apr 28
Ingar Takanobu Hauge
Mouse: P.I. For Hire er som om den voldelige fetteren til Mikke Mus hadde fått lage en Doom-klone på 1930-tallet.
En sjanger jeg savner mer av i dagens spillbransje er førstepersons skytespill med fokus på historiefortelling. Spill som Half-Life, Deus Ex, BioShock, Titanfall 2 og de nyere Wolfenstein-spillene har alle demonstrert at FPS-sjangeren kan levere mer enn bare tanketom skyting, men nå for tiden føles det som det går lang tid mellom de store opplevelsene av denne sorten. Kampanjene i Call of Duty blir liksom ikke helt det samme, særlig med tanke på at de får stadig mindre kjærlighet for hvert år som går.
Derfor er det moro å se at et polsk studio nå gjør sin debut med nettopp et spill av denne sorten. At de har gått en ekstra mil og pakket det hele inn i en unik og særegen animasjonsstil appellerer dessuten til filmentusiasten i meg.
Mouse: P.I. For Hire tar oss med til en alternativ verden der verden er befolket av antropomorfe mus og spissmus, hvor sistnevnte ofte utsettes for diskriminering og blir behandlet som mindreverdige. Vårt eventyr bringer oss til Mouseburg, en blanding av New York og Los Angeles med art deco-skyskrapere og film-glamour. Privatetterforsker Jack Pepper blir hyret inn for å løse forsvinningsnummeret til tryllekunstneren Steve Bandel, som også er Jacks gamle kamerat fra krigen i The Old World. Det som begynner som en nokså vanlig sak blir etter hvert en fondue av gale vitenskapsmenn, fascister, kultister og bortførte spissmus der alt fra korrupte politimenn til filmstjerner er involvert.
Verdensbyggingen i Mouse: P.I. For Hire er ganske festlig. Det er ikke vanskelig å se hvordan utviklerne i Fumi Games har lekt seg med å gjenskape forhold fra vår egen mellomkrigstid i en verden befolket av mus. Det gir assosiasjoner til Art Spiegelmans mesterverk Maus, skjønt med en langt mer useriøs tone. Her finner vi utsatte minoriteter, organisert kriminalitet, forbudstid der ulike former for ost fungerer som alkohol og narkotika og barske typer med ulike former for post-traumatisk stresslidelse. Det som ved første øyekast kan virke som en leken verden takket være animasjonsstilen, er i realiteten langt mer røff og dyster enn det førsteinntrykket skulle tilsi. Det betyr ikke dermed at alt er like alvorlig, for det hele er uten tvil gjort med en humoristisk snert, og det er denne blandingen mellom lek og alvor som gjør verdenen morsom å utforske. At fortellingen spriker litt i alle retninger og dermed får noen ufokuserte oppdrag er en uheldig bieffekt av dette, men som fan av historiefokuserte skytespill kan jeg tilgi at dette er litt røft i kantene, spesielt med tanke på at dette er debutspillet til et mindre studio.
Trekkplasteret ved dette detektivmysteriet er uten tvil den visuelle stilen, hvor utviklerne har latt seg inspirere av animasjonsfilmer fra særlig 1920- og 1930-tallet. Det er elementer av Felix the Cat og Betty Boop å spore her, men hovedinspirasjonskilden er uten tvil gamle Mikke Mus-filmer som Steamboat Willie, The Chain Gang og The Mad Doctor. Noe av dette kan kanskje tilskrives at flere Mikke-kortfilmer nå er så gamle at de ikke lenger er beskyttet av opphavsretten, men fremfor skamløs plagiering er dette heller et visuelt kjærlighetsbrev til en gammel og svunnen animasjonsstil. Uttrykket er svært godt realisert, der alt fra rollefigurer til maskiner, bygninger og våpen har fått en drakt som står i tråd med den visuelle stilen. At du kan legge på flere filmfiltre og justere lyden til å emulere følelsen av alt fra vinyl til gamle voksrør understreker utviklernes blikk for detaljer og forkjærlighet for filmepoken.
Apropos vinyl og voksrør fortjener lydsporet til Patryk Scelina ros og oppmerksomhet. Musikken er uten tvil med på å generere den «gode» følelsen av mellomkrigstid og krim noir, der vi får alt fra melankolsk saksofon i de lavmælte introspekt-sekvensene til oppjazzete blåserekker i kampens hete. Der grafikken kan minne om Mikke Mus gir musikken assosiasjoner til Cuphead, noe som er utelukkende positivt. Stemmeskuespillet er også jevnt over godt, selv om den røffe stemmen til Troy Baker i hovedrollen kanskje kan bli litt påtatt til tider.
Spillmekanikkene er imidlertid langt ifra så troskyldige som det Mikke Mus-assosiasjonene kanskje skulle tilsi. Tvert imot er Mouse: P.I. For Hire såpass blodig og voldelig at du skulle tro dette var snakk om biografien til Mikkes mannevonde og krigstraumatiserte fetter. Den fremste inspirasjonskilden her er åpenbart Doom, og Mouse: P.I. føles så likt i både spillestil og måten nivåene er bygget opp på at det med rette kan kalles en Doom-klone (som var betegnelsen på alle FPS-spill på 90-tallet i kjølvannet av Doom). Fiender angriper deg i horder, og det er opp til deg å være i konstant bevegelse, veksle mellom våpen og bruke både slag og hurtigsprang for å dukke unna før du skyter hodet av gangsteren slik at gurglingen av blod runger i høyttalerne og blodspruten står (i svart/hvitt, selvfølgelig). Doom-følelsen blir heller ikke mindre av å hoppe rundt og leter i alle kriker og kroker etter små hemmeligheter. Selv om fiendegalleriet kan bli litt monotont (for ikke å si monokromt), byr spillet på en god nok skytefølelse til at underholdningsverdien holder seg. At det er litt rart fra et narrativt perspektiv at en privatdetektiv løper byen rundt og plaffer ned hundrevis av gangstere og korrupte politifolk uten konsekvenser er det best å ikke tenke for mye på …
Selv om kjernemekanikkene i spillet fungerer, er det også verdt å nevne at det kan lugge litt iblant på PC. Det kan minne om den formen for stotring vi ser i mange Unreal Engine-spill i denne generasjonen, selv om spillet er laget i Unity, men spillet hadde også et par mindre grafiske og tekniske feil underveis. Ingenting av dette ødelegger spillopplevelsen, men det er samtidig synd at de grafiske «hakkene» kommer såpass ofte som de gjør. Derimot skal utviklerne ha pluss for å ha inkludert mange innstillingsalternativer for å unngå ubehag. Når et spill ikke tilbyr deg å spille i tredjeperson er det flott å se slike alternativer få såpass stor plass, slik at flest mulig kan få glede av opplevelsen.
Selv om sideaktivitetene ikke byr på så mye for å løfte helheten, er det derimot vel verdt å bruke tiden på å utforske kriker og kroker i Mouseburg for å studere detaljnivået og finne alle små og store referanser utviklerne har sneket inn. Selvfølgelig får vi noen henvisninger til gamle Mikke Mus-filmer som Steamboat Willie, men med en Hollywood-aktig setting nøyer spillet seg slettes ikke med å gi noen henvisende blunk til den gamle animerte musekongen. Dermed får vi servert alt fra Trollmannen fra Oz og Errol Flynn-versjonen av Robin Hood til Star Trek, Indiana Jones, Die Hard og Leon. Selv spillreferanser er flettet inn her i form av Resident Evil, Dark Souls og selvfølgelig det tidligere nevnte Doom. Dette er et spill som frir til film- og spillentusiaster, og jo flere av disse detaljene du oppdager og tar, jo bedre vil nok spillopplevelsen smake.
Jeg var forberedt på et krim noir med Mikke Mus-estetikk og enkle skytemekanismer da jeg fyrte opp Mouse: P.I. For Hire. At spillet skulle stilne noe av min kløe etter narrative FPS-er og den gode flytfølelsen fra Doom (2016) og Doom Eternal kom derimot som en positiv overraskelse. Selv om spillet har noen røffe kanter og et par sidespor i fortellingen som gjør at det ikke kan konkurrere helt sammen med de beste i klassen, er dette mer enn godt nok for deg som vil ha et skytespill litt utenom det vanlige. Husk å ha ostefatet klart for full innlevelse!
