Sjelden har jeg opplevd et lignende blodbad. Idet jeg har ryddet nok et hus for gangstere fader musikken ut, og jeg vandrer gjennom ødeleggelsene mine tilbake til bilen. Det er et antiklimaks, et øyeblikks ro idet pulsen senker seg og jeg kan puste vanlig igjen. Overalt rundt meg er det lik og kroppsdeler, blod og hjernemasse. Jeg vandrer gjennom et morbid kunstverk skapt av mine egne voldelige handlinger.

Retropunk

Hotline Miami har vært et av de mest forhåndsomtalte indie-spillene på lenge. Kombinasjonen av 80-talls-estetikk og ultravold har nok utløst endorfin hos mange journalister. Men det ligger ingen kynisk fokusgruppetesting bak estetikken, temaet eller den eksplisitte grafiske volden, tvert i mot virker det hele fokusert og gjennomtenkt fra de to utviklerne.

Jeg spiller en mystisk mann som er glad i masker. Med jevne mellomrom mottar han beskjeder på telefonsvareren som sender han ut på drapstokt. Russiske gangstere skal utryddes, kjapt og brutalt. Jeg møter opp tomhendt gang på gang, og bruker det jeg finner til å kveste fiendene. Murstein, jernrør, balltre og ulike typer skytevåpen. Alt sees ovenfra, noe som skaper en distanse til hva jeg egentlig utfører. Ved å flytte kameraet opp blir jeg en observatør, jeg kan hugge fiender i to med samuraisverd og skyte hjernemassen deres oppetter veggen med kjølig distanse til hva jeg egentlig holder på med.

Samtidig gir det spillet et taktisk element. Jeg kan flytte kameraet og speide foran meg og inne i rom bak lukkede dører, og kan dermed planlegge et par trekk fremover. Det er ikke snakk om et dypt taktisk spill, et nøye planlagt mord kan fort gå ad undas når en vakt i nærheten hører skuddet mitt, og plutselig kommer spurtende mot meg. Tempoet er lynkjapt, og overlevelse stiller høye krav til reaksjonsevnen min. Glem helsemålere, ser en fiende meg er jeg gjerne død et halvt sekund senere om ikke jeg dreper han først. Den som skyter først overlever som regel.

Det gir et brutalt tempo til spillet, hver etasje må ryddes for fiender før sjekkpunktet er nådd. En intrikat lek oppstår der man prøver og feiler med forskjellige taktikker, beveger seg på ulike måter gjennom kompliserte leilighetskomplekser, og utrydder fiendene med forskjellige teknikker.

Det enkle er ofte det beste

Spillmekanikkene er enkle. Man beveger seg i fire ulike retninger og flytter en musepeker i den retningen man vil skyte eller slå. Man kan også låse siktet fast på en fiende man vil sikte på. Det er ingen kompliserte mekanikker for sniking og intrikat interaksjon med omgivelsene. Dører kan sparkes opp i fiender og svimeslå de, men det er stort sett alt omgivelsene kan brukes til.

De minimalistiske kontrollene kler spillet. Den grasiøse voldsballetten fra japanske spill som Bayonetta og Vanquish er ikke å spore her, Hotline Miami er direkte og brutalt, på grensen til klønete. Mine beste kampminner er fra de gangene ting gikk galt, der milisekundavgjørelser og lynraske reaksjoner redder meg, og der jeg må stole på mine egne instinkter i stedet for abstrakt utbygde ferdigheter og knappekombinasjoner. Slåssingen i Hotline Miami resulterer i panikkdrevne og frenetiske kamper for å overleve, resultatet er stygt og brutalt, ikke estetisk og vakkert.

Det visuelle er heller ikke vakkert, rent objektivt. Skjermbildet er grøtete, fullt av flimmer fra ikke-eksisterende billedrør. Neonlys-estetikken og de grelle fargene fra slutten av 80-tallet lyser ut av skjermen. Skjermbildet er enkelt, men spiller på sublime strenger. De ryddige kartene vipper til høyre og venstre, bakgrunnsfargen for spillkartet flimrer og endrer farge, og blinker når jeg dreper. Kombinert med den glimrende elektroniske musikken – som med vilje er skrudd alt for høyt og nærmest overdøver lydeffektene – kommer man fort inn i en transe når man spiller Hotline Miami.

Taxi Driver + Miami Vice + David Lynch

Så hvordan kan jeg som trebarnsfar sitte her og anbefale et brutalt og nådeløst drapsspill som ikke bare lar deg drepe på de mest ekstreme måter, men som også bringer deg inn i en slags transe mens du gjør det? Rett og slett fordi Hotline Miami aldri slipper tak i hva det er: et spill. Hotline Miami har ikke samfunnssatiren fra voldsspillet Grand Theft Auto. Det har heller ikke den smakløse krigsforherligende bismaken til krigsvoldsspillene Call of Duty og Medal of Honor. Det det derimot har er et slags budskap, dypt begravd i et energisk og rent gameplay som utfordrer deg fra start til slutt.

Slutten på Hotline Miami vil nok bli diskutert og tolket, spillets handling og visuelle uttrykk er såpass intenst og surrealistisk at det best kan beskrives som en blanding av Taxi Driver og Miami Vice med manus av David Lynch. Og jeg synes kanskje spillskapernes metabudskap på slutten av spillet ikke helt lykkes med å nøste det hele opp på en tilfredsstillende måte.

Det spiller forsåvid ingen rolle. Hotline Miami er ingen samfunnssatire eller drapssimulator, det er eksplisitt men ikke spekulativt. Og det er først og fremst en opplevelse som kun er mulig å skape i spillform. Etter seks timer med Hotline Miami, etter å ha sett den siste rulleteksten rulle over skjermen er jeg i gang igjen. Ikke fordi det er gøy å drepe eller se alt blodet, men for å utfordre meg selv. Prøve nye tilnærminger og nye taktikker. Bak blodet, surrealismen og det visuelle skjuler det seg nemlig et enormt tilfredsstillende actionspill med høy gjenspillingsverdi som faktisk kan lære deg noe om deg selv.

Se flere bilder fra spillet på neste side!

Hotline Miami er utviklet og utgitt av Dennaton Games. Spillet er lansert på PC og Mac via Steam og andre nedlastingstjenester.