nedgraver på ingen måte storheten som Bloodborne besitter. Spillet minner meg om en Stanley Kubrick-film, en film hvor ingenting av det som sees på skjermen er av tilfeldighet, men hvor alt en ser har en gjennomtenkt hensikt bak seg. Bloodborne virker fra bunnen av og opp som et totalt design. From Software har kommet langt med spillene sine, og for de som er modige nok til å hoppe inn i dette makabre marerittet er det massevis av terror og triumfer i vente. Tilfredshet må man jobbe for, og Bloodborne er vanvittig tilfredsstillende. Det er nesten litt fælt at det mest sannsynlig er lenge til jeg atter en gang får spilt et spill som klare å matche Bloodborne’s grandiose visjoner, innhold og tilfredshet. Til den tid kommer skal jeg fortsette å spille Bloodborne – jeg har fortsatt mye å gjøre.