En dag satte sjefene i det legendariske spillstudioet Level-5 seg ned å tenkte: «Hva er det som skal til for å lage et konsept som har lang holdbarhet og som kan fortsette i lang lang tid». Studioet bak Dragon Quest VIII: Journey of the Cursed King, Rogue Galaxy, Professor Layton-serien og mye mye mer ønsket seg noe á la Doraemon, den desidert største og mest innbringende mediefranchisen i japansk historie. Level-5 studerte lenge hva det var som skulle til for å fange «it-faktoren» og sluttresultatet ble Yo-Kai Watch.

Hvis navnet lyder kjent for deg har du mest sannsynligvis snublet over en av lekene fra serien i tilbudskurven nede på Ekstra-Leker. For selv om Yo-Kai Watch ble en megasuksess hjemme i Japan, har det ennå ikke slått skikkelig an her i vesten slik Level-5 gjerne hadde sett for seg. Det er vanskelig å peke ut et spesifikt ankepunkt for hvorfor dette er tilfellet, men jeg tror det er flere årsaker bak det.

YOKAI-GJENG: Blant alle skrømtene i fra Yokai-verdenen, er nok den røde spøkelseskatten Jibanyan den mest kjente.

For det første har markedet Level-5 sikter seg inn på vært okkupert i nesten tyve år av Pokèmon. For det andre er hele konseptet basert på japansk mytologi og overtro, noe som har vist seg vanskelig å oversette til et vestlig publikum. Kanskje aller viktigst er, for det tredje det at Level-5 fra dag én hatt det alt for travelt med å spy ut så mye som mulig på så kortest tid som mulig, og på den måten har klart å sette vogna foran hesten.

For der hvor Nintendo i sin tid lanserte Pokémon-spillene, tv-serien og samlekortene i tur og orden på en måte som lot oss vestlige bli kjent med både konsept og karakterer med flere år mellom hver nye spillutgivelse, har Level-5 i løpet av tre år sluppet seks spill som er til forveksling like og samtidig ikke klart å sikre fotfeste for verken tv-serien eller leketøyene og samleobjektene som følger med.

Joda, det hører med til historien at Yo-Kai Watch har langt mer konkurranse nå enn hva Pokémon hadde på slutten av 90 tallet, men man skal ikke undervurdere hva en mer kompetent mediestrategi kunne ha fått til hvis ikke Level-5 var så overivrige med å lasse alt over på oss på en gang.

TOVERSJONSLANSERING: Akkurat som med Pokémon-serien den imiterer, har Yo-kai Watch fra starten av blitt lansert i flere versjoner for hvert spill.

Så over til det nyeste de prøver å lasse på oss. Yo-Kai Watch Blasters: White Dog Squad er en av to spin-off titler fra Yo-Kai Watch kjerneserien, basert på en av mini-spilene som dukket opp i Yo-Kai Watch 2. Her tar historien om Nate, Kate og deres møter med den mystiske verdenen av Yo-Kai’s seg en pause og fokuserer heller på serie maskot Jibanyan og hans Blaster team.

Deres jobb er å holde lokalbefolkningen i Springdale trygge fra rampete Yo-Kai’s (en form for spøkelser som påvirker oppførselen, humøret og følelsene til oss mennesker). Problemet er at de ikke er særlig flinke til det. Inn kommer den utrolig masete Sersjant Burly for å piske dem i form, og plutselig er spillet underveis.

TOUCH-SKJERMKART: 3DSens trykksensitive nederste skjerm blir brukt som kart, og restlager for ekstra knapper.

Yo-Kai Watch Blasters er et ganske simplistisk, og utrolig repetitivt action-rollespill, og her bruker jeg den sjangerdefinisjonen svært løselig.

Du reiser ut på oppdrag med et team bestående av fire forskjellige Yo-Kais  hvor formålet er å banke fiender og finner skatter. Dette gir deg Oni-kuler du kan bruke til å oppgradere figurene, kjøpe utstyr og så videre, før du på ny må ut og gjøre akkurat det samme om og om igjen. Etterhvert som du blir kjent med nye Yo-Kai’s kan du bytte på hvem det er du tar med deg avhengig av behov.

Det finnes ingen særlig dybde å snakke om her. Yo-Kai Watch Blasters er så latterlig simplistisk og generisk som det i det hele tatt går an å bli. Lite hjelper det at sjarmen som gjør at de andre Yo-Kai Watch-spillene slipper unna med mye av den samme problematikken, i dette tilfellet blir brukt til å mase hull i hodet på deg mens spillet belærer og overforklarer hver eneste lille aspekt av spillet.

Kampsystemet i Yo-Kai Watch Blasters er også uhyre overfladisk. Det består hovedsakelig av at du løper bort til fienden og trykker A-knappen gjentatte ganger til fienden ligger på bakken, mens noen ytterst få fiender krever kanskje at du bruker et spesialangrep for at du skal ta unna en større del av helsen deres.

Spillets kunstige intelligens, den du hadde håpet at i det minste skulle klare å holde de tre andre medlemmene av laget ditt i livet mens du har direkte kontroll over en av dem, er stokk dum og skaper mye frustrasjon når du hele tiden må løpe for å redde lagkameratene, (for ikke å nevne at gjenopplivningsprosessen tar smertelig lang tid) mens tiden du har på å fullføre oppdraget sakte men sikkert også ebber ut.

VASKEBALJE: Yokaiene er basert på japansk mytologi, og bruker derfor angrep og våpen knyttet til bakgrunnshistorien deres.

Progresjonskurven er også helt på bærtur, noe som krever at du gjentar oppdrag opp til flere ganger for å få nok Onikuler til å levle opp nok av figurene dine. Kort fortalt er svært lite av Yo-Kai Watch Blasters å regne som gøy.

Fra topp til bunn viser Yo-Kai Watch Blasters: White Dog Squad seg for å være noe av det mest frustrerende jeg har spilt. Nå var ikke Blasters-spillet i Yo-Kai Watch 2 noe spesielt gøy til å begynne med, men man skulle da tro at når de valgte å lage et eget spill ut av dette, at de prøvde å forsikre seg om at spillet i det minste var gøy å spille.

Men nei og atter nei. Det kan se ut til at Yo-Kai Watch er dømt til å være en av de tingene som av en eller annen merkelig grunn rett og slett bare ikke lar seg oversette til et vestlig publikum.