mai 06
Ingar Takanobu Hauge
Flawless victory eller fatality? Det er spørsmålet når oppfølgeren til 2021-filmatiseringen av Mortal Kombat endelig entrer kinosalene, denne gangen med selveste Johnny Cage på laget.
I diskusjoner om filmatiseringer av spill har jeg en viss svakhet for Mortal Kombat, og da begge filmene ved samme navn fra henholdsvis 1995 og 2021 (Mortal Kombat: Annihilation fra 1997 snakker vi ikke om). De er på ingen måter Oscar-kandidater som kjemper om å være de beste filmene noensinne, men allerede da Paul W. S. Anderson regisserte den første filmen i 1995 ble dette gjort med en viss teft for hva som skal til for å skape en god filmopplevelse av et konsept som i praksis kan kokes ned til «brutal interdimensjonal denging.»
2021-filmatiseringen av Simon McQuoid spilte videre på denne grunnfilosofien, men med mer penger og bedre effekter til rådighet. Resultatet ble en ganske fornøyelig affære, forutsatt at du ikke tar den altfor seriøst og tolererer at rollefiguren Cole Young tjener som en substitutt for spilleren som entrer spilluniverset uten anelse om hva som foregår. Så hjalp det selvfølgelig at resten av rollebesetningen var ganske treffende, ikke minst Hiroyuki Sanada i rollen som Scorpion. Den slags kan vi gjerne ta mer av, og det er nettopp det vi nå har fått når McQuoid ekspanderer universet i filmform.
Mens begivenhetene i den forrige filmen befant seg i opptakten til turneringen, viser Mortal Kombat II hva som står på spill. Heltene fra vår verden er nødt til å vinne Mortal Kombat-turneringen som utkjempes på tvers av verdener. Skulle de tape blir dette Earthrealm sitt tiende tap på rad, med den påfølgende konsekvens av at verden havner under tyranniet til den fryktinngytende Shao Khan (Martyn Ford). Earthrealm mangler imidlertid én helt, og for å sikre den siste i rekken til å forsvare vår verden reiser Raiden (Tadanobu Asano) og Sonya (Jessica McNamee) for å rekruttere femdobbelt karate-verdensmester og den største avdankede kampsportfilmstjernen av dem alle: Johnny Cage (Karl Urban).
Promoteringsmaterialet i forkant av filmen har i stor grad fokusert på Urbans rolle som Johnny Cage, hvor alt har antydet at de kommer til å lene seg tungt inn på å gjenskape rollefigurens status som en hyllest/parodi av Jean-Claude Van Damme. Her lykkes McQuoid i aller høyeste grad, og allerede fra starten av hvor vi får se en parodisk filmsnutt fra Johnny Cages glansdager som kunne vært snytt ut av Kung Fury er det åpenbart hva vi har i vente. Urban kler også rollen godt, og Cage blir dermed en stadig mer festlig figur å følge jo mer han vikles inn i Mortal Kombat-turneringen. Dette bringer mye humor til filmen, men aldri på bekostning av verdensbyggingen slik at det blir parodisk, noe som er en ganske komplisert balansegang.
Samtidig er ikke Mortal Kombat II først og fremst historien til Johnny Cage, men prinsesse Kitana fra Edenia, det siste riket som tapte ti Mortal Kombat-turneringer for Shao Khan. Adeline Rudolphs tolkning av rollefiguren er også god, og båndet mellom henne og livvakten Jade (Tati Gabrielle) gir også et godt rammeverk for filmens historie, selv om den havner i skyggen av den mer komiske posisjonen som Johnny Cage har. Cage og Kitana skaper imidlertid en balanse som gjør filmen verken for seriøs eller for banal, og vekter dermed hverandre godt mot hverandre. Noe narrativt mesterverk er filmen imidlertid ikke, og særlig midtseksjonen er noe haltende med et sideplott som kunne vært både bedre skrevet og klippet, men samlet sett gjør Mortal Kombat II en overraskende god jobb med å hente stoff fra kildematerialet og skape en så god representasjon som mulig på lerretet.
Hva det øvrige rollegalleriet gjelder er dette så som så. Hovedrollefigurene fra første film vender tilbake, og her er det generelt få skuespillerprestasjoner som vil endre din oppfatning av verken skuespillere eller rollefigurer i nevneverdig grad. Jessica McNamee er fortsatt en kul Sonya, som nå har fått nye krefter, mens Lewis Tan fortsetter å være vår kjedelige proxy-representant Cole. Den som kommer verst ut her er dessverre Tadanobu Asano, hvor hans rolle som Raiden blir nærmest mer og mer parodisk for hver scene han dukker opp i.
Filmen ville imidlertid ikke vært Mortal Kombat-navnet verdig uten mange og brutale slåsskamper, og dette får vi i rikt monn. Det er artig hvordan filmen har en struktur som nærmest fungerer som ett av spillene i serien, hvor våre helter samles i Raidens tempel mellom slagene før en av dem blir utvalgt til neste kamp og teleporteres til en kamparena, som ofte er inspirerte av konkrete baner fra spillserien. Lysende flammer i himmelen som markerer hvor mange helter som har falt på hver side gjør kanskje spillparallellene litt vel åpenbare, men på den andre siden er det litt artig å se at filmskaperne har valgt å omfavne kildematerialets natur snarere enn å benekte det.
Kampene skorter det ikke på, og dersom du entrer kinosalen i håp om å få god kampsport-action tror jeg ikke du blir skuffet. Det finnes riktignok enkelte kamper som sliter med tempo, flyt og spesialeffekter, hvor kanskje den første ordentlige kampen til Johnny Cage utmerker seg mest, men dette henter seg inn igjen med noen langt mer forseggjorte kamper senere. Koreografien er god, spesialeffektene får jobben gjort, og lydbildet sitter som et skudd med alt fra den karakteristiske gongongen til knaset fra knuste kroppsdeler. Brutale avslutningsmanøvere får vi også, som seg hør og hør.
Mortal Kombat II kunne blitt en platt og ufrivillig komisk film, men takket være en fin balansegang mellom lek og alvor klarer den faktisk å bli bedre enn sin forgjenger. De nye rollefigurene er for det meste godt tolket av sine respektive skuespillere, og kampsekvensene er såpass fulle av action at du sjelden rekker å kjede deg. Helt fri for platt manus er den riktignok ikke, og det er synd at rollefigurer som Raiden blir kastet litt under den kvalitetsmessige bussen, men etter å ha sjanglet litt klarer likevel filmen å lande en seier. Flawless victory er det nok ikke, men den lider slettes ingen fatality.
