De fleste jeg kjenner har et forhold til James Bond enten direkte via bøkene, filmene og spillene eller indirekte gjennom den helt enorme innflytelsen en såpass stor merkevare har dannet seg.
Mitt første møte med Bond var da min far introduserte meg til Goldfinger, hvor Sean Connery (komplett med hatten som var tidsriktig i 1964 i introsekvensen) spilte Bond og plottet omhandlet et storstilt ran av selveste gullreservene i Fort Knox. Jeg var solgt fra før den ikoniske «kuleløps-sekvensen» var ferdig.
Siden den gang har jeg sett alt som er av filmene, lest samtlige av Ian Fleming sine bøker og spilt det aller meste som er av Bond-spillene som har kommet. Jeg kan de fleste av filmene replikk for replikk og jeg ser dem gladelig opp igjen med jevne mellomrom. Kort fortalt så digger jeg alt som er James Bond. Ja, da mener jeg til og med Moonraker, Die Another Day, Quantum of Solace og Spectre, for alle deres respektive svakheter.
Etter 64 år og på tvers av 25 offisielle filmer om den hemmelige agenten som Ian Fleming diktet opp basert på andres og sine egne erfaringer fra etterretningsmiljøet i Storbritannia, har rettighetene nå blitt kjøpt opp av det amerikanske selskapet Amazon. Så fremtiden til Bond har aldri følt mer på vippen enn det er nå. Hvor mye mer kan det egentlig være å fortelle om han?
En annen ting jeg er veldig glad i er spillene fra det danske studioet IO Interactive. Den fantastiske snuoperasjonen studioet fikk til etter at Hitman Absolution ikke klarte å levere til forventningene fra fansen burde vært pensum innenfor kompromissløst spilldesign.
Med det første spillet i Hitman: World of Assassination-trilogien tok IO serien tilbake til det mest grunnleggende. Sikre det mekaniske grunnlaget først og så bygge de neste spillene videre på det. Resultatet ble en av de beste og mest sammensatte trilogiene spillmediet har å by på.
Så da det ble annonsert at det neste prosjektet til IO etter det helt fantastiske Hitman 3 skulle være intet mindre enn det første nye James Bond spillet på vel over et tiår. Ja da var jeg rimelig solgt allerede.
Jeg trodde jeg hadde rimelig grei peiling på hva dette spillet kom til å bli. Et spill som var nødt til å balansere kravene som blir stilt til en serie hvor narrativet er vel så viktig som de mer grunnleggende spillmekaniske virkemidlene. IO Interactive har lenge vært kjent for å levere dypt engasjerende spillmekaniske systemer som spilleren får leke seg med, men med unntaket av Kane and Lynch-spillene og litt eksperimentering i Hitman Absolution har ikke første prioritet vært å fortelle en sammenhengende historie, i hvert fall ikke slik vi tradisjonelt tenker at spill kan fortelle historier.
Akkurat den delen om å levere et spill med stort fokus på fleksibilitet gjennom sine systemer traff jeg godt på. Men det skulle vise seg at 007 First Light hadde flere overraskelser på lur enn jeg først antok.
First Light kobler sin versjon av karakteren James Bond av fra alt som har kommet før og starter heller på nytt med blanke ark. Når First Light starter er Bond en noe retningsløs underpresterer i midten av tjueårene, som til tross for sitt potensial er kun en menig flysoldat i det britiske luftforsvaret. Men tilfeldighetene vil ha det til at han ender opp som den eneste overlevende etter et bergingsoppdrag går skeis. Bond finer raskt ut at han kan når han vil, ikke minst når han befinner seg på dypt vann.
Veiledet av en stemme på radioen og med sin snarrådighet og motvilje til å gå på akkord med verdiene sine for å fullføre oppdraget han har snublet inn i, imponerer Bond de rette folkene og blir invitert til å ta del i MI6s nylig gjenoppståtte 00-program som, du gjetta riktig, programmets syvende rekrutt.
Verdenen First Light er satt i er en speiling av vår egen nåtid, eventuelt vår nære fremtid, hvor behovet for etterretningsfolk i felt har avtatt ettersom digitale løsninger er mer i vinden. Men selv etter fjorten måneder med plankekjøring i jobben som den nyutnevnte sjefen for MI6, mener «M» fortsatt at menneskelig instinkt er en viktigere del av etterretningsarbeidet enn kald analyse av statistikk og logiske slutninger.
Om dette virker som jeg beskriver plottet til Skyfall eller Spectre så ikke vær urolig, First Light har heldigvis noen nye vendinger og tolkninger å komme med, men mer av historien akter jeg ikke å avsløre i denne anmeldelsen.
Denne yngre versjonen av James Bond er gitt liv av irske Patrick Gibson, som noen kanskje kjenner som unge Dexter Morgan i Dexter: Original Sin. Amazon kan bare gjøres seg selv en tjeneste å gi han rollen som James Bond i filmene de planlegger mens de allerede er i gang. Dette er en rolle iren er født til å spille.
Andre kjente og kjære roller bekles og gis liv av Priyanga Burford (M), Alastair Mackenzie (Q), Kiera Lester (Moneypenny), mens den kjente karakterskuespilleren Lennie James spiller John Greenway og Gemma Chan, kjent fra The Eternals, spiller Dr. Selina Tan.
En ting som slår meg, er hvor fort jeg ble varm i trøya i denne blandingen av kjente og ukjente karakterer. IO Interactive klarer gjennom smart bruk av narrative virkemidler og strålende rolletolkninger fra skuespillerne å få meg til å forme et bånd til Bonds støttespillere, noe som bidrar til at jeg som spiller nærmest umiddelbart føler meg til rette og kjenner på hva det er som står på spill. At Patrick Gibson i rollen som Bond utstråler en så overfladisk selvsikkerhet, samtidig som jeg lett kjenner meg igjen i den usikkerheten og sårbarheten som ligger til grunn, gjør utrolig mye for å binde meg tett til rollen spillet ber meg ta på meg.
Dette går også igjen i mye av hva jeg håpte spillet skulle oppnå, og som jeg kan si at det uten tvil leverte på. 007 First Light har kanskje en av de stiligste sekvensene jeg har sett i spillmediet når det kommer til å lære deg hvordan du spiller spillet samtidig som du blir introdusert til støttespillerne og ser karakteren vokse på oppgaven som blir satt foran han. Selv etter flere hundre timer i Hitman: The World of Assassination, som er spillets nærmeste spillmekaniske slektning, fikk spillet meg til å føle meg som en fisk på land til tider. Men det fikk meg også veldig raskt inn i rollen som denne litt mer røff-rundt-kantene og uerfarne utgaven av vår alles kjære hemmelige agent.
For å forklare flere av konseptene som IO Interactive leker seg med i 007 First Light er det først viktig å påpeke forskjellen og nyansene til begrepene «Power Fantasy» og «rollespill».
De som har snakket med meg om spill som Middle-Earth: Shadow of War eller en håndfull andre spill basert på lisensierte merkevarer vet som regel hvordan jeg føler det rundt spill som gir over all kontroll til oss spillere. Spill hvor det er opp til oss hvor vidt spillereglene til verdenen det er satt i er verdt å ta hensyn til eller ikke.
Spill som dette tenderer ofte mot å gi deg som spiller en nær utenomjordisk evne til å snu alt i din favør og gjøre opplevelsen mest mulig friksjonsløs. Dette fordi det er sett på som mer beleilig, og ikke minst behagelig, at du som spiller føler deg overlegen og kompetent i stedet for å tvinge deg til å lære å spille spillet på dets premisser.
Unntaket her har ofte vært snikespill-sjangeren, enten man da snakker om Metal Gear Solid, Thief, Splinter Cell eller IO Interactives egen Hitman-serie, og jeg skal ærlig si at jeg var litt nervøs for at studioet kom til å ofre denne tilnærmingen på alteret av å være tilgjengelig og ha bredest mulig appell, men det er heldigvis ikke tilfellet.
007 First Light er streng med deg som spiller, men heldigvis ikke på bekostning av moroa det ha planlagt at du skal ha. Som en 00-rekrutt har ikke James Bond blitt gitt sin «rett til å drepe» ennå, og selv de som kjenner filmene og bøkene vet at den «retten» også kommer med betingelser. I en av de første store action-sekvensene av Casino Royale filmen fra 2006 hvor Bond, nesten omgående etter å ha fått sin «rett til å drepe», ender med å angripe en ambassade i Madagaskar for å ta livet av en terrorist, så går det ikke upåpekt hen fra «M» at han selv om han HAR «retten til å drepe» så er han likevel ikke fri til å gjøre som han selv vil, når han selv vil.
Med «retten til å drepe» følger det også med et ansvar og dette gjenspeiles i en av 007 First Lights mer interessante systemer.
Når du er på oppdrag som Bond i 007 First Light så har du ikke umiddelbart tilegnet deg retten til å drepe. I stedet er dette et spillmekanisk system hvor det bare er når Bond eller noen andres liv er direkte truet at du som spiller kan trekke våpenet og svare med dødelig makt. Dette betyr ikke at du ikke kan havne i slåsskamp med fiender underveis, men det setter en veldig spillmekanisk interessant skille mellom First Light og mange av de utallige massemorder-simulator spillene vi har kalt for James Bond-spill frem til nå.
Overraskende nok var dette, og flere andre sider av 007 First Light for så vidt, noe som fikk meg til å tenke på L.A. Noire, action eventyr-spillet fra Team Bondi og Rockstar hvor du spiller en politietterforsker Los Angeles i 1947. I begge spillene er du pålagt å opptre i henhold til spillereglene som rollen du har blitt gitt kontroll over må forholde seg til.
007 First Light er et spill som forstår karakteren, hvilke begrensninger han er bundet av og som lar deg ta på deg rollen som Bond bedre enn noe annet spill som har kommet før. Selv når spillet også gir oss en versjon av Bond vi ikke har sett før. En Bond uten den erfaringen og rangen som gjør han til James Bond slik vi kjenner han på tvers av 25 filmer.
Tross alle sine spillmekaniske likheter til Hitman: The World of Assassination-, er 007 First Light et ganske annerledes beist også. Som nevnt tidligere er forventningene til et spill som forteller en historie slik som dette at det skal være noe som driver deg fremover, og det er ganske annerledes enn hvordan i hvert fall jeg spiller Hitman-spillene.
Mens det i likhet med Hitman byr på sammensatte nivåer i eksotiske lokasjoner, med en enorm mengde bevegelige deler og relativt stor valgfrihet til hvordan du tilnærmer deg en oppgavene det setter foran deg, så er det også en usett kraft gjennom historiefortellingen som nødvendigvis må drive historien fremover. Dette gjør spillopplevelsen i First Light mer til en slags spennende berg-og-dalbane med en definert start og slutt enn den spillmekaniske sandkassen vi Hitman-fans er vant til. Mer som Uncharted 4 enn Hitman, og det er slettes ikke en dum ting.
Et oppdrag som vi så i en av de tidlige fremvisningene av spillet, Grand Carpathian Hotel, begynner med at Bond og de andre agentene kjører til hotellet hvor sjakkturneringen de skal overvære er, men slutter på rullebanen av en nærliggende flyplass. Det er stor variasjon i tempoet på tvers av dette oppdraget. Det som begynner med litt lettbeint etterretningsarbeid eskalerer raskt til dramatiske slåsskamper, heseblesende biljakter og ender i en bombastisk avslutning som lett kunne hørt hjemme i en Bond-film. Alt dette helt uten at jeg følte at spillet tok fra meg kontrollen over det som skjedde mer enn absolutt nødvendig.
Men her vises også litt av baksiden av det å tvinge spilleren til å overholde spillverdenens regler. For som nevnt er ikke dette en «power fantasy», og som følge av dette følte jeg tidvis at spillet begrenset meg som spiller, og det kommer spesielt godt frem når du kjører bil og skal overholde en viss form for plausibel dekkhistorie om at du er sjåføren til en eller annen VIP som skal overvære sjakkturneringen.
I tjeneste av historien spillet prøver å fortelle så må spillet begrense friheten din litt, og det blir så veldig synlig når de gjør dette i et spill hvor du ellers har så stor frihet at det oppstår en slags dissonans. Ikke en ødeleggende en som sådan, og spillet lar deg slippe deg løs ofte nok til at du ikke hele tiden føler deg begrenset. Likevel oppleves det litt uvant med tanke på hvem det er som står bak spillet.
Men når spillet slipper deg løs så er det ingenting å si på noe av det 007 First Light har å by på. Alt fra hvor bra det ser ut, hvor bra det kjører, hvor deilig det er å spille, hvor dynamisk og kaotisk de har gjort hånd til hånd-kampsystemet og ikke minst endelig klart å levere skyting som overgår Uncharted, for ikke å si hvor nærme det kommer Max Payne 3 på det feltet. Jeg har rett og slett ingenting å utsette på det mekaniske her. IO Interactive har levert så til de grader på det tekniske, både det vi kan se og høre, men også den delen vi bare kan føle gjennom å ha kontrolleren i hånden.
Det eneste som trekker ned for meg er at det kanskje er litt sparsomt med innhold. Ikke at spillets historie ikke er lang nok, det var faktisk tider hvor jeg følte de kunne satt opp farten der for å gi det litt bedre flyt. Men nå som jeg har fullført spillet så er det ikke så mye mer for meg å gjøre… ennå.
For igjen i likhet med Hitman: The World of Assassination har IO lagt til en modus hvor de kan legge til ekstrainnhold over tid. I 007 First Light kaller de dette for Tactical Simulations, eller TacSim, hvor Bond kan bryne seg på en virtuell virkelighet hvor han kan trene seg på å virtuelle øvelser.
Disse er delt opp i Escalations og Operations, hvor førstnevnte er akkurat som man forventer det. Et oppdrag med flere faser hvor større og større utfordring blir lagt til etter hvert som man klarer den foregående, og Operations hvor man blir gitt en oppgave man må løse på kortest mulig tid eller mest effektivt. Å fullføre disse belønnes med poeng man kan bruke på å kjøpe seg flere kostymer, våpen og så videre, mens et nivåsystem begrenser hva slags utstyr man har tilgang på. Det er litt snevert slik som det er nå, men jeg våger å håpe at dette kan vokse til å bli et stort trekkplaster for de som ønsker mer fra spillet etter at de har sett rulleteksten på spillet.
Alle oppdragene i historiemodusen og TacSim-delen har en rekke utfordringer man kan bryne seg på også, men de er ikke like synlige og godt integrerte som jeg føler de var i Hitman-trilogien. Men dette er noe IO Interactive planlegger å utvide over tid, og jeg har allerede sett hva den første oppdateringen er og jeg kjenner jeg gleder meg.
IO Interactive fortjener alt skryt for hva de har fått til med 007 First Light. Ikke bare har de levert et helt fantastisk Bond-spill, men de har gjort det på sin særegne måte som gjør at det bare var de som kunne ha lagd det slik. I en spillindustri hvor det er fristende å følge strømmen og legge seg mot laveste fellesnevner, krever det mot å gjøre ting på sitt eget vis. I likhet med protagonisten i spillet har ikke IO Interactive gått på akkord med sine egne verdier, og resultatet er et helt strålende spill.
