Wild Hearts er noe så sjeldent som et samarbeid mellom utgivere Electronic Arts, Koei Tecmo og studioet bak Dynasty Warriors serien, og de legge ikke noe i mellom: Nå skal Monster Hunter utfordres.

Wild Hearts er et jakt-spill, som så mange før det er også dette laget i støpeformen til Monster Hunter. Denne gangen er det Omega Force, utvikleren bak Dynasty Warriors som prøver seg på sin variasjon svært suksessrike og innbringende oppskriften til Capcom.

Settingen er oldtidens Fantasy Japan, og byttet ditt er såkalte Kemono. Fargerike beist som har gjennomgått en slags sammensmeltning med naturen rundt dem og levd side om side med menneskeheten har plutselig blitt til fryktinngytende monstre som terroriserer befolkningen i Azuma.

Etter et ublidt møte med en vinter ulv art kalt Deathstalker finner hovedpersonen ut at de nå har fått evnen til å påkalle Karakuri, en eldgammel teknologi som lar deg bygge og tilpasse jakt omgivelsene til din fordel og ta opp kampen mot monstrene.

Ideen er ikke den verste jeg har hørt fra et Monster Hunter-like spill. Jeg har tross alt spilt spill som Soul Eater, Toukiden, Freedom Wars, God Eater m. flere, og dette går langt nærmere Monster Hunter sin egne setting en noen av dem. Det aper faktisk så eksplisitt etter Monster Hunter: World at man kunne bitt tilgitt for å forveksle det med det ved første øyekast, spesielt hovedbyen Minato som du besøker ganske tidlig i spillet.

Men når Omega Force prøver å gå Capcom så i næringen, blottlegger det bare hvor Wild Hearts kommer til kort. Hvor Monster Hunter har bygget opp et dypere og dypere kampsystem med et bredt spekter av våpen som er lett å sette seg inn i men tar tid og fordypning til å mestre er Wild Hearts sitt håpløst overfladisk, de fleste våpnene ikke morsomme å bruke i det hele tatt, og spillets unike «hook« med crafting basert kampsystem får byggingen i Fortnite til å se elegant ut til sammenligning.

Samtidig har ikke spillverdenen et snev av sjarmen man assosierer med spill som Monster Hunter og Dauntless. Stemmeskuespillet er helt fantastisk dårlig. Verdenen er pen å se på, men unødvendig vanskelig å ta seg frem i. En kardinalsynd i et spill som byr opp til så stor tids innvestering som spill som dette gjør.

Jeg kunne gått mer i dybden på nettopp hvorfor jeg føler at veldig lite i Wild Hearts fungerer, men siden spillet var så nært som uspillelig på en PC som ligger langt over de anbefalte kravene, selv når jeg kjørte spillet på lavere oppløsning og med de laveste innstillingene så tror jeg at jeg lar det være med det.

Spillet nådde riktig nok 60 bilder i sekundet og høyere til tider, men bildefrekvensen var aldeles ikke stabil og opptil flere ganger kan spillet finne på å fryse hele bildet noen sekunder, noe man absolutt ikke vil skal skje i midten av en Monster Hunter-aktig kamp. Tidvis kunne lyden kutte ut og ikke komme tilbake på 15 – 20 minutter, og da ble alle lydeffektene spilt over hverandre på fult volum. Hele opplevelsen var en kavalkade av tekniske problemer, og det ble ikke bedre etter at spillet mottok patcher underveis i anmeldervinduet

Det er godt mulig konsollversjonen av Wild Hearts ikke lider av de samme tekniske problemene som jeg bare kan anta hadde med Shader Cache Compilation å gjøre, slik det fleste PC spill sliter om dagen, men det jeg fikk spilt av Wild Hearts gav på ingen måte mersmak. Vi etterspurte kode på konsoll men hørte ikke tilbake fra utgiveren før denne anmeldelsen skulle publiseres. Inntil videre ville jeg i hvert fall styrt unna PC versjonen av Wild Hearts, for den er ikke verdt pengene slik den er nå, og utover det ser jeg liten grunn til å plukke dette opp nå som Monster Hunter: Rise og utvidelsespakken Sunbreak er tilgjengelig på alt av PC og konsoll