Så lenge jeg kan huske, og egentlig før det også hvis man skal tro bildene av en kraftig to-åring som står på en stol i stua hjemme på Løning, mens Jordan Mechner’s Prince of Persia ble spilt på en Toshiba T3200 «flyttbar» PC med oransje og svart skjerm, har spill alltid vært en svært kjærkommen distraksjon i livet mitt.

Det samme gjelder egentlig både musikk, bøker, TV og film også, noe som sammen med en til tider irriterende overakitiv klisterhjerne følgelig har gjort meg til et vandrende leksikon om obskure popkultur referanser. Men det er altså spill som har vært den største og mest vedvarende hobbyen i løpet av mine snart 35 år her på jorden.

Mer enn bare en hobby har spill vært som en livsstil for meg, og den har vært med på å forme alt fra tilfeldige kjennskap til livslange kameratskap. Jeg har så lenge jeg kan huske vært «spill-fyren», en merkelapp jeg på ingen måte har prøvd å unngå å få på meg, til tross for hvordan den på tidlig 2000 tallet gjerne ikke var den mest populære merkelappen man kunne ha.

Den overlappende interessen vi begge hadde for The Legend of Zelda: Ocarina of Time spilte av alle ting en viktig rolle da jeg for snart 17 år siden møtte min partner. En interesse vi har brakt videre til våre to barn, hvor hvert nye tilskudd til serien feires med større entusiasme enn de fleste høytider her i huset. Årlige gjennomspillinger av Nintendo 64 spillene er blitt en tradisjon vi som familie har skapt sammen, og senest i uka før jul begynte yngstemann på sin første selvstendige gjennomspilling av Ocarina, og selv om det klør etter å ta kontrolleren fra han når han ikke finner ut av ting som er åpenlyse for oss som har spilt gjennom det et halvt hundre ganger så oppfører vi oss skjepelig og prøver å veilede så godt det går.

Jeg har de siste tretten årene på tvers av tre forskjellige nettsteder skrevet om spill, lagd videoer om spill, fått reise rundt for å prøve spill før de kommer ut, gjestet podcaster om spill og vært vert for vår egen podcast om spill. Spill begynte som en hobby, ble en lidenskap og etter hvert en givende sidegeskjeft. Ikke en som har vært spesielt innbringende kanskje, men en som har åpnet dører, tillatt meg å reise, bli kjent med spennende mennesker og gitt meg innblikk i prosessene som ligger bak det å skape et kunstverk, på godt og vondt.

En gang, dog ikke etter eget ønske, ble jeg, eller mer nøyaktig loftstua mi, verdenskjent over natten på grunn av en video som kom på avveie. Det var ikke like gøy skal sies, men det har vært en opplevelse jeg fikk gjennom denne jobben som vil være med meg for alltid.

Sånn, nå kan dere slutte å snakke om det på alskens podcaster, Spill Norge.

Jeg elsker spill. Jeg elsker å spille dem. Jeg elsker å se på at andre spiller dem. Jeg elsker å, som alle som har møtt meg kan skrive under på, snakke om spill, vurdere spill, analysere spill og jeg elsker å skrive og formidle om spill.

Spill som Brothers: A Tale of Two Sons og The Last Of Us har bragt meg til tårer. Spec Ops: The Line tvang meg til å ta et oppgjør med min holdning til hvordan underholdning glorifiserer krig. Serier som Deus Ex og Bioshock har vært med på å forme meg politisk. Civilization har lært meg at det er ikke en eneste handelsavtale som ikke kan forhandles frem med en trussel om atomkrig, og uttallige timer i Monster Hunter har vist meg at hvis du står på, og aldri gir opp, så kommer du likevel aldri til å få de hersens zinogre platene du trenger for å lage det sverdet du ønsket deg.

Mer enn det: Spill har bare alltid vært der for meg når jeg trenger dem.

Men så har det så smått begynt å bre seg en uro.

Spilling, eller i hvert fall den typen spilling som jeg har vært vant med at har en nær terapeutisk virkning på opparbeidet stress eller bekymring, har mistet noe av den magiske egenskapen det har hatt over meg.

Jeg har begynt å vegre meg for å starte på spill jeg ikke vet om jeg kommer til å like, noe som viser seg å være en gigantisk ulempe ettersom jeg liksom skal være spillkritiker. Jeg dropper spill mye lettere enn jeg gjorde tidligere, og selv spill jeg VET at jeg elsker og kommer til å ha det gøy med å spille på nytt bare… klarer liksom ikke å «spark joy» som Marie Kondo ville sagt det.

Og det er vanskelig å peke på en enkel årsak.

Spillmediet som kunstform har ikke forandret seg, så det er ikke det. Eller vel, det har jo på sett og vis forandret seg, men det er ikke nødvendigvis noe nytt. Alle kunstuttrykk endrer seg over tid. Stumfilm ble til filmer med lyd. Western kiosklitteratur ble tildels erstattet med Sci-fi. David Bowie og Madonna alene stod for hver sine utallige transformasjoner innen både måten de presenterte seg selv og musikken de gav ut.

Så det er ikke spillindustriens evige jakt på det det mest lønnsomme som nødvendigvis har lagt en demper på min entusiasme. Det skal sies at jeg er ikke spesielt glad i spill som jager trender, og det ser vi for så vidt at jeg ikke er alene om når spill som Suicide Squad: Kill the Justice League floppet så totalt som det gjorde.

Men selv spill som burde fenge meg sliter med å gripe meg. Det kom et Zelda spill ut i fjor, hvor vi endelig fikk spille som Prinsesse Zelda, noe jeg har venta på i over 30 år, og interessen min for det bare…. ebbet ut.

Er det som jeg har fryktet og ble advart mot endelig i ferd med å skje?

Er jeg i ferd med å vokse fra hobbyen min?

Men hvis jeg ikker er «spill-fyren» lenger… hvem er jeg da?

Kommentarfeltene og sosiale medier var et gigantisk feilgrep

Gitt, det er jo ikke spesielt fristende å ta del i den offentlige debatten rundt spill, eller noe som helst lenger. Absolutt all diskusjon rundt både politikk og populærkultur virker til å ha blitt fordervet som en forlengelse av kultur krigen som første gang viste sitt sanne ansikt for meg i 2014, selv om de hadde pågått mye lengre enn som så, i det som fikk det reduktive tilnavnet «Gamergate».

Jeg gidder ikke å ramse opp alt som skjedde der, og for de av dere som enten ikke husker eller ikke var tilstede så anbefaler jeg heller ikke å google det, da det fortsatt er en god del dårlige aktører der ute som vil ha deg til å tro at kultur krigen liksom er berettiget. Teite mennesker mente teite ting og prøvde å tvinge det over på andre. Jeg er ikke 24 år lenger og akter ikke å gi dem noe som helst mer av min tid enn absolutt nødvendig.

Etter noen få år med relativ stillhet så har de verste hjørnene av internett dessverre blomstret opp igjen i og fått vann på mølla som aldri før, spesielt i kjølvannet av president valget i USA

Star Wars? Nei den parallellen til Vietnam krigen er blitt for woke.
Rings of Power? Woke.
Dustborn? Dobbel woke.
The Witcher 4? Så vidt annonsert, men ser veldig woke ut.
Kvinnelig hovedperson i et spill som IKKE ser ut som en pornostjerne? Super woke.
Farget person i et spill som ikke er en vandrende stereotype? Mega woke
Noe som helst som forsmådde hvite menn ikke liker? GIGAWOKE.

Men at dustete mennesker har dustete meninger om ting er jo heller ikke noe nytt. Men når vi ser at deres meninger, om forhåpentligvis indirekte, begynner å vise igjen på salgstallene til oppriktig gode spill som Star Wars: Outlaws og Dragon Age: The Veilguard, eller når det leder til trakassering og dødstrussler mot folkene bak spill som Dustborn så begynner de å ta usaklig stor plass i den kollektive ubevisstheten.

Man vegrer seg for å si noe som helst om ting man liker for du vet aldri hvem eller hva eller hvor andre får sine meninger fra.

Og det er bare så mange ganger man gidder å krangle med dem som argumenterer i dårlig tro. De som sverger opp og ned at ankepunktene deres er reelle og at de ikke er kvinnehatere, homofober eller xenofober, men som merkelig nok deler en haug av meninger med de som er det.  

Det skjer oftere og oftere at jeg snakker om tingene jeg liker med en bok, et spill, en film eller en TV-serie og noen skyter inn fra siden «Åå, Er det/den bra? Jeg har ikke sett/hørt/spilt det, men jeg har BARE hørt dårlige ting» og nesten uten unntak vet jeg nøyaktig fra hvilken side av internettet de får sine meninger fra.

Til helvete med det å gjøre opp sin egen mening om ting. «Hvis det har under 6.0 på IMDB så ser jeg det ikke» sier de, i full viten at både IMDB, User Scores på Metacritic eller Rotten Tomatoes er spesielt utsatt for manipulering av horder av de samme forsmådde hvite mennene som ikke liker noe som truer deres snevre syn på hvordan verden virkelig er.

Nå som så og si alle, dessverre, har funnet ut hvordan internett fungerer så har det blitt så uendelig mye verre å være her. Jeg var ikke spesielt glad i folk og deres meninger om ting i utgangspunktet, men det var en god periode der mellom år 2000 og 2013 hvor vi delte et slags fellesskap med de andre som var online, og selv om man også da kunne snuble over hatefull retorikk ut av en annen verden på nett så holdt de seg stort sett for seg selv, og ble latterliggjort så snart de prøvde å bevege seg utenfor sin egen sfære.

Nå kan man jo nesten ikke åpne en eneste nettside uten å se meninger uttrykt i kommentarfelt eller til og med som lederartikler som selv i uhøflig selskap ville blitt sett på som totalt moralsk forkastelige for bare noen år siden.

Og jeg skal ikke peke på bare den ene siden av spekteret. De er gærne på den andre siden også. De er bare lettere å overvære de som på generelt grunnlag mener at alle burde behandles med respekt uansett kjønn, legning eller livssyn enn det er de som deler tankegods med noen av de verste menneskene i historien.

Det er ikke tapt på meg at det samme verktøyet som har gitt meg muligheten til å påtrykke gud og hvermann for mine meninger er det samme som jeg nå kritiserer for å være delaktig i hvordan debatt klimaet har surnet. Og man kan gjerne påpeke at det er sånne som oss i Spill.no som bidrar til å drive samtalen, men jeg håper inderlig at de som kommer til Spill.no for å lese eller høre om spill gjør det for å finne ut hva vi mener. Ikke for å finne ut hva de skal mene selv.

– Apati er en tragedie, kjedsomhet kriminelt

– Men Anders da, Du har jo en backlog som er lang som et vondt år. Du trenger jo ikke alltid spille det nyeste av det nye. Og du trenger jo ikke på død og liv delta i ordskiftet for å pleie interessen din for spillmediet?

– Gode poeng, o formløse stemme i hodet mitt. Du har helt rett.

Mens det på den ene siden absolutt hører sammen med det å være en spillkritiker å dekke nye spill etter hvert som de kommer ut, så kunne det kanskje vært en tanke å legge om taktikken etter å ha hatt fingeren så direkte på pulsen til spillindustrien i så mange år.

Jeg kunne jo for eksempel endelig tatt av plasten på Forspoken, Gitt Final Fantasy VII Remake og Rebirth den sjansen de fortjener eller fått inn en ny gjennomspilling av Cyberpunk 2077 med Phantom Liberty utvidelsen som jeg bare så vidt fikk skrapt på overflaten av sist. Det er så mange spill jeg har latt være å spille, ofte fordi noen andre i redaksjonen anmeldte det og det ikke gagnet siden vår at jeg brukte tid på å spille det.

Civilization VII er også like rundt hjørnet, og med de tusentalls timene jeg har i de foregående spillene så skulle det jo mye til for at det ikke faller i smak. Samtidig ser jeg ikke helt hvordan anti-woke brigaden skal klare å feste sitt latterlige korstog til Civilization av alle serier, så fremt de ikke har byttet kjønn på Gandhi.

Frem til det kommer ut så fikk jeg jo aldri satt meg skikkelig inn i Marvel’s Midnight Suns heller.

Men så kommer øyeblikket der jeg sitter foran PCen, Xboxen, PlayStation eller med Switchen/Steam Decken i hendene, og nesten med den samme apatien man har over seg når man scroller Netflix etter noe å se på, så klarer jeg ikke å bestemme meg for noe, og så blir det ingenting ut av det.

Og det føles så bortkastet. For hvis jeg først skal kaste bort tiden på noe, så vil jeg gjerne gjøre det på noe jeg føler jeg får noe ut av.

Det har da i det minste komt noe positivt ut av det hele. Kjøkkenet har aldri vært så ryddig som det er nå. Og hvis ikke ting begynner å bedre seg så lever alt rotet i garasjen min svært utrygt de neste månedene.

Pokker, Kanskje jeg har blitt voksen… Hvilken av disse knappene tar meg tilbake til en av de tidligere savene mine?