På listen over de mest amerikanske white-trashtingene som fins, helt der oppe sammen med Nascar og bobiler, finner vi profesjonell wrestling. En barbarisk teaterforestilling hvor de gode og de onde deler ut juling etter manus foran en hysterisk fanskare. Man kan si hva man vil om det, men i spillform er det i hvert fall fortreffelig underholdning.

Guilty pleasure

THQs mangeårige «Smackdown vs Raw»-serie er en av de beste seriene på markedet innenfor sjangeren. Selv er jeg relativt fersk, men har vært innom serien sporadisk, og hatt selve sporten som guilty pleasure helt fra jeg var ganske liten. Å hoppe rett inn i 2011-versjonen er ingen lett sak, for under den meget simplistiske fasaden skjuler det seg et beist av et spill som tilbyr nærmest uendelig spilletid hvis man blir hekta.

Da jeg først startet opp spillet skjønte jeg fint lite. Du har en dengeknapp, en brytespak og litt forskjellig. Man velger seg en bryter ut fra den enorme listen av tvilsomt bekledde herremenn og damer, og hiver seg ut i kampene.

Førsteinntrykket mitt var preget av oppgitthet over hvor simpelt det hele virket, for jeg vant kamper ved rett og slett å trykke på den samme knappen helt til han andre karen blødde og kommentatorene sa at jeg vant. Dette er heldigvis ikke hele bildet.

Tidkrevende

«WWE Smackdown vs Raw 2011» krever masse tid. I starten virker menyene og valgmulighetene så mange at man mister oversikten, men etter noen timer begynner man å skjønne greia. Den nye ”W Universe” modusen er – ifølge spillet selv – en fusjon av karrieremodus og hurtigspilling, og fungerer som en dynamisk motor som registrerer hva du gjør og lager kamper som passer utviklingen din som wrestler.

Selve slåssingen, kjernen i spillet, er veldig mye dypere enn man skulle tro ved første øyekast. I tillegg til vanlige slag og spark kan man kaste motstanderen rundt omkring i og utenfor ringen, og de aller fleste angrep kan kontres hvis man er kjapp. Likevel føles det veldig enkelt og intuitivt. Derfor føles det etter hvert veldig fritt, og man blir overrasket over hvor dyp kampmotoren egentlig er. Grafikken, som i starten ikke er noen stor sikkelfremkaller, glimter til først og fremst i animasjonene. Man ser kampene ganske langt fra, men når man iblant får se ting på kloss hold legger man merke til hvor detaljerte og flotte wrestlerne er.

Angrepene føles kraftige og ser veldig smertefulle ut, samtidig som de innehar den teateraktige stilen som sporten er kjent for. Mengden grep og kast gjør at det er imponerende hvordan kroppene reagerer i forhold til hverandre uavhengig av høyde og vekt.

Frihet  

Mangelen på noen enkel og grei historiemodus er i starten forvirrende, men det finnes en modus ved navn “Road to Wrestlemania” som fungerer som en slags kampanje. Da følger man en av fem brytere gjennom karrieren, hvor man danner seg venner og fiender, og slåss i kamper som er preget av det kunstige dramaet som utspiller seg mellom bryterne bak kulissene. For første gang har man også muligheten til å traske rundt backstage hvor man kan utveksle spydigheter med andre fleskeberg, og til og med starte slåsskamper. Det er i grunn ganske kjedelig, og føles monotont og uferdig. Men det er ikke det «WWE Smackdown vs Raw 2011» egentlig handler om, skjønte jeg etter hvert.

Det er nemlig de uendelige valgmulighetene, i skjønn harmoni med den enkle gladvolden, som gjør dette så unikt. Man kan skreddersy det aller meste, alt fra din egen wrestler til mellomsekvenser man kan redigere og tekste. Det er helt overveldende. Mulighetene for å lage din egen wrestler er helt ekstrem, og ethvert spill som lar meg lage en dverg med klovnesminke og flosshatt i trikot er godkjent i min bok. Det mest imponerende med skapelsesmotoren er hvordan man helt fritt kan tøye og strekke kroppsproposjonene som man vil, så om man vil lage en skinnende grønn sirkusfreak med enormt hode, dobbelt så lange ben som overkroppen og spaghettiarmer, så får man det. Like forbløffende er det at de eksisterende wrestlerne uten problemer kan denge løs og kaste rundt på den groteske, umenneskelige skapningen din uten at animasjonene får trøbbel. Jeg forstår det faktisk ikke.

Å skreddersy sin egen kamp er et mekka for kontrollfriker. Her kan absolutt alt justeres rundt en allerede spennende ramme av forskjellige moduser. Man kan ha rene dengefester med forskjellige våpen, leke førstemann til å sette opp en stige midt i ringen, klatre opp og dra ned en koffert(lykke til), eller hva med å skulle sette fyr på et bord og så kaste motstanderne inn i det? Valget er ditt.

Det aller beste med «WWE Smackdown vs Raw 2011», er hvor hysterisk morsomme øyeblikk man kan lage. Da jeg tok med dvergen min på internett for å slåss, lo jeg så jeg rullet rundt på gulvet av synet som møtte meg, da fire-fem digre brumlebasser byttet på å kaste den lille karen rundt omkring, hoppe på fjeset hans og generelt være ufine. Og det ble ikke mindre morsomt da jeg tok opp en stol, løp fra den ene kraftkaren til den andre og smalt ham i bakken. Eller da en prøvde å klatre opp en stige, og den lille dvergpøbelen løp på siden av stigen og veltet den så muskelberget og stigen raste sammen som et korthus. Gjør dette sammen med en kompis, og du har en uforglemmelig kveld.       

Videre har man muligheten til å lage sine egne nådestøt og hopp fra hjørnestolpen, noe som ligner litt på ”create-a-trick”-modusen i Tony Hawk-spillene. Man klipper og limer sammen forskjellige animasjonbiter, og mulighetene er veldig mange selv om spillet begrenser deg litt for å få det til å funke. Det er uansett en veldig kul mulighet, og bare her kan man sitte i timesvis og fikle.

Lykke på nett

Onlinesamfunnet er veldig omfattende, noe som ikke er rart sportens popularitet i Statene tatt i betraktning. Alle typer moduser kan spilles på nett, og som jeg nevnte har man muligheten til å regissere sine egne videoklipp og legge dem ut til massenes forlystelse. Denne modusen er kraftig oppdatert, og lar deg inkludere 15 forskjellige roller, både selvskapte og eksisterende brytere. Antallet scener er økt fra ti i fjorårets spill til uendelig i år. Man kan putte inn kamper fra hvilken modus man vil mellom filmsekvensene, og bestemme alt fra humøret til de som er med til hva de gjør, og skrive manus. Denne muligheten er veldig tidkrevende og tiltaler nok mest blodfans, men det er uansett en utrolig ting å putte inn i et slåsspill.

Jeg kunne snakket i evigheter om mulighetene i «WWE Smackdown vs Raw 2011», men konklusjonen må vel være at jeg er veldig imponert over dybden som finnes i et spill om en tøysesport. Uansett om man bryr seg om såpeoperaen som foregår i wrestling-universet eller ikke, kan hvem som helst more seg grenseløst over den simple slapstick-humoren, mens de seriøse spillerne tilbys et av de dypeste kampsystemene jeg har sett. Dette spillet passer kanskje ikke for alle, men jeg vil anbefale enhver å prøve det uansett.

Se flere bilder fra «WWE Smackdown vs Raw 2011» på neste side.

«WWE Smackdown vs Raw 2011» er utviklet av Yuke’s og utgis av THQ. Spillet er ute på Xbox 360, Playstation 3, Playstation 2, Wii og PSP.