Den store forskjellen på den striglede og velregisserte The Last of Us-presentasjonen på E3-messa i juni i fjor og min egen opplevelse hjemme i stua mi i går kveld er at min Joel – hovedpersonen i spillet – er langt mindre galant enn den smidige slåsskjempen Joel jeg så på storskjerm på Sonys pressekonferanse.

Slapstick

Mens E3-Joel løp presist fra dekning til dekning, overrumplet skurker og skjøt de i hodet med perfekt timing og en imponerende dramaturgi er mine egne slåsskamper mot soppinfiserte monstre og skurker langt mer kaotiske. Jeg blir grepet bakfra og trykker hysterisk på firkant-knappen for å komme meg løs. Jeg bommer når jeg skyter, løper i panikk i blinde fra en banditt inn i armene på en annen. Det er mer ufrivillig slapstick enn en smidig kampopplevelse når jeg spiller The Last of Us.

I min time med Joel og Ellie får jeg anledning til å spille gjennom to episoder fra spillet. Den ene foregår i en småby der en fyr kalt Bill herjer. Joel og Ellie er som kjent på vandring i et postapokalyptisk USA, utslettet av et soppvirus som gjør mennesker om til rabiate drapsmaskiner og plantevesener, og skal oppsøke Bill for å få tak i en bil de kan reise med.

Joel er en hardbarka og staut fyr som vet hvordan man overlever i den dødelige nye verdenen, Ellie er ung og uerfaren. Det er nesten en reprise av radarparet Booker og Elizabeth i Bioshock: Infinite, Ellie går rundt og lar seg forundre og begeistre av spor fra fortiden, Joel er en kynisk pragmatiker.

Vi lusker over hustak og utforsker bygninger i jakten på Bill. Atmosfæren er upåklagelig, kontrollen og animasjonene likeså. En lang planke kan flyttes på og settes opp mot et tak. Deretter klatrer jeg opp på taket og drar den opp og bruker den som bru til et nytt tak. Ikke så veldig avansert hjernetrim, men langt bedre enn å finne en knapp eller en spake som skal åpne en mekanisk dør som lar oss komme videre.

Ressursjakt

Det er mye utforsking og jakt på ressurser: teip og sakser, flasker og filler, Joel er en hendig fyr og kan lage alt fra molotov cocktails til miner med tingene han finner. Et oppgraderingssystem finner jeg også under min spilltest der våpen kan forbedres og bygges ut, men jeg finner ikke nok redskaper til å få råd til en oppgradering.

All denne letingen etter ressurser kunne fort blitt monotont og kjedelig, men varierte og detaljerte omgivelser gjør at jeg ikke går lei av å lete. Det er dessuten enkelt å lage praktiske hjelpemidler av det man finner, og dermed motiverende å finne dem, så jeg tar tiden til hjelp og gransker omgivelsene nøye før jeg går videre.

Vi finner til slutt Bill, som blir overtalt til å hjelpe oss med å lage en bil, en prosess der vi åpenbart skal finne deler spredd rundt i byen.

Demoen hopper over denne sekvensen og tar oss i stedet med til en sekvens fra en trailer. Her har vi fått bilen og befinner oss i Pittsburgh og kjører inn i et bandittbakhold. Vel ute av en vraket bil starter en skyte- og snikeduell der jeg knøvler mye og blir drept gang på gang. Først når jeg stikker av ut et vindu og begynner å snike klarer jeg å utjevne oddsen og bekjempe bandittene.

Dommedag

Så hva er dommen etter denne timen med The Last of Us? Her er noen punkter jeg vil fremheve:

– Fantastisk atmosfære og detaljerte omgivelser. Jeg har opplevd mange postapokalypser i dataspill, dette er en av de vakreste. Kontrasten mellom plantene og trærne og de ruinerte byområdene er sterk.

– Kampsystemet er jeg ikke helt overbevist om. Jeg klarte aldri helt å få ordentlig kontroll, slet med å sikte med skytevåpnene og nærkamp føltes relativt tilfeldig. Det hele hadde en overordnet panisk følelse, som jo muligens er det Naughty Dog har forsøkt å oppnå. Jeg liker den åpne dynamikken i kampene, man står relativt fritt til å prøve ulike taktikker mot fiendene.

Alt i alt ser jeg frem til The Last of Us. Det føles relativt unikt og historien virker interessant. Naughty Dog ser ut til å ha klart overgangen fra munter vitsemaker i Nathan Drake til et mer seriøst drama i The Last of Us.