Project Songbird er en svært personlig historie med en sterk atmosfære og historiefortelling, men blir den for personlig?
De beste skrekkfilmene handler alltid egentlig om noe annet enn det de handler om. Spillbransjen prøver seg ofte med samme formel, hvor monstrene du slåss mot ofte er representasjoner av tap, sorg eller noe i den retningen.
Project Songbird er imidlertid ganske tydelig på hva det handler om. Du inntar rollen som Dakota, en musiker som sliter med skrivesperre. Etter noen suksessfulle utgivelser sliter hun med å lage musikk som fansen vil ha og anmelderne liker. Hun ønsker å gå i en ny retning, men det er ikke plateselskapet så interessert i.
Etter brorens død sliter hun riktignok med å få noe som helst gjort. Da får hun tilbud om å dra til en avsidesliggende hytte i skogen for å finne inspirasjon. Det tar ikke lang tid før merkelige ting begynner å skje.
Det er ikke vanskelig å se at Project Songbird er et personlig prosjekt. Sånn er det ofte med spill laget av mer eller mindre en person. Og det er ikke alltid udelt positivt.
Stort sett hele mitt yrkesaktive liv har jeg produsert noe kreativt. Enten det er å skrive tekster, lage grafikk eller realisere videoprosjekter. Jeg har vært så heldig at jeg aldri har opplevd skrivesperre. Det har selvfølgelig noe med selve arbeidsoppgaven å gjøre. For jeg har alltid et utgangspunkt. Om det er et intervju eller en anmeldelse som skal skrives ut, et tema det skal lages en video på eller et arrangement jeg skal lage en plakat for.
Samtidig kan jeg kjenne på følelsen ved å sitte foran et tomt Word-dokument uten noen ide om hvor jeg skal begynne. Og selv om de greiene jeg lager skal ut i offentligheten, så har jeg ikke et publikum, en fanbase, som sitter og forventer at jeg skal levere noe som treffer dem.
Det jeg, og sikkert mange andre, definitivt har kjent på er bedragersyndromet. Det at du ikke er så dyktig eller kompetent som folk rundt deg tror, og at folk skal finne ut av det. En forferdelig følelse, som det er vanskelig å komme seg unna.
Og det er nettopp disse følelsene som Project Songbird borrer så godt ned i, og illustrerer gjennom et skrekkscenario. Som en deadline som sniker seg inn på deg når du ikke følger med, som en eller annen Weeping Angel fra Doctor Who.
Narrativt er Project Songbird knallsterkt. Måten historien fortelles på er svært smart og engasjerende. Det gjøres også noen grep som skiller det fra andre spill i sjangeren. Historien får også veldig god hjelp av det fantastiske stemmeskuespillet til Valerie Rose Lohman i rollen som Dakota. Det er hun som driver handlingen framover.
Lyddesignet er forøvrig strålende over hele linja. Skogen og naturens naturlige lyder er beroligende og behagelige. De står dermed i sterk kontrast med de ubehagelige og unaturlige lydene som preger skrekksekvensene. I et spill hvor hovedpersonen er musiker så er musikken såklart meget god.
Project Songbird prøver ikke å skremme deg ved hjelp av jumpscares eller andre billige triks. Spillet er mer opptatt av å gjøre deg ukomfortabel, og lykkes godt med det. Ved et par anledninger gikk det kaldt nedover ryggen på meg.
Spillet er i all hovedsak en narrativ opplevelse. Der du går rundt og oppdager historien gjennom små drypp, i tillegg til en del enkel oppgaveløsing. Det er også visse seksjoner hvor det er monstre du enten må slåss mot eller snike deg rundt. Dessverre er snikemekanikken så god som ikke eksisterende. Kampsystemet er i det store og hele ganske malplassert.
Det interessante er at det utgjør et narrativt poeng. Og ved å kritisere det så viser du at du ikke har forstått poenget. Ja, det er en god grunn til at monstrene er der, men det gjør det ikke noe artigere å spille de sekvensene, eller at det er godt løst teknisk.
Spillet er på ingen måte perfekt teknisk. Det flyter ikke alltid like godt på PS5-en spillet ble testet på. I tillegg er menysystemet knotete.
Project Songbird er et spill for deg som liker narrative eventyr, hvor historien er viktigere enn gameplay. Og spillet forteller uten tvil en god historie på en interessant måte. Og da er det lettere å tilgi de tingene som ikke fungerer like godt, og ikke er like sentrale deler av spillopplevelsen.
