The Walking Dead krever mer hjerne enn zombiene man prøver å unnslippe. Vi har spilt første episode, A New Day, av det som skal bli fem totalt.

Zombie-mareritt

I det siste har jeg begynt å drømme om zombier igjen. Jeg hater zombie-drømmer. De er ikke actionfylte og storslåtte, som dagens zombie-filmer, og de inneholder ingen heroiske klisjehelter og flåsete karakterbeskrivelser, som TV-serien The Walking Dead gjør. De handler om tap av mine nærmeste, om svik og dilemmaer. De er veldig lite Hollywood.

Og det kan også sies om spillet The Walking Dead: A New Day. Et zombie-spill utviklet av Telltale Games, et studio som inntil nylig konsentrerte seg nesten utelukkende om humoristiske eventyrspill som Sam & Max og Tales of Monkey Island. Utgangspunktet høres like feil ut som om Jerry Seinfeld skulle skrevet en oppfølger til Ringenes herre, men de har faktisk klart å angripe sjangeren fra en svært original side. Og den er absolutt ingenting å flire av.

Vanskelige valg

Det hander nemlig aller mest om atmosfære og personlighet, mens action har havnet i baksetet. I løpet av de knappe tre timene som utgjør første av det som skal bli fem episoder, har jeg opplevd en overveldende strøm av vanskelige problemstillinger. Jeg har måttet velge side i interne krangler i gruppen, beslutninger jeg er redd kommer til å få langsiktige konsekvenser for vennskapsforholdene mine, langt utover i de neste episodene. Jeg har blitt presset til å velge mellom hvilken venn jeg skal redde, og hvem som skal overlates til det endeløse havet av vandøde. Man mister nattesøvnen av mindre.

Og mens alt dette pågår, må jeg være bevisst for hvor mye jeg gir av meg selv, og hvem jeg snakker med. Burde noen få vite om bakgrunnen min, at jeg er i live fordi politimannen som hadde meg innelåst i bilen sin kræsjet og ble til zombie? Hvem kan jeg stole på med mine mørkere hemmeligheter, og hvem kan ende opp med å bruke dem mot meg?

Ekte problemer

Stemningen i spillet er som oftest en miks av sorg og paranoia. En slags trykkende “stille før stormen”, farget av de mange hovedpersonenes personlige skjebner. Den lille jenta Clementine, som har levd i trehytta si i to dager, mens barnevakten har blitt spist levende av zombier. Eller Lee selv, som konfronteres med sitt trøblete familieforhold og sin kompliserte fortid. Utenfor det pågående dramaet i gruppen raver zombiene, som når som helst kan bryte gjennom de spake barrikadene som holder dem unna sitt neste måltid.

I motsetning til typiske rollespill, er det ingen “god” og “ond” måte å oppføre seg, og de fleste valgene man tar kan forsvares, uansett hvem som måtte lide for dem. Men historien forandrer seg, og forhold tilpasses spillerens beslutningsvalg. Skal vi tro Telltale rett, er det først om noen episoder til at noen av mine mindre populære beslutninger kommer tilbake og biter meg i baken.

Zombie-klimaks

Og mens jeg er inne på biting – The Walking Dead er selvsagt ikke fritt for konfrontasjoner med zombier. De lange og seige mellomsekvensene gir disse konfrontasjonene en uventet dytt i ryggen, og det er lett å få panikk når stemningen går fra 0 til 100 på et par sekunder. Raske beslutninger må igjen tas, og noen ganger har det konsekvenser for hvem som lever og hvem som dør. Hjertet i halsen – men tunga godt plassert midt i munnen. Resultatet er alltid like grafisk og brutalt blodig. 18-årsgrensen burde være en no-brainer her, for å bruke zombie-terminologi.

Når tempoet nok en gang senker seg, sitter jeg ofte igjen med blandede følelser. Jeg har kanskje tatt livet av noen jeg kjente før de ble “snudd”. Eller i hvert fall en zombie med en bakgrunnshistorie. Eller jeg har kanskje måttet prioritere én venn foran en annen. Og det er ingen som jubler. Ingen klapp på ryggen og heroiske one-linere. Tilbake til noiaen og dramaet. Tilbake til overlevelsesmodus.

Sosialt eventyr

Og mellom slagene skal gåter løses, hint oppdages og man må sjekke opp på de andre i gruppen. Kanskje dele ut noen sjokolader, eller finne ut litt mer om fortiden til sine kompanjonger. Drive litt taktisk sosial omgang. Det hele utspiller seg som et klassisk eventyrspill, men for et spill hvor man alltid får prøve igjen om man feiler, er nerven vi kjenner fra mer actionorienterte sjangere alltid tilstedeværende.

The Walking Dead er først og fremst et mesterlig eksempel på interaktiv gruppedynamikk og sosial bevissthet. “Å ta moralske valg” er en jippo så mange rollespill har påropt seg, men de blekner i forhold til Telltales debut på “den mørke siden”. På stående fot kan jeg bare komme på Heavy Rain som plasserer spilleren i lignende kontroll over sin egen spillopplevelse. 

Enormt originalt

Som i det virkelige liv havner man overfor situasjoner hvor det ikke finnes noen “gode” og “onde” løsninger – bare vanskelige. Actionsekvensene, selv om det er få av dem, virker som ypperlige klimakser på et uvanlig seigt tempo, og som eventyrfantast er det svært stimulerende å faktisk måtte bruke skolten i et zombie-spill. Dette er så langt man kan komme fra spill som Dead Rising, Resident Evil og Left 4 Dead, men føles likevel som et fullverdig og enormt originalt bidrag til zombie-sjangeren.

Hvorvidt valgene mine får ringvirkninger utover de kommende episodene, vil tiden vise. Men det er lenge siden jeg har sittet like stille mens rulleteksten har gått på skjermen. Holder resten av episodene samme kvalitet som A New Day, snakker vi 2012-høydepunkt for min del.