Leser man mer teknologiorienterte journalister skrive om Wii U, aner man en viss oppgitthet over Nintendos nye konsoll. Som med Wii er Wii U mer et steg til siden enn et steg fremover, til stor forvirring for teknologifantastene som måler fremskritt i antall polygoner, oppløsning, RAM og prosessorberegninger. Wii U fastslår nok en gang at Nintendo er mest interessert i å bruke teknologi til å lage eksperimentelle leketøy, og mindre interessert i å konkurrere om hvem som kan vise mest mulig realistisk grafikk.

Høyt spill

Etter å ha prøvd ti av lanseringsspillene til Wii U er det lite – rent grafisk – som skiller disse fra tilsvarende spill på Xbox 360 og Playstation 3. Den visuelle revolusjonen uteblir, Wii U er omtrent like kraftig når det gjelder grafikk som sine seks og syv år gamle konkurrenter, og Nintendo virker fornøyd med det. I stedet satser Nintendo alle pengene sine på tre elementer: et eget nettverkssystem som har som mål å være mer familievennlig enn de etablerte systemene til Sony og Microsoft, en avansert håndkontroll med trykksensitiv skjerm, samt en klokketro på at barn og barnefamilier trenger et alternativ til “voksenkonsollene” Playstation 3 og Xbox 360.

Det er høyt spill.

For å ta det første punktet først: nettverkssystemet. Etter å ha lastet ned en oppdatering åpner MiiVerse seg, Nintendos eget onlinesystem der utallige Mii-er – din avatar i Nintendos onlineverden – rusler rundt og slenger ut beskjeder til hverandre. Det er åpenbart at det å være online har blitt langt viktigere på Wii U enn det var på Wii. Tradisjonelle vennelister kan opprettes, og videochat støttes også. I tillegg har Nintendo egne forumer for alle spill, her kan man legge inn skjermbilder, egne tegninger eller tekst.

MiiVerse blir en slags blanding av Facebook og Twitter, i et lukket og moderert Nintendo-system. Moderatorer skal sørge for at ingen legger ut støtende materiale. Men det kan nesten bli for lukket – det er for eksempel ingen mulighet for å spre skjermbilder og tegninger videre ut på Facebook – noe som kunne blitt en fantastisk promomulighet for Nintendo. Mens andre selskaper gjør alt de kan for at spillere skal spre innhold fra produktene deres ut i åpne sosiale medier, vil Nintendo holde alt innelåst. Det er en merkelig holdning.

MiiVerse har likevel stort potensial. Som forelder føler jeg meg trygg på at det barna mine leser i de ulike forumene til spillene i MiiVerse-universet ikke er støtende. Forumene blir fort en kreativ boltreplass – med artige brukerskapte tegninger man kan gå inn og trykke “like” på (eller “yeah” på Nintendo-språk). Profilen din viser hvor mange “yeah” du har fått fra andre, og dermed blir man oppmuntret til å bidra.

Godt er det også at MiiVerse-systemet virker godt integrert i spillene. Som på Xbox 360 og Playstation 3 kan man trykke på en knapp midt i et spill for å lese meldinger fra venner eller sjekke andre ting. Dette er overraskende smidig, spesielt med tanke på at operativsystemet ellers virker tregere enn på Xbox 360 og Playstation 3. Lastetider på opp mot 30 sekunder for å starte MiiVerse eller innstillingsmenyen hemmer brukeropplevelsen når man manøvrerer i hovedmenyene. Forhåpentligvis er det snakk om barnesykdommer som optimaliseres i fremtidige oppdateringer.

Avansert håndkontroll

Det andre elementet Nintendo satser på med Wii U er håndkontrollen. Et digert beist av en kontroller, med trykksensitiv skjerm, mikrofon, kamera, gyroskop og retningssensor i tillegg til tradisjonelle styrespaker og knapper. Den er overraskende god å holde, det går ikke mange minutter før fingrene dine har vent deg til den. I tillegg er den ganske lett, så lett og plastikk-aktig at den føles mer som et leketøy enn en iPad.

Og det er bra, det er nemlig et leketøy. Skjermen er enkel, man kan ikke manipulere den med mer enn en finger. Kameraet er ikke noe HD-kamera. Den er skapt for å lekes med av små og store, og er ikke ment å være en erstatter for iPad. Nøyaktig hva den er ment å være vet jeg ikke helt selv ennå, men den er leken og relativt enkel å forstå, til tross for et overveldende antall knapper i starten.

Nintendos største argumenter for Wii U-kontrolleren er at skjermen kan brukes i samspill med TV-skjermen, og at man kan spille direkte på kontrollerens skjerm. Det første argumentet er jeg ikke helt overbevist om ennå. Nintendo Land og ZombiU er de eneste spillene jeg har prøvd så langt som kombinerer de to skjermene som en essensiell del av spillopplevelsen, og selv om det fungerer bra føles det ikke intuitivt. Tvert i mot føles det litt unaturlig å flytte blikket mellom de to skjermene hele tiden, noe de konstante meldingene på TV-skjermen om å “SE PÅ GAMEPAD-SKJERMEN!!” bare understreker.

Hvorvidt samspillet mellom de to vil finne en naturlig balanse i fremtiden – eller forbli en gimmick – er jeg usikker på. Det fungerer bra i ZombiU, og i den assymetriske flerspillerdelen i Nintendo Land er det essensielt med en egen skjerm, men jeg trenger flere opplevelser som ikke hadde vært mulig uten to skjermer før jeg er overbevist.

Den andre funksjonen er slett ikke dum, nemlig at man kan fortsette å spille på Wii U-skjermen mens andre bruker TV-apparatet til noe annet. Nå virker det litt tilfeldig hvilke spill som støtter dette, men idéen er god. Ikke minst gjør det spillingen mer familievennlig og sosialt. Mor kan se Hotel Cæsar samtidig som sønnen sitter ved siden av og spiller New Super Mario Bros. U. I stedet for å sende ungene på rommet for å spille sitter familien samlet.

Verdt å nevne er dog at batteritiden på håndkontrolleren er i korteste laget. Mellom to og tre timer tar det før batteriet begynner å svikte. Heldigvis kommer den med en egen lader, så man kan fortsette å bruke den mens den lader.

For familien

Til slutt kommer det kanskje viktigste punktet, nemlig Nintendos åpenbare preferanse for barn og barnefamilier. Jeg har aldri vært av den oppfatning at Nintendo er barnslige. Barnlige, ja, men de har aldri snakket ned til eller undervurdert de yngste spillerne. Det er den store forskjellen på Nintendo og andre spillprodusenter som lager spill for barn: Nintendo tar barna på alvor.

Det er en klasseforskjell mellom Nintendos familiespill og andre produsenters barnespill. Det merker barna og, og det er en av de store årsakene til at Wii og DS har blitt så store salgssuksesser. Maskinene har spill barna liker, og da kjøper foreldrene dem.

Mens teknologijournalisten i meg kan avfeie Wii U som et merkelig eksperiment med utdatert teknologi, må trebarnsfaren i meg innrømme at det er fortsatt Nintendos konsoller som gjelder når familien skal spille. Wii-en brukes fortsatt til Mario Party, Mii Party, Smash Bros. og andre flerspillerspill når familien skal ha spillkveld. Og nå kommer Wii U til å ta over.

Så lenge Nintendo klarer å produsere spill med den samme appellen blandt de yngste som de har gjort de siste ti årene, er det stor sjanse for at Wii U kommer til å gjøre det bra. Når Wii U i tillegg leverer Call of Duty, Assassin’s Creed og andre storspill for voksne med samme kvalitet som konkurrentene, trenger ikke far en egen Playstation 3 ved siden av heller.

Likevel er suksess langt fra sikret. Ruller Sony og Microsoft ut sine neste konsoller til neste år, noe som er høyst sannsynlig, kommer Wii U til å bli utdatert rent teknisk. Ikke at dette trenger å ha noen betydning, nye kraftige konsoller fra Sony og Microsoft i dagens marked er i høyeste grad et sjansespill – og stadig flere utviklere vegrer seg for å hive seg på en ny konsollgenerasjon som krever enda større utviklingsteam og enda flere ressurser. En potensiell kollaps i det høyteknologiske konsollmarkedet i kjølvannet av en ny generasjon er mer sannsynlig enn noen gang, og vil ikke ramme Wii U i like stor grad, ettersom den er mer lik den nåværende generasjonen og dermed mindre komplisert å utvikle til.

Men nå nærmer vi oss stadig villere spekulasjoner. Fremtiden til Wii U avhenger av mange faktorer. Grunnlaget Nintendo har lagt for Wii U som en familiekonsoll er solid. Nettverksfunksjonene er spesielle og familievennlige. Håndkontrollen er interessant og føles som noe nytt. Nintendo er likevel avhengige av å dra frem noen ess i ermet – som de gjorde med Wii Fit til Nintendo Wii, for å klare å trumfe den knallharde konkurransen fra konkurrerende konsoller, fremtidige konsoller og den mest brukervennlige spillmaskinen for barn akkurat nå: iPad.